I et valg karakterisert av en skarp nedgang i støtte for regjeringspartiet Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) og vesentlig lavere tall for valgdeltakelsen, vant den sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa, den tidligere fagforeningslederen som nå er multimillionær og forretningsmann, en full fem-års-periode i nasjonalvalget avholdt sist onsdag.
I løpet av helgen rapporterte landets uavhengige valgkommisjon (IEC) at ANC, som har regjert landet siden slutten på apartheid for 25 år siden, hadde vunnet 58 prosent av stemmene i det nasjonale parlamentsvalget. Dette markerer første gang i ANCs etter-apartheid-historie at partiets stemmeandel falt til under 60 prosent. I det forrige nasjonalvalget avholdt i 2014 oppnådde ANC 62 prosent.
Den samlede valgdeltakelsen, i valg som også inkluderte provins- og lokaladministrasjoner, falt til 66 prosent, fra 73 prosent for fem år siden. Det sterkeste fallet i velgeroppslutningen var blant ungdommen. Flertallet av de 10 millioner sørafrikanere som ikke engang tok seg bryet med å registrere seg for å stemme, anslagsvis 6 millioner, er de under 30 år.
ANC opprettholdt med knapp margin kontroll over provinsen Gauteng, hvor Johannesburg og Pretoria ligger, henholdsvis landets økonomiske og politiske hovedstad, og sentrum for den svarte middelklassen som har beriket seg på bekostning av massene av svarte arbeidere og fattige, siden Nelson Mandela ble president i 1994.
Ramaphosa, den tidligere lederen av gruvearbeiderforeningen National Union of Mineworkers, brukte sine forbindelser til å bli en av Sør-Afrikas rikeste menn etter slutten av apartheid. Ramaphosa skjøv ut tidligere president Jacob Zuma og overtok som leder av ANC i 2017, og inntok presidentembetet i Sør-Afrika i februar 2018. Han gjennomførte sin maktovertakelse i partiet og nasjonen på grunnlag av løfter om å rydde opp i den gjennomgripende korrupsjonen som hadde karakterisert ANC-regimet under Zuma.
Den demokratiske alliansen (AD), etterfølgerpartiet til apartheid-epokens hvite regjeringsparti, som siden har inkorporert noen svarte dissidentfrasjoner fra borgerskapet, tapte også stemmeandeler i forhold til 2014, og fikk om lag 22 prosent av stemmene. Partiet opprettholdt kontrollen med sin tradisjonelle base, provinsen Western Cape og byen Cape Town. Partiet ledes av Mmusi Maimane.
De økonomiske frihetskjemperne (EFF) [‘Economic Freedom Fighters’], det angivelige «ytrevenstre» ledet av den tidligere ANC-ungdomslederen Julius Malema, som selv er millionær, så sin stemmeandel øke til om lag 11 prosent, men det var likevel under den forventede økningen etter de siste meningsmålingene før valget.
Den dype sosiale og politiske krisen, under betingelser der arbeiderklassens og ungdommens aspirasjoner og interesser ikke finner noe uttrykk gjennom noen av de borgerlige partiene, fant derimot et ondartet uttrykk i den økte oppslutningen for Fredsfronten Pluss [‘Freedom Front Plus’], en koalisjon av ytrehøyrepartier som fremmer «hvitt selvstyre», som økte sine parlamentplasser fra fire til ti.
Konflikten mellom ANC-fraksjonene som støtter henholdsvis Zuma og Ramaphosa, som på ingen måte ble avklart med valget, er en feide mellom to høyreorienterte segmenter av den svarte eliten om stillinger og kontroll over maktens privilegier, der begge parter forsvarer kapitalismen og interessene til big business, enten den er innenlandsk eller vestlig, mot interessene til de brede massene av befolkningen.
Finans- og forretningsinteressene som var på spill med hensyn til en ANC-seier ble understreket av det faktum at den sydafrikanske rand gikk opp 0,4 prosent til 14,322 per dollar i løpet av den siste uka, da det ble klart at en ANC-seier var forestående.
Ramaphosa har gjort det klart at han tar sikte på å pålegge en høyreorientert agenda, innrettet mot privatiseringer, for å gjøre Sør-Afrika «mer attraktivt for utenlandsinvesteringer». Han har erklært sitt mål om å hente inn $ 1,2 billioner rand (NOK 726 milliarder) i utenlandske direkteinvesteringer innen 2023.
Én indikasjon på hva det betyr i praksis er Ramaphosos mordiske rolle i massakren på 34 gruvearbeidere i 2012, under Lonmins Marikana-operasjon da han var selskapets BEE-partner [‘Black Economic Empowerment’; Svart økonomisk bemyndigelse]. Ramaphosa, den gangen en topp ANC-embetsrepresentant, eide en eierandel på 9 prosent i gruveforetaket. Da gruvearbeiderne streiket i en trossing av de offisielle fagforeningene, fordømte han arbeiderne som kriminelle og krevde at politiet måtte «ta aksjon».
ANCs mål om å pålegge Ramaphosas privatiseringsagenda og «tiltrekke seg investeringer» har fått mye ros fra internasjonal finans- og forretningsverden. På fredag foreslo Financial Times i en lederartikkel at Ramaphosa måtte renske ut «fiender av fremskritt» innen ANC.
«Problemet er ikke dårlige epler. Hele ANC-tønna er råtten. Mr. Ramaphosa må gjøre eksempler av de verste lovbryterne ved å sparke dem ut. Han må også bemyndige påtalemyndighetene og etterforskere å kunne forfølge overbevisninger ... I bredere trekk må presidenten etterleve sitt løfte om å tiltrekke seg investeringer, og få fart på den sneglete økonomien igjen.»
Ralph Mathekga, forfatteren av Ramaphosa’s Turn [Ramaphosas tur] fortalte Washington Post at det at ANC skulle få en mindre stemmeandel ville gjøre det enklere å gjennomføre hans høyreorienterte agenda: «Det å få mindre enn 60 prosent av stemmene nasjonalt betyr at Ramaphosa vil være mindre bundet av partiets mer radikale løfter, som jordekspropriering uten kompensasjon.»
Den sørafrikanske økonomien er stagnant og vokste ifjor bare med 0,8 prosent. Sør-Afrika er ifølge Verdensbanken det sosialt mest ulike landet på planeten, med en fattigdomsrate på 50 prosent av befolkningen, og en offisiell arbeidsledighet på 27,5 prosent. Arbeidsløsheten for unge i alderen 18 til 35 er nesten 50 prosent.
Som hjemstavn til 10 dollar-milliardærer som kollektivt kontrollerer over $ 30 milliarder [NOK 262 milliarder] eier den øverste 1-prosenten i landet 70 prosent av landets formue, mens de fattigste 60 prosentene av befolkningen bare eier 7 prosent.
Ett-kvart-århundre etter at ANC og Mandela kom til makten etter slutten av apartheid, på grunnlag av et nasjonalistisk og pro-kapitalistisk program, har dette programmet produsert en enda større fattigdom og ulikhet for arbeiderklassen, samtidig som det har beriket et klorende svart borgerskap og privilegert middelklasse, som har plyndret økonomien under dekke av «svart økonomisk bemyndigelse».
Valget setter scenen for en intensivering av den sosiale krisen og klassekampen i Sør-Afrika. Under betingelser med en voksende bølge av klassekamp over hele Afrika og internasjonalt, vil den sørafrikanske arbeiderklassen søke et revolusjonært alternativ utenfor det eksisterende sosiale, økonomiske og politiske rammeverket.