Frankrikes «gul vest»-protester og den globale gjenoppblussingen av klassekampen

Av Alex Lantier
10 May 2019

Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige mai-dag-online-samlingen arrangert av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler som adresserte ulike aspekter av kapitalismens krise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner fra hele verden.

I de kommende dagene publiserer World Socialist Web Site transkripsjoner av talene som ble holdt for samlingen, oversatt til norsk. Nedenfor er talen levert av Alex Lantier, nasjonalsekretær for Parti d’égalité socialiste (PES) [Socialist Equality Party (Frankrike) / Sosialistisk Likhetsparti]. På tirsdag publiserte WSWS åpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA).

                                                                       ***

Det er meg en fornøyelse å overbringe solidariske hilsener fra Parti d’égalité socialiste (PES) i Frankrike til denne internasjonale mai-dag- samlingen. I dag, for den internasjonale arbeiderklassens dag, feirer vi den globale gjenoppblussingen av klassekampen, som ryster hele Europa.

I Frankrike har de «gule vestene» nå protestert i nesten seks måneder mot Emmanuel Macrons innstramminger, militarisme og politirepresjon.

Denne bevegelsen av hundretusenvis av arbeidere, så vel som selvstendige næringsdrivende og mennesker med småforetak, oppsto først på sosialmedier. Den utviklet seg fullt og helt utenfor alle den offisielle politikkens tradisjonelle institusjoner. Fagforeningene og de etablerte partiene som i flere tiår har hevdet å representere venstresiden – som Det franske kommunistpartiet eller Det nye antikapitalistiske partiet – reagerte med åpen fiendtlighet mot lanseringen av bevegelsen, som de først brennmerket som et nyfascistisk opprør.

De «gule vestene» krever fratredelsen av en illegitim president for Republikken, som bare er «presidenten for de rike». Støttet av det store flertallet av arbeidere, konfronterer de den franske politistaten som har arrestert mer enn 6 000 «gule vester» og såret tusenvis flere, inkludert dusinvis som har mistet øyne til bønneposekuler, eller har fått hendene revet av av politigranater.

Og, siden millioner av algeriske arbeidere og ungdommer begynte å protestere med krav om militærdiktaturets fall har titusenvis av algeriere i Frankrike protestert i solidaritet etter at Algeries president Abdelaziz Bouteflika ble tvunget til å gå av.

Klassekampen stiger over hele Europa, med Berlins transport-massestreik i Tyskland, den belgiske en-dag-nasjonalstreiken, og de albanske studentenes streiker med krav om lavere studieavgifter. Østover prøver nå de polske fagforbundene å kvele den første nasjonale lærerstreiken siden den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i Polen i 1989 – en streik som har sjokkert Polens ytrehøyreregjering dypt.

Sørover, i Portugal, organiserer sykepleiere streiker på sosialmedier, uavhengig av fagforbundene knyttet til den sosialdemokratiske regjeringen, så vel som havnearbeidere, trailersjåfører, raffineriarbeidere og lærere.

Disse kampene bekrefter det trotskistiske perspektivet til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Avvisning av bankenes diktat, krav om dyptgående økonomisk forandring og stemninger til fordel for en uforsonlig kamp dominerer i arbeiderklassen. Den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen og gjenopprettelsen av kapitalismen i 1991 markerte ikke «Historiens slutt» og det kapitalistiske demokratiets ultimate triumf. Den epoken da disse begivenhetene kunne undertrykke klasskampen er over.

Etter tre tiår med imperialistkriger og ett tiår med dyp økonomisk krise siden 2008-krasjet, hjemsøker spøkelset av kapitalismens revolusjonære omveltning, gjennom arbeiderklassens bevisste politiske handling, igjen styringsklassen.

Magasinet Le Monde diplomatique beskrev finansaristokratiets reaksjon som «Frykt. Ikke for å tape et valg, ikke for å gi slipp på en gitt sosial nedskjæring, eller for et tap på aksjemarkedet. Men for opprør, revolt og forødelse. Ikke på et halvt århundre har den franske eliten følt en slik frykt.» Forretningsmenn frykter «å ende opp med sine hoder på påler» skriver finansavisa L'Opinion, og de snakker seg imellom om de franske generalstreikene i 1936 og 1968.

Etter seks måneder med «gul vest»-protester er det klart at det ikke vil bli noe reformistisk utfall av klassekampen. Hverken Macron, som har erklært sin beundring for fascistdiktatoren Philippe Pétain, eller torturistene i det algeriske militærdiktaturet som drepte hundretusener i løpet av 1990-årene i Algeries borgerkrig, vil gi arbeiderne noe som helst.

Arbeidernes alternativer er ikke reform eller revolusjon, men revolusjon eller kontrarevolusjon. Etter at massestreikene brøt ut i Algerie, kalte Macron for å sende inn hæren til å bistå politiet med «gul vest»-protestene, med fullmakt til å skyte. Det var første gang den franske hæren ble utplassert mot sosialprotester siden «opprør-streikene» fra 1947 og 1948, da kapitalistklassen druknet de siste store arbeiderkampene mot fasciststyre i blod og masseoppsigelser.

Man kan identifisere visse kalkyler Macron-regjeringen gjør seg. Arbeidere var vitner til eksemplet fra de egyptiske arbeidernes revolusjonære opprør i 2011: tre år med heroisk kamp førte til general Abdel Fattah al-Sisis blodige USA-støttede kupp i 2013. På samme måte som Macron avventer det algeriske regimet og forbereder sin undertrykking, denne gangen koordinert med Paris.

Men for å få knust de algeriske arbeiderne ønsker Paris først å sørge for at en slik undertrykking ikke skal fremprovosere en ukontrollerbar sosial eksplosjon på hjemmebane. 20 000 algeriere har allerede marsjert i Frankrike, og Macron håper å kunne bruke hæren til å skremme de «gule vestene» til underkastelse.

Denne internasjonale mai-dagen, organisert av ICFI, er den mest politisk bevisste responsen fra verdens arbeiderklasse.

Veien fremover er å mobilisere arbeiderklassens brede masse til en internasjonal kamp for statsmakt og for å bygge sosialisme.

For å mobilisere arbeidere til kamp må ICFI bygges som proletariatets revolusjonære lederskap. Den egyptiske revolusjonen var en uforglemmelig lærdom – betalt med tuseners blod – om at militante protester ikke er nok for å overvinne forankrede styringseliter. Arbeiderne trenger sine egne selvstendige aksjonskomitéer, og fremfor alt den trotskistiske avantgardens politiske perspektiv.

Arbeidere i kamp, inkludert mange «gule vester», føler stadig klarere behovet for organisering, men de kan ikke organisere seg gjennom de gamle byråkratiene. Gjenkomsten av klassekampen har ikke oppstått fra fagforeningenes manøvrer, eller fra partier tilknyttet stalinismen eller sosialdemokratiet.

Den «gule vest»-bevegelsen har for sin del, som SEP har rapportert, fordømt fagforeningene og de allierte politiske partiene som opportunister, feiginger og fremfor alt som privilegerte elementer, kjøpt-og-betalte av business for å kvele deres kamp og forhindre den revolusjonen de ønsker å se skje.

Bevegelsene som utvikler seg i Europa er den initielle fasen av en vidtrekkende radikalisering som nå oppstår i den internasjonale arbeiderklassen. Disse streikene og protestene signaliserer langt større kamper som vil bryte ut rundt om i verden. Den eneste bevegelsen som kan gi disse bevegelsene et revolusjonært perspektiv er ICFI. Dette perspektivet, som nå blir introdusert til arbeidere som radikaliseres politisk på tvers av det europeiske kontinentet, er kampen for å bygge De forente sosialistiske stater av Europa.