Forrige mandag, under oppløpet til Europa-valgene, ble Hellas’ statsminister Alexis Tsipras hyllet i Financial Times, næringslivsdagsavisa med hovedkontorer i London.

Intervjuet med Syriza-lederen, tidligere darling for pseudo-venstre-grupper over hele verden, var hovedoppslaget i et glanstrykkvedlegg, med tittelen «Investering i Hellas». Forsida viste Tsipras i en statsmannsaktig posering, med en tag-line som proklamerte: «Fra agitator til økonomisk reformator».

Vedlegget var et salgsmonter rettet mot globale investorer, for potensielle superprofitter som kan gjøres i Hellas etter det ti-år-lange angrepet på arbeiderklassens levestandarder. Emner som ble dekket inkluderte investeringsmuligheter i high-end luksusturisme, tech-oppstartforetak, så vel som energisektoren.

En gunstig presentasjon i et av det globale finansaristokratiets ledende talerør er testamente for den høye aktelsen Tsipras nyter innen styringskretser. Den tidligere poseringen med antiinnstammingsposisjoner som han gjøt ut før sitt valg i januar 2015, som han vant på et stort antiinnstrammingsmandat, er nå fullt og helt tilgitt.

Som artikkelen godkjennende erklærte: «I dag er det mer sannsylig at Hellas’ allierte og partnere, fra Brüssel til Washington, applauderer Tsipras som en politiker istand til å slukke branner heller enn å oppildne til dem.»

I tillegg til å håndheve ytterligere knusende innstramminger på en allerede utarmet befolkning har Tsipras og Syriza budt styringselitene den kritiske tjenesten å styrke Hellas’ rolle som en pålitelig klientstat for vestlige imperialistmakter. «Amerikansk-greske bånd har blitt varmere enn noen gang siden Hellas’ militærdiktatur fra 1967 til 1974 kollapset,» forklarer artikkelen. «I USAs og EUs øyne... er Tsipras’ kronende prestasjon enigheten i navnestriden mellom Hellas og Nord-Makedonia.»

Til tross for opposisjon mot navn-avtalen fra nasjonalistkrefter på begge sider av grensa var formålet med avtalen å bane vei for Makedonias medlemskap i EU og NATO, og en styrking av den amerikanske militæroppbyggingen mot Russland. Tsipras kommenterte avtalen med utbruddet: «Tenk deg, Nord-Makedonia er et lite land med en befolkning på 2,5 millioner. Dersom vi får normale relasjoner kan dette landet bli en strategisk partner for Hellas, et område for investeringer, for åpning av nye markeder.»

Med parlamentsvalg planlagt å finne sted senest den 20. oktober skrøyt Tsipras av Syrizas økonomiske historikk, som ifølge artikkelen «burde berolige Hellas’ kreditorer – EU og IMF [Det internasjonale pengefondet] – om at finanspolitikken ikke glipper før valget: regjeringen har en likviditetsbuffer på € 45 milliarder, vi ligger € 400 millioner foran inntektsmålene for de fire første månedene i år, og det er en nedgang i arbeidsledigheten til 18 prosent.»

Enhver nedgang i ledigheten er drevet frem av det skarpe fallet i levestandardene. FT innrømmer såpass i en annen artikkel i vedlegget, som forklarer at «etter hvert som lønnskostnadene falt etablerte noen multinasjonale foretak utviklingssentre og enheter for kunde-support i Hellas.»

Byrden for opprettholdingen av en «likviditetsbuffer» og resultater bedre enn «inntektsmålene» bæres av den greske arbeiderklassen, som har opplevd en nedgang på 30 prosent i gjennomsnittlig husstandsinntekt siden 2010.

Hellas har blitt et fristed for globale foretak på jakt etter å utnytte en billig arbeidsstyrke. Under intervjuet «forsvarte Tsipras sin regjerings historikk for investeringer, og bemerket at 2018 innbrakte det høyeste nivået av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) – € 3,6 milliarder [NOK 35 milliarder] – på mer enn ti år. Mer er på gang, forteller han, etter vellykket gjennomføring under hans tilsyn av flere privatiseringsprosjekter lansert av tidligere administrasjoner.»

Utenlandske direkteinvesteringer er bare en eufemisme for utsalg av Hellas’ statseiendeler – som det kreves av EU og IMF – der påleggingen av sweatshop-betingelser er sentralt, likt de som råder ved havneanlegget Piraeus, der den kinesiske statlige shippingcargooperatøren Cosco har vært majoritetsaksjonær siden 2016.

Etter å ha kastet sine tidligere løfter om å avslutte salget av offentlige eiendeler over bord har Syriza gått videre i privatiseringspådrivet enn Hellas’ tidligere konservative og sosialdemokratiske regjeringer. Ifølge tall i den siste budsjettrapporten ble det i fjor satt rekord med salg av statseiendeler verdt € 2,1 milliarder [NOK 20,5 milliarder], inkludert € 1,1 milliarder [NOK 10,7 milliarder] for ytterligere 20 års forlengelse av den nåværende konsesjonen innvilget privataksjonærene som opererer Athen Lufthavn.

Dette er ikke nok og Tsipras fortalte Financial Times at mer må til for å gjøre Hellas vennlig for investorer: «Selvfølgelig innser jeg at det fortsatt er problemer, at vi må gjennomføre flere reformer – og reformering er som å sykle: Gjennomfører du dem ikke, da velter du.»

Den siste «reformen» er loven vedtatt i slutten av mars på befaling av EU og IMF, som søker å få gjort det lettere å beslaglegge primærboliger, enten for å få nedbetalt ubetjente boliglån eller utestående skattekrav. Under det nye regimet kan bare de som var på etterskudd med tre eller flere måneder før utgangen av 2018 søke om å få sin boliggjeld omstrukturert inntil utgangen av 2019. Kredittvurderingsbyrået Fitch roste det nye tiltaket fordi det reduserte «muligheten for strategiske konkursryttere å søke beskyttelse».

Fra finanselitens synspunkt er det så godt som ingenting som skiller Tsipras og hans Syriza fra hovedopposisjonen, det konservative partiet Nytt demokrati. Seamus Mac Gorain, en eiendomsforvalter for JP Morgan, kommenterte det kommende parlamentsvalget med følgende bemerkning til FT: «Vanligvis liker ikke egentlig investorer valg, men i dette tilfellet har du et valg mellom denne regjeringen, som har levert etter forventningene, eller opposisjonen som er mer businessvennlig, så her vi ser på potensiell oppside i steden for potensielle ulemper.»

Der har vi det: dommen over fire år med pseudo-venstre i regjering, rett fra finansaristokratiets egen munn.

Tsipras har blitt så løsrevet fra arbeiderklassen at han ikke engang bryr seg lenger med å holde en forsiktig sosial avstand til de superrike. Én av kandidatene på Syrizas valg-liste til de nylige Europa-valgene var forretningsmannen Petros Kokkalis, sønn av milliardæren Sokratis Kokkalis.

Tsipras pleier de mest intime kontakter med oligarkiet. Den 5. mai ble det en liten mediestorm i Hellas etter at Skai-TV-journalisten Aris Portosalte la ut bilder på Twitter av Tsipras i lystig lag ifjor sommer ombord på yachten til den greske redermagnaten Periklis Panagopoulos. Panagopoulos’ formue var rapportert å være $ 755 millioner [NOK 6,6 milliarder] da han døde i februar. Noen av de nedsettende kommentarene som ble postet av Twitter-brukere inkluderte «dette er Alexis Tsipras’ ‘Venstre for de mange’» og «i kamp med kapitalen, ombord på en yacht».

Dette er pseudo-venstres bedrageri overalt. De gjennomfører sin pro-kapitalistagenda som har tillatt ytrehøyre – som poserer som et alternativ til innstrammingspolitikken og til «etablissementet» – å vinne større oppslutning i land etter land. Om det er Syriza i Hellas, Venstre-blokka i Portugal, Podemos i Spania, Bernie Sanders i USA eller Jeremy Corbyn i Storbritannia, så snart de er ved makten vil de alle følge akkurat samme utviklingsforløp som Tsipras.

I fjor, da Tsipras allerede hadde håndhevet sin innsparingspolitikk i tre og et halvt år, ble han omfavnet av Corbyn [engelsk tekst]. Corbyns Labour-kontor søkte råd fra Syriza om hvordan å vinne makten og inviterte Syrizas administrasjonsminister Dimitris Tzanakopoulos til å delta på Labour-Party-konferansen sist september. Tzanakopoulos ble den gangen intervjuet av Athens nyhetsbyrå der han uttalte at «Labour var veldig interessert i å få et klart bilde av hva det betydde for Syriza å være ved makten, hvilke problemer vi møtte, hva utfordringene var og hvilke hindringer vi måtte overvinne, spesielt gitt den negative balansen av politiske krefter i Europa.»