Tiltalen mot WikiLeaks-gründeren Julian Assange på 17 anklagepunkter under den amerikanske spionasjeloven [1917 Espionage Act] er et politisk vendepunkt. Det som står på spill er to saksanliggende som er uløselig forbundet: den personlige skjebnen til en modig journalist som har eksponert statskriminalitet og -korrupsjon, og en ny fase i ødeleggelsen av demokratiske rettigheter i USA og internasjonalt.
De nye anklagene gjør det klart at dersom Assange blir utlevert fra Storbritannia til USA står han overfor resten av sitt liv i fengsel, eller verre. Dersom Assange skulle bli funnet skyldig på alle tiltalepunkter kan dommen bli fengsling i opptil 175 år. Enn videre, en ny storjury [‘grand jury’] er nedsatt for å vurdere ytterligere anklager, potensielt også slike som bærer dødsstraff.
Samtidig er beslutningen om å anklage Assange under spionasjeloven for å ha distribuert og formidlet sannferdig informasjon om statshandlinger et frontalangrep på beskyttelsen av ytringsfriheten og pressefriheten nedfelt i den amerikanske konstitusjonens første endringstillegg [‘First Amendment’].
Assange er anklaget for å ha mottatt dokumenter relatert til «nasjonalt forsvar». Det betyr at dersom Assange kan bli tiltalt så kan også hvem som helst som får tilgang til dokumentene fra WikiLeaks eller som deler dem på nettet. Dette er den pseudo-juridiske formelen for en politistat.
Assange er offer for en av de mest massive politiske skueprosessene i moderne historie. Den holdningen som inntas til denne skueprosessen definerer organisasjoners og enkeltpersoners klassestandpunkt.
Trump-administrasjonen og alle det politiske etablissementets fraksjoner representerer en styringselite som er bittert fiendtlig innstilt til demokratiske rettigheter. Mediene, spesielt New York Times, Washington Post og andre publikasjoner tilknyttet Det demokratiske partiet, er medskyldige i den kriminelle konspirasjonen for å ødelegge Julian Assange og kriminalisere opposisjon mot imperialistkriger.
På torsdagskvelden publiserte Times en redaksjonell lederartikkel, «Tiltalen mot Julian Assange sikter på hjertet av det første endringstillegget,» som eksponerer avisas bedragerske rolle.
Times’ redaksjonråd spiller overrasket over den nye tiltalen, kaller det en «markert eskalering» som «kunne få en nedkjølende effekt på amerikansk journalistikk slik den har vært praktisert i generasjoner».
I april, kort etter at Assange ble voldelig pågrepet og fjernet fra den ekvadorianske ambassaden i London, roste Times Trumps Hvite hus’ handling og skrev at «administrasjonen har begynt bra med å anklage Mr. Assange for en ubestridelig forbrytelse.» Redaktørene støttet Assanges arrestering og skrev at hans sak «kunne bidra til å trekke ei linje mellom legitim journalistikk og farlig nettkriminalitet. Enn videre, så fort han er i USA kunne han også bli en nyttig kilde for hvordan Russland orkestrerte sine angrep på Clinton-kampanjen.»
Forventer Times at noen skal tro de plutselig har blitt klar over de farlige implikasjonene av forfølgelsen av Assange?
World Socialist Web Site skrev i sin uttalelse fra redaksjonsrådet, publisert på norsk den 13. april, [originalen på engelsk] dagen etter Assanges arrest, at de initielle anklagene er «en gjennomskuelig løgn, som har til hensikt å lette utleveringen av Assange og gi de ekvadorianske og britiske regjeringene påskudd om at de ikke overleverer Assange til en regjering som vil utsette ham for tortur og henretting.»
Dette har blitt bekreftet. De initielle anklagene besørget også berettigelsen for Times’ og de andre servile medienes støtte for hans illegale arrestering.
Times har tilbrakt den størse delen av et tiår til sverting av Assanges renomé. Til og med i en redaksjonell lederartikkel som angivelig er dedikert til å kritisere Trump-administrasjonens handlinger klarer ikke avisa å dy seg. «Det er mye å bli foruroliget av i Mr. Assanges metoder og motiver, som forblir difuse og uavklarte,» skriver de.
Det som «foruroliger» New York Times er at Assange har oppført seg som en ekte journalist og har eksponert regjeringsforbrytelser, inkludert massakren av irakiske sivile. Hans motiver er ikke «difuse og uavklarte». De samsvarer bare ikke med de utenrikspolitiske interessene til militæret og etterretningsorganene, som Times fungerer som et talerør for.
I et videre angrep på Assange skriver Times at avisa «behandlet Mr. Assange som en kilde, ikke som en partner [ved publiseringen av nyhetsrapporter om dokumenter tilgjengeliggjort av WikiLeaks], og relasjonen var ikke en enkel en; hans likegyldighet overfor risikoen for eksponeringen av etterretningskilder var en særlig kilde til friksjon.»
Her lenker Times til en uttalelse [engelsk tekst] fra 2011, publisert av daværende sjefredaktør Bill Keller, som klargjør karakteren av «friksjonen» mellom Times og Assange. Bortsett fra utallige bakvaskelser og svertinger rettet mot Assange er Kellers kommentar dedikert til å bevise hvor «ansvarlige» Times var med sin koordinering av publiseringen av rapporter om WikiLeaks-dokumentet med den amerikanske regjeringen.
Keller bemerker at Times holdt daglige møter med embetsrepresentanter i utenriksdepartementet, Pentagon, CIA og FBI. Han skrev: «Før hver diskusjon sendte Washington-byrået over en serie spesifikke diplomatmeldinger som vi hadde tenkt å bruke de kommende dagene. De ble sirkulert til regionale spesialister, som sluset sine reaksjoner til ei lita gruppe i utenriksdepartementet, som kom til våre daglige samtaler med ei liste over prioriteringer og argumenter for å bakke dem opp. Vi videresendte regjeringens bekymringer, og våre egne beslutninger om dem, til de andre nyhetsmediene.»
Med andre ord er Times, i motsetning til Assange, innlemmet i den amerikanske staten og fungerer som et instrument for etterretningsagenturene.
Times konkluderer sin lederartikkel publisert på torsdag kveld med å erklære: «Mr. Assange er ingen helt. Men denne saken representerer nå en trussel mot ytringsfriheten, og med dét, mot selve det amerikanske demokratiets motstandskraft.»
Til hvilket en kan svare, ja, Mr. Assange er en helt, og Times, ved å delta i forfølgelsen av ham, har vist at avisa ikke har noen forpliktelse til «ytringsfrihet» eller «selve det amerikansk demokratiet».
Med «forsvarere» som Times har den amerikanske regjeringen knapt behov for en aktor. Andre medieutløp har fulgt etter. Washington Post uttrykte sin bekymring for at Trump-administrasjonen hadde kastet overbord den «smarte, forsiktige kursen», som «kunne ha fått Mr. Assange låst vekk i årevis».
Den britiske avisa Guardian uttrykte sin oppfatning om at Julian Assange burde bli sendt til Sverige i stedet for USA, for å møte oppdiktede beskyldninger om voldtekt. Avisa gir uttrykk for oppfatningen i privilegerte sjikt av den øvre middelklassen som anvendte slike operasjoner knyttet til identitetspolitikk for å promotere reaksjonære politiske agendaer.
MSNBCs Rachel Maddow, som har utmerket seg for å være blant de mest råtne av de råtne i angrepene på Assange, uttrykte sin «mangel på bekymring for Julian Assanges endelige skjebne» der hun erklærte ham en «spektakulært usympatisk figur» som søkte å få Trump valgt, før hun erklærte sin bekymring for implikasjonene for det første endringstillegget av Trumps handlinger.
Hvilke lyvende bedragere! Faktum er at deres egen kampanje mot Assange har kulminert i et monumentalt angrep på ytringsfrihet. Dette er ikke en uheldig tilfeldighet men det logiske resultatet, og det er i full overensstemmelse med deres egen politikk. Times, Maddow og de mange andre som har deltatt i denne forestillingen, der de har spredt løgner og lo av Assanges skjebne, har fordømt seg for alltid.
Hva angår demokratene har de forblitt så godt som helt tause om den siste tiltalen. House Speaker Nancy Pelosi har ikke sagt noen ting. Det har heller ikke Senatets minoritetsleder Charles Schumer, som etter Assange arrestering i april uttalte: «Jeg håper han snart vil bli stilt til ansvar for sin innblanding i våre valg på vegne av Putin og den russiske regjeringen.»
Vermont-senatoren Bernie Sanders meldte en tweet som kalte tiltalen mot Assange «et foruroligende angrep på det første endringstillegget», men som helt forutsigbart unnlot å nevne Assanges navn, og langt mindre kreve hans og Chelsea Mannings løslatelse. Democratic Socialists of America (DSA) og deres magasin Jacobin, knyttet til Sanders og Det demokratiske partiet, har så langt ikke fordømt tiltalen og skueprosessen mot Assange.
Assange har også blitt forlatt av middelklassens «affluencia» [o. anm.: de velbeslåtte liberalerne, akademia, etc.], som har promotert den foraktelige skueprosessen basert på påstander om voldtekt og seksuelle misgjerninger for å berettige sin egen støtte for hans forfølgelse. I løpet av det siste kvarte århundret har dette sjiktet blitt åpent pro-imperialistisk og fiendtlig innstilt til demokratiske rettigheter.
Konklusjonen som må trekkes er at forsvaret av Assange er et klassespørsmål. Støtten fra Det demokratiske parti, mediene og den øvre middelklassens organisasjoner for forfølgelsen er knyttet til deres støtte for imperialisme og kapitalisme, og dermed deres fiendskap mot det Assange har gjort: åpenbare sannheten.
Assange liv og frihet, og friheten til Chelsea Manning, avhenger av arbeidsklassens intervensjon.
I en kraftig uttalelse gitt til journalisten Gordon Dimmack på fredag skrev Assange fra det beryktede Belmarsh fengselet: «Jeg er forsvarsløs og satser på deg og andre av god karakter for å redde mitt liv.» Han la til: «Dagene da jeg kunne lese og snakke og organisere forsvar for meg selv, mine idealer og mine folk, er over inntil jeg er fri. Alle andre må ta min plass.»
Kampen for Assanges løslatelse fra fengsel i Storbritannia, for opposisjonen mot hans utlevering til USA og kravet om at han trygt må få returnere hjem til Australia må tas opp av den brede massen av befolkningen. Den må knyttes til kampen mot imperialistkrig, som truer med å oppsluke hele planeten, og mot fremveksten av fascisme og autoritært styre og til motstanden mot sosial ulikhet.
Socialist Equality Party og World Socialist Web Site oppfordrer alle arbeidere og ungdommer, og alle som vil slåss for å opprettholde demokratiske rettigheter, til å stå frem og innta en entydig posisjon: Løslat Julian Assange!