Washington beordrer amerikansk personell ut av Iraq i krigsoppbyggingen mot Iran

Av Bill Van Auken
18 May 2019

Washington har skrudd opp krigsspenningene i Persia-bukten med en ordre om å evakuere alt ikke-essensielt amerikansk personell fra ambassaden i Bagdad og konsulatet i Erbil, byen som er de facto hovedstad i den kurdiske regionen av Irak.

En talsperson for utenriksdepartementet sa det drastiske tiltaket hadde blitt truffet som svar på «den økte trusselstrømmen vi ser i Irak», men nektet å gi noen nærmere detaljer om den angivelige faren.

USA har gjennomført en massiv militæroppbygging i regionen under påskudd av en angivelig trussel fra Iran, eller fra såkalte iranske «proxyer» blant ulike sjia-militser, som omfatter alt fra de som er organisert i De folkelige mobiliseringsenhetene (PMU) dannet for å bekjempe ISIS i Irak og som nå integrert i de irakiske sikkerhetsstyrkene, til de som bekjemper ISIS i Syria, til Hezbollah-bevegelsen i Libanon og Huthi-opprørerne i Jemen.

En talsperson for utenriksdepartementet fortalte CNN på onsdag at «ethvert angrep fra det iranske regimet eller dets proxyer mot amerikanske interesser eller borgere vil bli besvart med en rask og avgjørende amerikansk respons.»

Kilder i Bagdad rapporterte at hele dagen på onsdag fraktet helikoptre amerikansk personell fra ambassaden ved Tigris-elva – den største amerikanske enheten av sitt slag i verden – til en amerikansk militærbase ved Bagdad-flyplassen. Den siste gangen en slik evakuering ble beordret var i 2014 etter at ISIS hadde inntatt Mosul, Iraks nest største by, og så ut til å ville gå mot Bagdad.

Samtidig med denne dramatiske amerikanske handlingen sa den øverste britiske generalen utplassert som del av «Operation Inherent Resolve» (OIR), den USA-dominerte intervensjonen i Irak og Syria, til Pentagon-reportere at det ikke hadde vært noen økt trussel mot vestlige styrker fra Iran-støttede militser.

«Det har ikke vært noen økt trussel fra Iran-støttede styrker i Irak og Syria,» sa generalmajor Christopher Ghika, nestkommanderende for OIR med ansvar for etterretning og operasjoner. «Det er et betydelig antall militsgrupper i Irak og Syria, og vi ser ikke noen økt trussel fra mange av dem på det nåværende stadium.» Offisielt er disse militsene på samme side som USA og NATO-styrkene i kampen for å nedkjempe ISIS. I virkeligheten holder USA 5 000 tropper i Irak og anslagsvis 2 000 i Syria med det formål å motvirke Irans innflytelse i regionen.

Ghikas erklæring undergravde begrunnelsen for den amerikanske krigsoppbyggingen, som har sett utplasseringen til den iranske kysten av ei angrepsgruppe av marinefartøy anført av hangarskipet USS Abraham Lincoln, og en bombeflyvinge, som omfatter atomvåpenberedte B-52-er. Dette har blitt etterfulgt av forsendelsen til regionen av den amfibiske angrepskrysseren USS Arlington som fører amerikanske marinesoldater, krigsfly og landingsfartøy, såvel som et Patriot-missilbatteri.

Nylige rapporter avslører at Pentagon har utarbeidet kampplaner for at så mange som 120 000 amerikanske tropper utplasseres til regionen, i tilsynelatende forberedelse for en fullskala krig med Iran.

Den britiske generalens uttalelse fremprovoserte en svært uvanlig irettesettelse fra US Central Command, som overvåker amerikanske militæroperasjoner i Midtøsten. En talsmann sa at Ghikas kommentarer «strider i mot de identifiserte troverdige truslene som er tilgjengelige for etterretningen». Erklæringen manglet igjen noen detaljer om disse «truslene».

Like bemerkelsesverdig var tilsvaret fra det britiske forsvarsdepartementet, som støttet generalens vurdering, og sa at «hans kommentarer er basert på dag-til-dag militæroperasjoner».

I fravær av enhver troverdig trussel kan den amerikanske evakueringen fra Irak bare ha ett av to formål. Enten er den utformet for å øke spenningen i regionen og eskalere militære trusler mot Iran, eller det er del av forberedelsene til et forestående direkte amerikansk militærangrep mot Iran, noe som sannsynligvis vil fremprovosere gjengjeldelser fra iranske militære elementer i Irak.

Uansett hva som er tilfelle er ambassadeevakueringen nok en provoserende handling av en amerikansk regjering som uopphørlig bestreber seg på regimeendring i Iran, og er beredt til å anvende ethvert påskudd for å fremme dette målet.

Blant disse påskuddene er de dulgte påstandene om sabotasjehandlinger mot fire oljetankere utenfor kysten av De forente arabiske emirater (UAE) sist helg. Amerikanske konsernmedier, som opptrer som en lydhør propaganda-arm for krigsoppbyggingen, har sitert ikke-navngitte amerikanske militærrepresentanter som har tilskrevet Iran den påståtte sabotasjen, samtidig som de ikke fremlegger noe bevis for å understøtte denne påstanden.

Iranske embetsrepresentanter har kontret med at den påståtte sabotasjen sannsynligvis er gjerninger utført av de som forsøker å fremprovosere et amerikansk angrep mot Iran, deriblant både Saudi-Arabia og Israel, om ikke USAs egne spesialstyrker. Utenriksminister Javad Zarif dukket opp sammen med sitt motstykke i India og fortalte medier at de hadde diskutert «de mistenkelige aktivitetene og sabotasjen som skjer i vår region». Han la til: «Vi har tidligere forventet at de ville utføre slike aktiviteter for å eskalere spenningen.»

Spenninger har blitt ytterligere eskalert etter et droneangrep på pumpeanlegg operert av Saudi Aramco, det statsdrevne energiselskapet til Saudi-Arabias regjerende monarki. Huthi-opprørerne i Jemen påtok seg ansvaret for handlingen, som de sa var gjengjeldelse for videreføringen av den nær-genocidale USA-støttede krigen ført av Saudi-Arabia mot Jemen, og som har drept anslagsvis 80 000 sivile og brakt 10 millioner til randen av hungersnød.

Tyskland, som har 160 soldater i Irak, og Nederland som har 169, har erkjent krigstrusselen og har suspendert militæropplæringen de var engasjert i, med henvisning til de voksende regionale spenningene. Langs tilsvarende linjer trakk Spania sin fregatt fra marinekampgruppa rundt det amerikanske hangarskipet som har blitt sendt til Persiabukta.

Et annet potensielt påskudd for amerikansk militærintervensjon er Irans nukleærprogram. For ett år siden opphevet Trump-administrasjonen ensidig 2015-atomtraktaten mellom Iran og seks stormakter – USA, Kina, Russland, Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Iran har overholdt det strenge restriksjonsregimet med inspeksjoner av sitt atomkraftprogram, men Washington har likevel pålagt straffende økonomiske sanksjoner, beskrevet av amerikanske tjenestemenn som «maksimalt trykk», og jevngodt med en krigstilstand. Sanksjonene er innrettet på å redusere landets oljeeksport til null og å skape forhold for økonomiske mangler og kaos, for å tilrettelegge for en regimeendringsoperasjon.

Mens de europeiske maktene – Tyskland, Frankrike og Storbritannia – formelt har erklært sin fortsatte støtte for atomtraktaten, har de unnlatt å mønstre noen troverdig utfordring mot USAs sanksjonsregime, og med det har de nektet Iran de lovede fordelene av traktaten hva angår normalisering av handel og investeringer.

Som respons har Tehran suspendert sine forpliktelser om å begrense produksjonen av anriket uran og tungtvann ved sitt Arak-anlegg i 60 dager, i et forsøk på å presse de europeiske maktene til å stå for sine løfter om å lansere mekanismen Instrument til støtte for handelsutvekslinger (INSTEX) formet for å omgå amerikanske sanksjoner, ved å legge til rette for ikke-dollar-basert handel med Iran.

Mens Irans handlinger fortsatt opprettholder landets samsvar med atomtraktaten, kalt Den felles overgripende handlingsplanen (JCPOA), som ble undertegnet av Teheran og stormaktene i juli 2015, og den iranske regjeringen konsekvent har benektet at den har forfulgt et atomvåpenprogram, kunne endringene kunngjort i forhold til atomkraftprogrammet gripes til av Washington som et påskudd for å berettig et militærangrep.

En slik aggresjonskrig ville ikke bare dra hele regionen inn i en blodig konflikt, men kunne også bli til forkammeret for en tredje verdenskrig som kunne involvere USA og landets atomvåpenbestykked «store makt»-rivaler, Russland og Kina.