Klassekampen i USA og kampen mot krig

Av Niles Niemuth
16 May 2019

Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige mai-dag-online-samlingen arrangert av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler som adresserte ulike aspekter av kapitalismens krise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner fra hele verden.

Med denneteksten har World Socialist Web Site publiserte transkripsjoner av alle talene som ble holdt for samlingen, oversatt til norsk. Nedenfor er talen levert av Niles Niemuth, kandidat for Socialist Equality Party (USA) for Michigans 12th Congressional District (2018) og for US Vice President (2016). Tirsdag i forrige uke publiserte WSWS åpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA).

                                                                      ***

For ett hundre år siden ble den store amerikanske sosialisten og revolusjonæren Eugene Debs kastet inn i et føderalt fengsel i Atlanta, Georgia for å ha avvist imperialistenes blodige innsats for gjenoppdelingen av verden i Den første verdenskrig. Debs var legendariske for sin motstand mot imperialisme, og kompromissløs i sitt syn på klassekampen, og det vant ham støtte og beundring fra millioner av arbeidere over hele verden.

Debs erklærte i 1915: «Jeg har ikke noe land å slåss for; mitt land er jorda; og jeg er en borger av verden. Jeg er ikke en kapitalistsoldat; Jeg er en proletær revolusjonær. ... Jeg nekter å adlyde enhver kommando fra styringsklassen om å slåss, men jeg vil ikke vente på å bli befalt når det gjelder å slåss for arbeiderklassen.»

Ett århundre senere, med USA som fører kriger over hele verden og forbereder stadig større kriger, har WikiLeaks-utgiveren og journalisten Julian Assange blitt kastet inn i ei britisk fengselscelle for å ha fortalt sannheten om amerikanske krigsforbrytelser. Han kan potensielt møte anklager i USA for å ha brutt spionasjeloven [Espionage Act], den samme loven som ble brukt mot Debs.

Første verdenskrig, «krigen for å få slutt på all krig», hvor millioner av unge arbeidere ble sendt til sin død, satte scenen for en enda blodigere imperialistkonflikt med Den andre verdenskrigen, i nok et bud for å omfordele verden mellom de konkurrerende kapitalistklikkene.

Grunnleggeren av vår bevegelse, Leo Trotskij skrev i 1928: «I en krisetid vil USAs hegemoni operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i boom-perioden ...» Dette har vist seg å holde stikk, der den amerikanske styringsklassen har sett den dominerende økonomiske stillingen den har hatt i kjølvannet av Den andre verdenskrig, gli vekk.

USA har ført en rekke kriger og militærintervensjoner i løpet av de nesten 75 årene siden slutten av Den andre verdenskrigen. Siden oppløsingen av Sovjetunionen for nesten tre tiår siden har landet iverksatt et endeløst og ekspanderende blodbad, som begynte med den første Gulf-krigen i Irak i 1990 til 1991 og krigen i Jugoslavia.

Over to tiår invaderte og okkuperte USA i 2001 Afghanistan, etterfulgt av Irak, Libya, Syria, Jemen og Somalia, i det Bush kalte «det 21. århundres kriger». Hele samfunn har blitt ødelagt og minst én million mennesker er drept, med millioner mer gjort til flyktninger på jakt etter trygghet for seg og sine familier.

Nå blir den såkalte «krigen mot terror» transformert til en ny konflikt mellom stormakter. «Strategisk inter-stat konkurranse, ikke terrorisme, er nå den primære bekymringen for amerikansk nasjonal sikkerhet,» forkynte Pentagons krigsplanleggere i forrige årets dokument om den nasjonale forsvarsstrategien [‘National Defense Strategy’].

Kina og Russland, nukleærbevæpnede makter, er plassert midt i siktene av USA og landets imperialistallierte, i Europa, Japan og Australia, og truer med en katastrofe for menneskeheten. Trump-administrasjonens hensynsløse imperialistprovokasjon i Venezuela, frontet av den gale krigshauken John Bolton, har blitt brukt til å skru opp spenninger med Russland, Kina og Iran. Den historiske konflikten mellom USA og Europa, spesielt Tyskland, gjenoppstår igjen.

Denne nye globale konflikten blir forberedt med en massiv militæroppbygging rundt om i verden. Globale militærutgifter toppet i fjor med $ 1,8 billion [NOK 15,7 billioner], den høyeste summen siden slutten av Den kalde krigen.

USA førte an igjen i 2018, og brukte $ 649 milliarder [NOK 5,7 billioner] på sitt militære, så mye som de neste åtte landene til sammen, og sto for mer enn en tredjedel av verdens militærutgifter.

Denne trenden er satt til å fortsette. Trump har signert et budsjett for 2019 på $ 686 milliarder [NOK 6 billioner] og ber om $ 718 milliarder [NOK 6,3 billioner] til Pentagon for budsjettåret 2020. Kongressens budsjettkontor forutser at med en videreføreing av dagens finansieringstrend vil USA bruke $ 7 billioner [NOK 61 billioner] på sitt militære i løpet av det neste tiåret, tilsvarende det samlede beløpet brukt på utdanning, infrastruktur og folkehelseprogrammer kombinert.

Utdanning, helsevesen og ‘social security’ [o. anm.: offentlige pensjoner og basistjenester] blir sulteforet for finansiering, og lønninger undertrykkes, for at ressursene kan sluses over til maskiner for død og fordervelse. Billioner skal sløses vekk på hangarskip, kampfly, hypersoniske missiler og atombomber, mens vi blir fortalt at det ikke er penger til å besørge lærere med en anstendig levestandard eller til å kunne by hver skoleelev en gratis høykvalitetsutdanning.

Denne enorme militæroppbyggingen blir gjennomført med støtte fra alle fraksjoner av det politiske etablissementet, uten så mye som et kny av protest. Faktisk har Det demokratiske partiets hovedkritikk av Trump vært fra høyre, med krav om en enda større militæroppbygging og en enda mer aggressiv posering overfor Russland.

I den amerikanske arbeiderklassen er det en bred og overveldende opposisjon mot krig. For seksten år siden var det massedemonstrasjoner i USA og rundt om i verden mot den blodige, illegale operasjonen i Irak. Pseudo-venstre-krefter jobbet for alt de kunne for å få kanalisert opposisjonen mot krigen inn bak Det demokratiske partiet. Og hva var resultatet?

Tidligere president Obama, pioner for målrettede dronemord, inkludert av amerikanske statsborgere, tilbrakte hver eneste dag av sin administrasjon i krig. Utenriksminister Hillary Clinton lo frydefullt over drapet på den libyske lederen Muammar Ghaddafi i 2011, og bidro til å oppildne den ødeleggende regimeendringskrigen i Syria.

Den selvutnevnt demokratiske sosialisten Bernie Sanders, som nå stiller for å bli demokratenes presidentkandidat i 2020, lovet en utenrikspolitikk med «droner, alt dét og mer» da han stilte for president i 2016.

Assange og varsleren Chelsea Manning blir forfulgt, mens de som begikk krigsforbrytelser forblir i maktposisjoner, frie til å planlegge og gjennomføre nye kriger.

Men i dag er det voksende arbeiderklassemotstand over hele verden, fra masseprotestene i Algerie og Sudan til de gule vestene i Frankrike, og til lærernes streiker over hele USA. Amerikanske arbeidere bivånte at deres brødre og søstre over grensa i Matamoros, Mexico reiste seg i en mektig streikebevegelse tidligere i år. Over hele verden kjemper arbeidere mot de samme problemene, og mot de samme transnasjonale foretakene.

I forrige uke marsjerte 20 000 lærere i den sørlige staten Nord-Carolina til forsvar for offentlig utdanning. Én lærer fortalte oss at det var behov for penger for «minds not mines» [‘hoder, ikke landminer’]. Det er et enorm raseri over krigene som føres i det amerikanske folkets navn.

Fremveksten av den internasjonale klassekampen bryter opp alle bestrebelsene til fagforeningene, Trump og demokratene på å piske opp en amerikansk nasjonalisme. Dette er den objektive styrken som vil bryte ned tiltakene for å kaste arbeidere ut i krig med hverandre.

Denne bevegelsen, fortsatt i sine initielle faser, må bevæpnes med et internasjonalt sosialistprogram.

Kampen for å få en slutt på krig er umulig uten å slåss for sosialisme, og kampen for å etablere sosialisme er ikke mulig uten å opponere mot krig. Fremfor alt må kampen mot imperialisme bli forankret i arbeiderklassens kamp.

Kriminalitet og gangsterisme i utenrikspolitikken er baksiden av parasittisme og spekulasjon i det økonomiske liv. Den internasjonale arbeiderklassen må, og vil, ta opp kampen mot imperialistkrig som del av kampen for å omvelte kapitalistsystemet og etablere et sosialistisk samfunn basert på likhet, internasjonal enhet og fred.