Hvite-hus-korrespondentenes tributt til pressefriheten var taus om Julian Assange og Chelsea Manning

Hvite-hus-korrespondentenes middag i Washington DC på lørdagskvelden var en perversjon.

Arrangørene iscenesatte årets begivenhet foran et stort banner der det sto: «Til feiring av Det første endringstillegget [‘the First Amendment’].» Det ble faktisk skålt for dette første endringstillegget til USAs konstitusjon, som garanterer pressefriheten.

Olivier Knox, den utgående presidenten for Foreningen av Det-hvite-hus-korrespondenter [Correspondents’ Association], organisasjonen av journalister som dekker Det hvite hus, fordømte «angrep mot den frie presse i global sammenheng» og listet opp navn på journalister målrettet av regjeringer og andre krefter.

Men allikevel var det ingen på podiet som refererte til hverken Julian Assange, WikiLeaks-utgiveren som brutalt ble pågrepet og fengslet av britiske myndigheter og nå står overfor overlevering til USA og den mest rå avstraffelsen, eller til Chelsea Manning, som også er i fengsel, låst inne for å nekte å ville vitne for en hemmelig storjury som utarbeider oppkonstruerte anklager mot Assange.

Den mest notoriske forfølgelsen av en journalist, konfrontert med den mektigste staten, militær- og etterretningsapparatet på planeten, passerte helt upåaktet av lørdagens podium.

For det saks skyld, ingen av de 3 000 eller så velbeslåtte deltakerne – som hver betalte sine $ 300 for billetten – og som pliktskyldigst applauderte hver en referanse til «pressefriheten», reiste seg heller til sine føtter for å fordømte denne kriminelle forsømmelsen. Fra dette hold, som i overveldende grad besto av CIA- og Pentagon-klakører, var det ingen protester, ikke så mye som et lite pip.

Correspondents’ Association er knapt uvitende om Assanges og Mannings anliggender. Tausheten her er en gjennomgående medskyldighet.

Det var umulig å se på denne orgien av selvgratulerende selvtilfredshet i Washington Hilton uten en viss avsky.

The White House Correspondents’s Dinner, som har vært avholdt årlig siden 1921 og hvor hver og en president siden Calvin Coolidge har deltatt, ble i 2019 boikottet for tredje år på rad av Donald Trump, som også forbød medlemmer av sin stab og sin administrasjon fra å delta.

Komikeren Michelle Wolf [engelsk tekst] leverte i fjor, som World Socialist Web Site bemerket, «en nådeløs, fullstendig velfortjent, og rasende morsom nidparodi av Trump-administrasjonen, demokratene og pressen». Correspondents’ Association, kuet av kritikken av Wolfs kommentarer fra Trump-administrasjonen og mediene, besluttet at de ikke lenger skulle invitere en komiker, som det har vært tradisjon for siden 1983, og i stedet valgte de historikeren og biografen Ron Chernow som sin hovedtaler.

I sine åpningskommentarer understreket Knox, SiriusXMs Washington sjefkorrespondent, tidligere fra Yahoo! News og Agence France Presse, «hvor viktig frie og uavhengige nyhetsmedier er for denne mektige republikkens helse». Han antydet at for pressen hadde alt blitt forandret med Trumps komme til makten.

Som bemerket tidliger pekte Knox på situasjonen for ulike fengslede journalister, slått og til og med drept av myndighetene. «Dessverre er lista lang og blir lengre,» sa han og han refererte spesielt til Austin Tice, en frilansjournalist som ble kidnappet i Syria i august 2012. Knox refererte også til Jamal Khashoggi, myrdet av det saudiske regimet, og til Wa Lone og Kyaw Soe Oo, Reuters-journalister som ble arrestert i Myanmar.

Mange deltakere hadde pins der det sto #FreeAustinTice. Merkene var levert av Reporters Without Borders [‘Reportere Uten Grenser’]. Denne sistnevnte organisasjonen kom med en lunken uttalelse den 11. april som kritiserte pågripelsen av Assange og oppfordret de britiske myndighetene til å «prioritere prinsippene om ytringsfrihet og beskyttelsen av journalistikkens rolle, inkludert journalistiske kilder, i deres behandling av Assange».

Erklæringen krevde ikke Assanges umiddelbare løslatelse. Reporters Without Borders så seg åpenbart ikke i stand til å reise WikiLeaks-grunnleggerens fengsling som et anliggende for arrangørene av Hvite-hus-korrespondentenes middag.

Knox hentydet til en «informasjonskrise» og til det faktum at store lag av befolkningen var «skeptiske til mediene», uten å indikere til hvor dette sentimentet kunne ha oppstått.

Da kameraet pannet over Hilton-ballroom og forsamlingen av velfødde, selvfornøyde ansikter, måtte man lure: Mon tro hva gjennomsnittsinntekten for deltakerne ved dette middagsselskapet er? Er det noe som forstyrrer deres nattesøvn så mye som bekymringer om karriere og inntekter?

Knox introduserte også Jonathan Karl fra ABC News, neste presidenten for Correspondents’ Association. Karl er en høyreorientert figur som har moderert begivenheter sponset av Koch Brothers’ Freedom Partners, og er rapportert å være verdt $ 10 millioner [NOK 87 millioner].

Chernow, forfatter av verk om finansimperiet J.P. Morgan, John D. Rockefeller, Alexander Hamilton, George Washington og Ulysses S. Grant, demonstrerte nok en gang i sin tale at ansvarsbevissthet om historiske fakta ikke er noen garanti for skarpsynt politisk perspektiv eller prinsippfasthet.

Der han uten tvil talt på vegne av mange blant publikum, henviste Chernow til Trump-presidentskapet som «dette surrealistiske mellomspillet i det amerikanske samfunnsliv», og antydet at den nåværende administrasjonen var en unormalitet som ville bli borte, som et ubeleilig tilfelle av influensa. Hans kommentarer, som inneholdt en hermetisert historikk om relasjonen mellom det amerikanske presidentskapet og pressen, var dominert av selvtilfredshet og liberale banaliteter.

Chernow refererte til Henrik Ibsens Folkefiende (en referanse til at Trump kalte mediene «folkets fiender»), der en lege føler seg tvunget til å snakke ut om en ubehagelig sannhet – at vannet ved det lokale helsebadet er forurenset – og dermed bringer hele det lokale etablissementets vrede ned over sitt hode. Chernow hevdet at Ibsens lege ble «forfulgt for sannhetsavsløring», og igjen, uten å anføre forfølgelsen av Assange, én av de få journalister i verden som faktisk har engasjert seg i en slik aktivitet.

Biografen hyllet korsfarende journalister som Ida B. Wells, Jacob Riis, Lincoln Steffens, Ida Tarbell og Upton Sinclair, og eksemplet Bob Woodward og Carl Bernstein med Watergate-skandalen og New York Times’ og Washington Posts med publiseringen av Pentagon Papers. «Dette er en strålende tradisjon ... vi kan ikke ha politikere som tråkker på dét straffefritt,» erklærte Chernow.

Om de samtidige ekvivalenter av disse sosialkritikerne og skittrakerne, Assange og Manning, ingenting annet enn en medskyldig taushet!

Selvfølgelighetene florerte i Chernows kommentarer: «Relasjoner mellom presidenter og pressen er uunngåelig tøffe, nesten alltid motstridende, men de trenger ikke være gjennomsyret av gift,» «Når du spikker vekk på pressen, da spikker du vekk vårt demokrati,» og «Amerika har alltid vært et pågående arbeid,» osv.

Både Knox og Chernow skjelte på Trump for hans irritabilitet. Talerne savnet tydeligvis en tid da det var mer «siviliserte forhold», med Chernows ord, i Washington. Angående angrep på pressefriheten syntes talerne for det meste å referere til ulempene produsert av Trumps uhøflighet og hans generelle nekting å spille etter de tradisjonelle reglene for pressespillet rundt Det hvite hus.

Hverken Knox eller Chernow uttalt et eneste ord om den amerikanske regjeringens tidligere og samtidige forbrytelser, eller oppbyggingen av et politi-stat-apparat under tidligere administrasjoner fra begge partier – inkludert Obamas skjerming av CIA-torturister og NSA-spionering og utvidelsen av dronemord – som Trump viderefører og ekspanderer.

Chernow sa ingenting om internettsensur og i steden fordømte han det «stigende tidevannet av feilinformasjon [som] truer med å gjøre et hån av Det første endringstillegget», og innordnet seg derved implisitt sensurkampanjen på internett.

The White House Correspondents’ Dinner var, alt i alt, et tragisk elendig og feigt skue, som gjenspeilte amerikanske mediers høyreorienterte karakter, hver eneste fløy av dem. Som styringseliten i sin helhet har mediene ikke det aller minste troskap til demokratiske rettigheter og prinsipper.

Loading