Her publiseres norsk oversettelse av transkripsjonen av talen Chris Marsden, nasjonssekretær for Socialist Equality Party (UK), holdt på møtet i London søndag den 12. mai til forsvar for den fengslede WikiLeaks-utgiveren Julian Assange og den modige varsleren Chelsea Manning.

Noen ganger er det vanskeligste av alt å forstå den samtiden man står midt oppe i. Historikere har alltids ettertankens og refleksjonens fordel. Men, vi gjennomlever nå et vannskille i verdenspolitikken.

Hendelser som bare strekker seg over de aller siste dagene understreker hvorfor Julian Assange er låst inn i Belmarsh Prison, med utsikter for utlevering til USA.

Det er ikke på grunn av de selvtilfredse løgnene fra Trump-administrasjonen og May-regjeringen, eller de falske nyhetene som spys ut av britiske og amerikanske medier.

Den egentlige grunnen.

Forrige helg regnet den israelske regjeringen ned bomber over Gaza og utførte «målrettede drap». Seksten palestinere ble drept, inkludert ei gravid mor og hennes 14-måneder-gamle baby.

På søndag kvelden annonserte den amerikanske sikkerhetsrådgiveren John Bolton at hangarskipet USS Abraham Lincoln og atomvåpenberedte B52-bombefly ble utplassert for å true Iran.

Han advarte for at «ethvert angrep mot USAs interesser, eller våre alliertes interesser, ville bli møtt med uopphørlig styrke.»

Samme kveld re-tvitret president Trump et innlegg av evangelisten Jerry Falwell Jr. som oppfordret ham til å forlenge sin embetsperiode fra fire til seks år – en de facto trussel om å kansellere 2020-valget.

Gjennom hele av resten av uka langet utenriksminister Mike Pompeo ut i alle retninger – der han truet så vel fiender som allierte.

«Vi vil holde iranerne ansvarlige for angrep på amerikanske interesser,» uttalte han forrige mandag, på en konferanse av land med territorier i Arktis.

Mens han var der fordømte Pompeo også Kina for å forfølge «nasjonale sikkerhetsmål», Russland for «et mønster av aggressiv oppførsel», og han erklærte Canadas krav på Nordvestpassasjen for å være «illegitimt».

Han avbrøt deretter bemerkelsesverdig et avtalt møte med den tyske kansleren Angela Merkel, og fløy i steden til Irak for å understreke den amerikanske trussel om å kaste Midtøsten ut i krig.

Den fulle tyngden av disse begivenhetene ble understreket av lørdagens kunngjøring om at USA også sendte et Patriot-missilforsvarsystem til Midtøsten.

Trusselen om krig har aldri vært mer reell, og heller ikke mer overhengende.

Jeg spør dere alle: Hvor likt høres dette ut med opptakten til Irak-krigen i 2003, med snakket om masseødeleggelsesvåpen og en uspesifisert trussel mot amerikanske styrker?

USA er, selvfølgelig, den reelle aggressoren i Midtøsten.

Selv ABC News så seg nødsaget til å bemerke at US Navys 5th Fleet har base i Bahrain, at Saudi-Arabia er hjemstavn for mer enn 7 000 amerikanske tropper, Qatar for 10 000, Kuwait for 13 000 og UAE for 5 000. Dubai har også det største antall havneanløp for US Navy, utenfor Amerika.

Og krigsfaren er ikke begrenset til Midtøsten. En artikkel i Foreign Policy den 5. mai har tittelen «Hvordan å vinne USAs neste krig.»

Artikkelen refererer uttalelsen fra daværende forsvarsminister James Mattis fra 2018 om at stormaktskonkurranse – ikke terrorisme – nå er Pentagons prioritet, hvor han oppfordret til at dette perspektivet ble «konkretisert».

Russland, og spesielt Kina, er de primære målene referert for militær aggresjon, men artikkelen snakker om at USA har «en vedvarende interesse for åpen tilgang til verdens nøkkelregioner – først og fremst Asia og Europa – for å forsikre at deres latente makt ikke blir vendt mot seg.»

Artikkelen fortsetter:

«Gjennom en generasjon opererte Pentagon på det som kan kalles modellen Desert Storm, der USA utnyttet de enorme tekniske fordelene landet hadde utviklet, der det fra begynnelsen på 1970-tallet bygde opp et militære i stand til å dominere enhver motstander på 1990- og 2000-tallet, en tid da landet ikke hadde noen likeverdig konkurrent ...»

«Problemet i dag er imidlertid at denne tilnærmingen, som fungerte så bra mot disse såkalte skurke-state-motstanderne, vil mislykkes mot Kina eller Russland ... Å få denne strategien til å fungere vil kreve en maktprojisering som er langt mer dødelig, smidig og beredt.»

Denne nye og mer aggressive dreiningen mot krig er hvorfor USA ønsker å få sine klør i Julian Assange.

Pompeo advarte May-regjeringen da han var i Storbritannia om å trekke seg tilbake på planene om å involvere Kinas Huawei i sitt 5G-nettverk, og han forklarte:

«USA har en forpliktelse for å sikre de stedene hvor vi opererer, steder der amerikansk informasjon er, steder hvor vi har nasjonale sikkerhetsrisikoer, at de opererer innenfor pålitelige nettverk, og akkurat dét er det vi vil gjøre.»

Der har du det.

For det første truer USA med å reagere på nasjonale sikkerhetstrusler hvor som helst i verden.

For det andre understreker Pompeo at for å kunne forfølge sine globale interesser ukontrollert, trenger og krever USA «pålitelige nettverk».

Hovedtrusselen for amerikansk imperialismes rovgriske ambisjoner, og for interessene til deres juniorpartner Storbritannia, er hverken Beijing eller Moskva, men en informert og politisk mobilisert arbeiderklasse.

Derfor må Julian Assange og WikiLeaks bli brakt til taushet. Derfor må det settes et fryktelig eksempel med varsleren Chelsea Manning.

Hva representerer WikiLeaks?

For å besvare det spørsmålet, må jeg få sitere Assanges takketale på Frontline Club i London i 2011, da han mottok utmerkelsen Sydney Peace Foundation Gold Medal.

Det var på et tidspunkt da ingen ville ha våget å stille spørsmål om hvorvidt Assange fortjente en stor hederspris for journalistikk, eller om han i det hele tatt var en journalist.

Dette er hva Assange sa:

«Jeg har alltid i minne noe som ble sagt av den store poeten og romanforfatteren May Sarton: Du må tenke som en helt, for ganske enkelt å kunne opptre som et anstendig menneske ...»

«Vi er objektive, men vi er ikke nøytrale. Vi er på rettferdighetens side. Objektivitet er ikke det samme som nøytralitet. Vi er objektive om fakta når det gjelder rapportering og ingen forvrengning av fakta. Men vi er ikke nøytrale om hva slags verden vi ønsker å se. Vi ønsker å se en mer rettferdig verden.»

«For mine ansatte og meg vil WikiLeaks alltid bestrebe seg på å være et etterretingsagentur for folket. Og vi vil alltid – så lenge varslere er villige til å opptre som helter – ganske enkelt opptre som anstendig mennesker.»

Dette er mer enn bare fagre ord. De er en formålserklæring.

WikiLeaks har faktisk opptrådt som et «etterretningsagentur for folket», og til en stor personlig kostnad for Assange. Det er derfor han er så hatet av verdens ledere.

To artikler publisert umiddelbart etter at det britiske politiet pågrep Assange bekrefter dette faktum. De viser hva som har ført til USAs vendetta. Og det er ikke den grunnløse løgnen om at Assange og Chelsea Manning satte amerikanske tropper i Afghanistan og Irak i fare.

Den 11. april presentert Buzzfeed en eksklusiv nyhet om tidligere upubliserte evalueringsrapporter fra det amerikanske forsvarsdepartementet, dokumenter produsert etter at WikiLeaks utga Mannings samling av klassifiserte dokumenter.

Én rapport om lekkede dokumenter og Afghanistan angir helt spesifikt at de ikke ville føre til noen «signifikant innvirkning» på amerikanske militæroperasjoner.

Et annet dokument hevder at «med stor sikkerhetsmargin vil bekjentgjøring av Irak-datasettet ikke ha noen direkte personlig innvirkning på nåværende og tidligere amerikansk lederskap i Irak.»

Det reelle problemet disse dokumentene identifiserte var at lekkende detaljer om titusenvis av tidligere skjulte sivile dødsfall i Afghanistan og Irak «kunne bli brukt av pressen eller våre motstandere til å påvirke støtte for nåværende operasjoner i regionen negativt».

Med andre ord, WikiLeaks kunne politisk galvanisere antikrigsentiment over hele verden.

Neste dag, den 12. april, meldte US National Public Radio (NPR) si liste over hvordan WikiLeaks truet den nasjonale sikkerheten. NPR bemerket, som et vesentlig eksempel, avsløringen om at CIA kunne bruke state-of-the-art fjernsyn som et lytteapparat, selv når det var avslått.

NPR refererte en tidligere topp etterretningsoperatør som beklaget at dette «skaper situasjoner hvor det amerikanske etterretningssamfunnet nå må bruke ressurser, og må anvende både dollar og folk for å få utviklet nye metoder».

Vel, dét er en forbrytelse som må straffes – avsløringer som koster den hemmelige staten mye penger!

Styringsklassens betalte nikkedukker i parlament og medier vet selvfølgelig alt dette, og de velger å holde det skjult.

De journalistene som raser mot Assange og portretterer ham på de mest tenkelige ondskapfulle måter, sånne som Guardians Suzanne Moore og Hadley Freeman, de er selv ondskapsfulle.

De er del av den offisielle medieløgnmaskina, og skamløse spredere av falske nyheter. De ville gladelig solgt sin sjel til høyeste budgiver, hadde de fått sluttet en sånn avtale. Og prisen ville vært lav.

Og når politiske ledere som hevder å være imot en utlevering av Assange til USA, sånne som Labour-lederen Jeremy Corbyn, så gjør absolutt ingenting, da er også de skyldige.

Det samme gjelder for de som inntar en positur av upartiskhet overfor Sveriges trussel om å fornye sitt krav om at Assange skal utleveres – og som later som de tror de falske påstandene mot ham er troverdige og ikke har noe å gjøre med USAs bestrebelser på å få brakt ham til taushet.

Enhver som ikke er en aktiv partisan i kampen for å sikre frihet for Assange og Manning, de sviker ikke bare grunnleggende demokratiske prinsipper; de er medskyldige i imperialistmaktenes pågående offensiv mot verdens arbeidere og undertrykte befolkninger.

Vær veldig klar over at prisen for et slikt svik vil bli innkrevd i blod.

Socialist Equality Party betrakter forsvaret for Julian Assange og Chelsea Manning som spydspissen i en fremvoksende global kamp mot imperialisme.

Vi har alle gjennomlevd virkelig dystre tider – tiår med uavbrutte kriger, ikke bare i Afghanistan og Irak, men på Balkan, i Rwanda, Libya, Syria, Jemen – lista er lang og fortsetter.

Ledsagende denne eksplosjonen av koloni-type krig har vært angrepet på demokratiske friheter, utført under påskuddet av «krigen mot terror», inkludert masseovervåkningen som ble eksponert av den andre heroiske varsleren, Edward Snowden.

Dette utbruddet av imperialistisk militarisme og brudd med demokratiske styreformer, sammen med dyrkingen av ytrehøyrekrefter, er et altfor fundamentalt skifte til at det kan bortforklares som handlingene til kriminelle politiske elementer i styringseliten, som en Trump.

De er de ondartede symptomene på et globalt kapitalistsystem i terminal krise.

Konflikten mellom rivaliserende makter om kontroll over markeder og ressurser har blitt så akutt i den stadig mer globaliserte verden, at de politiske og økonomiske reguleringsmekanismene som ble etablert i etterdønningene av Den andre verdenskrigen har brutt sammen. Som resultat ligner verden vi lever i nok en gang den som ble sett av 1930-tallets generasjon – en verden besatt av handelskrig, gjenopprusting, kolonikriger og fascistreaksjon.

Men denne krisen frigjør også en mektig motkraft, en kraft som en helt annen verden kan bygges på.

Styringsklassen har brukt flere tiår på systematisk å skru opp den brutale utnyttelsen av arbeiderklassen, der de har kuttet lønningene og demontert essensielle tjenester – ikke bare for å kunne konkurrere bedre om global økonomisk dominans, men for å sluse mer og mer av samfunnets rikdom over i kistene til et super-rikt oligarki.

På grunn av kollapsen av Sovjetunionens og alle de gamle arbeiderpartiene og fagforeningene, og den politiske forvirringen dette skapte, trodde styringsklassene de kunne videreføre dette i evig tid.

De tok feil.

Socialist Equality Party, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og World Socialist Web Site baserer kampen for å frigjøre Assange og Manning på den internasjonale arbeiderklassen.

Der vi står i tradisjonen til Marx, Engels, Lenin og Trotskij, forstår vi at kampen for å forsvare disse heroiske individene er spydspissen i kampen mot imperialisme og for sosialisme. Dette perspektivet fremstår nå som den eneste veien fremover for menneskeheten.

Over de siste to årene har vi sett en ekstraordinær vekst av klassekampen i land etter land.

Arbeidere som har lidd uutholdelig motgang gjennom tiår kommer til den bitre konklusjon at de må bringe kampen til de som har ødelagt deres liv, og som nekter den yngre generasjonen en fremtid – uansett kostnader for seg selv. Og for slike mennesker, de som trer inn i kamp mot den eksisterende sosiale orden, er Assanges og Mannings heroiske og prinsippfaste stillingstaken en inspirasjon.

For å gjøre dette helt klart, her er noen av kommentarene WSWS har mottatt om Assange:

Fra Storbritannia:

• «Assange står helt i fronten av kampen for ytringsfrihet mot korrupte regjeringer, særlig ved å avsløre den amerikanske statens sikkerhetshemmeligheter.»
• «Assange er skyldig i å være en helt, skyldig i å fortelle sannheten, skyldig i å avsløre amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak.»

Fra Australia:

• «Det er en stor skam at Assange er merket som en kriminell når han setter lyset på de virkelig kriminelle i vårt samfunn ... Han er for tiden stemmen til de stemmeløse, og vi må alle slåss for det han slåss for.»
• «Hvis dere kan overbevise arbeidere om å slå seg sammen, da vil folk høre. Når noen står opp, da samler det moment. Arbeidere her burde støtte Assange, fordi vi trenger flere av ham i verden.»

Fra USA

• «Fengslingen av Assange er et angrep på hele arbeiderklassen ... Kapitalistene og makta-som-rår er desperate. De vil ikke at arbeidere skal vite sannheten. De erkjenner at arbeiderklassen er sterkere enn vi erkjenner selv, og de er vettskremte av oss.»

Dette er fremtidens stemme som uttaler seg, og vi må gi denne stemmen politisk uttrykk og lederskap.

Det har vært mye diskusjon om historie her i dag. Det er karakteren av våre møter. Vi er et historiebasert parti. Men dette vil jeg gjøre helt klart. Alle her i dette rommet er med på å lage historie. De er på den rette siden av historien, fordi de er involvert i kampen mot imperialisme. Og det å føre den kampen betyr å forsvare Chelsea Manning, det betyr å forsvare Julian Assange, og det betyr å bygge et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.