På Maidagen, dagen for internasjonal arbeiderklassesolidaritet, salutterer Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og World Socialist Web Site arbeideres voksende kamper over hele verden.
Utviklingstrekkene i forkant av Maidagen avslører den presserende nødvendigheten av arbeiderklassens globale organisering og enhet i en felles kamp mot ulikhet, krig og reaksjon. Trump-administrasjonens skarpt tiltagende regimeendringsoperasjon i Venezuela, der den oppmuntret Juan Guaidó til å komme med en åpen appell til militæret og forkynne et væpnet opprør mot Nicolás Maduros regjering. Mens Guaidó på tirsdag ikke lyktes i å styrte regjeringen, bruker USA det til å intensivere sin kampanje, ikke bare mot Venezuela men også mot Cuba og Russland, og risikerer en regional og til og med en global militærkonflikt.
Også på tirsdag annonserte WikiLeaks at organisasjonens grunnlegger Julian Assange på onsdag skulle fremstilles for en britisk domstol for å ha «krenket kausjonsbetingelser», og at det holdes en høring på torsdag om en utleveringsanmodning innmeldt fra USA. Assange ble i forrige måned pågrepet i den ekvadorianske ambassaden i London. Dersom USA lykkes med å få klørene i ham står han overfor ubegrenset frihetsberøvelse, eller anklager som bærer dødsstraff.
Sammen med Chelsea Manning, som for tiden er bak murene for å ha nektet å vitne mot Assange, er WikiLeaks-grunnleggeren målrettet for å ha avslørt amerikansk imperialismes forbrytelser.
Assange og Manning er ofre for de styrende kapitalistelitenes stadig mer åpne dreining mot autoritære former for styre. Det sentrale målet for angrepet på demokratiske rettigheter er arbeiderklassen, inkludert de millioner av flyktninger som blir jaget ned for arrestering og utvisning og arbeidere som har blitt trakassert og forfulgt for å slåss imot, fra de fengslede Maruti-Suzuki-arbeiderne i India til de oppsagte streikerne i Matamoros, Mexico.
Denne Maidagen domineres av tre sammenflettede sosiale og politiske faktorer.
For det første, det er en verdensomspennende gjenoppblomstring av klassekampen. I USA er streikene til lærere i California, Colorado, Vest-Virginia, Kentucky og andre stater den viktigste komponenten i et oppsving i arbeiderklassens kamp, som har produsert det høyeste nivå av streikeaktivitet på 32 år. Dette er del av ei internasjonal bølge av lærerstreiker, blant annet i Nederland, Polen, India, Iran, Mexico, New Zealand, Tunisia, Zimbabwe og andre land.
Vesentlige kamper de siste månedene omfatter streikene til titusenvis av maquiladora-arbeidere i Mexico, «gul vest»-protestene i Frankrike, en generalstreik i India, masseopprør av arbeidere og ungdommer i Algerie, Sudan og Zimbabwe, og streiker av bilproduksjonsarbeidere i Ungarn og offentlig-sektor-ansatte i Tyskland.
Den andre faktoren er veksten av støtte for sosialisme over hele verden. Ikke siden 1930-årene har det vært så utbredt avsky blant massene av mennesker rettet mot hele det sosiale og økonomiske systemet. Tretti år etter Sovjetunionens oppløsing, som ble hilst av styringseliten som marxismens endeligt, er sosialisme i millioner av menneskers tanker.
Disse sentimentene er dypt forankret i historisk erfaring. Opphøret av Sovjetunionen ble etterfulgt av endeløs krig, utdypende økonomisk krise, den stadig økende konsentrasjonen av rikdom og gjenopplivingen av autoritære styreformer. Milliarder av mennesker født de siste 30 årene har ikke opplevd annet enn forverrende levekår.
Den tredje faktoren er styringselitens voldsomme dreining til høyre. En påfallende stemning av frykt gjennomsyrer styringsklassen. De borgerlige mediene er fylt av uttalelser fra milliardærer som uttrykker den isolasjonen som spores av en styringselite som konfronterer, med hedgefondssjefen Raymond Dalios ord, «en slags revolusjon». Trump synes ute av stand til å holde en tale som ikke inkluderer en fordømmelse av sosialismens «trussel», eller et løfte om at «Amerika skal aldri bli et sosialistisk land.»
Jo mer den objektive bevegelsen av millioner av arbeidere finner sitt uttrykk i støtte for sosialisme, desto skarpere dreier styringsklassen mot politi-stat-metoder og gjenopplivingen av den ideologiske og politiske skitten fra 1920-, 1930- og 1940-tallet.
Over hele verden søker de styrende elitene etter en mekanisme for å intensivere utbyttingen og for å underordne befolkningen til deres forberedelser for krig. Mer enn et tiår etter finanskrasjet i 2008 er den sosiale ulikheten på rekordnivå og en ny finanskrise er overhengende. USA har engasjert seg i mer enn et kvart århundre av endeløs krig i Midtøsten og i Sentral-Asia, og forbereder nå for «stor maktkonflikt» med Kina og Russland. Imperialistmaktene i Europa gjenoppruster, fast bestemt på å hevde på sine egne posisjoner i den globale geopolitikken.
I USA responderer Trump på en heving av de sosiale spenningene og på splittelsene innen styringsklassen med å komme med stadig mer nakne appeller til ytrehøyrekrefter, blant annet innen militæret og politiet, kombinert med en hevdelse av presidenmakt utenfor kontroll av de tradisjonelle konstitusjonelle begrensningene. I Italia inkluderer koalisjonsregjeringen Lega-partiet, ledet av visestatsminister Matteo Salvini, som har uttalt sin sympati med landets fascistiske fortid og har nektet å kritisere Mussolini.
Ultranasjonalistiske og ytrehøyrepartier er ved makten i Brasil, India, på Filippinene, i Ungarn, Østerrike og Israel. Tilsvarende partier har økt sin politiske tilstedeværelse i Spania, Frankrike, Sverige, Finland, Estland og Slovenia. I Tyskland er ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) det ledende opposisjonspartiet i Bundestag [det føderale paramentet] og setter den politiske tonen for politikken til storkoalisjonsregjeringen.
De siste månedene har vi sett en serie fascistiske uhyrligheter – massakren i Christchurch, masseskyting i synagoger i Pennsylvania og California – utført av nynazister, til dels inspirert av demagogien til Trump og andre borgerlige politiske ledere.
Det nyfascistiske høyre har ingen massestøtte. Dens gjenkomst er produkt av aktiv promotering ovenfra og den komplette konkursen til organisasjonene og partiene som hevder å representere arbeiderklassen – de sosialdemokratiske partiene og fagforeningene. I USA gjør Det demokratiske partiet alt hva det kan for å avlede folkelig motstand mot Trump, inn bak en høyreagenda for krig, sensur og innstramminger.
Kampen mot krig, fremveksten av fascisme og autoritært styre, den stadig større konsentrasjonen av rikdom, internettsensur og miljøforringelser, og for forsvaret for klassekrigsfanger som Assange og Manning – er uløselig knyttet til kampen mot kapitalisme og for sosialisme.
Det sentrale spørsmålet millioner av arbeidere og unge mennesker over hele verden står overfor er: Hva er sosialisme og hvordan kan det oppnås? De grunnleggende politiske lærdommene fra arbeiderklassens historiske erfaringer må bli basis for utdanningen av en ny generasjon som trer inn i kamp. Arbeiderklassen må ta saken i egne hender, og lede bak seg alle de undertrykte, i en revolusjonær kamp mot selve det kapitalistiske systemet.
Det essensielle instrumentet for å få gjennomført denne mest presserende oppgaven er det revolusjonære partiet – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, den trotskistiske verdensbevegelsen. Den fjerde internasjonale ble grunnlagt av Leo Trotskij for over 80 år siden, på grunnlag av forsvaret av marxismens arv, mot stalinisme og sosialdemokrati. Begivenhetenes gang har berettiget bevegelsens historiske perspektiv.
På denne Maidagen oppfordrer vi alle arbeidere og ungdommer rundt om i verden til å registrere seg og delta i International May Day Online Rally, som avholdes natt til søndag den 5. mai kl. 02:00 norsk tid, og til å delta i og bygge ICFI.
***
Det femte årlige International May Day Online Rally vil bli kringkastet live over hele verden, fra kl. 02:00 natt til søndag den 5. mai. Vi oppfordrer alle arbeidere og ungdommer til å registrere seg og legge planer om å delta.