Regjerende konservative og sosialdemokratene kollapser i EU-valgene

Europa-valgene ble avsluttet på søndag etter at hver av de 28-medlemstatene i Den europeiske union (EU) valgte representanter til det europeiske parlamentet på hver sin selvvalgte dag, fra torsdag til søndag. Resultatet var et dramatisk nederlag for de konservative og sosialdemokratiske partiene som styrte Vest-Europa gjennom tiår, og bygde EU med Maastricht-traktaten som ble vedtatt i 1992, etter den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i Øst-Europa.

I Tyskland, Frankrike, Storbritannia og andre land på tvers av Europa oppnådde ikke disse partiene, som en gang dannet et duopol som dominerte parlamentet, til sammen 50 prosent av de avgitte stemmene. De fleste velgerne stemte for andre partier. I tillegg til de konservative og sosialdemokratene straffet velgerne også de småborgerlige populistpartiene knyttet til fagforeningene, som har motsatt seg voksende sosial protest mot EU.

Disse partiene blør nå oppslutning, mens ei bølge av streiker og protester opponerer mot innstrammingspolitikken, militarismen og politirepresjonen som millioner av arbeidere assosierer med EU. Massestreiker mot EU-dikterte lønnsfrysninger har funnet sted i Berlin og andre regioner i Tyskland, i Portugal og Belgia, samtidig med «gul vest»-protestene mot den franske presidenten Emmanuel Macron. Samtidig vokser protester over hele Øst-Europa, med de polske lærernes nasjonalstreik og protesterer mot Ungarns «slavelov» som pålegger ubetalt overtid.

Voksende opposisjon i arbeiderklassen kan imidlertid ikke finne noe uttrykk innen det politiske etablissementet. Noen Grønne-partier, som er nært knyttet til sosialdemokratene, vant økt støtte i valgene som utfoldet seg umiddelbart etter ungdommens masseprotester mot klimaendringer. På tvers av mye av Europa var det imidlertid ytrehøyrepartier som var de begunstigede nyttehaverne av misnøyen med EU og de tradisjonelle regjeringspartiene.

I Tyskland, EUs økonomiske kraftverk og landet med størst befolkning, oppnådde de konservative søsterpartiene Den kristelig-demokratiske union og Den kristelig-sosiale union (CDU/CSU) 28 prosent av stemmene og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) 15,5 prosent – ned henholdsvis 7 og 11,8 prosent. Den nasjonale «storkoalisjons»-regjeringen av CDU-CSU-SPD har nå bare 43,8 prosent velgeroppslutning. Venstrepartiet [die Linke] gikk tilbake 2 prosent til 5,4 prosent, mens De grønne og det nyfascistiske Alternative für Deutschland (AfD) økte til henholdsvis 22 og 10,5 prosent.

Tysk ungdom snudde seg massivt mot regjeringspartiene: blant velgere under 30 stemte 13 prosent for CDU/CSU og 10 prosent for SPD, mens 33 prosent stemte på De grønne.

I Frankrike vant Marine Le Pens nyfascistiske Nasjonal samling (RN) igjen Europa-valget etter 2014-seieren, med 23,3 prosent og slo knepent Macrons parti Republikken under veis (LRM) som fikk 22,1 prosent. De grønne tok tredjeplassen med 13,1 prosent. Gaullist-partiet Republikanerne (LR) og Sosialistpartiet (PS), Frankrikes tradisjonelle regjeringspartier siden generalstreiken i mai 1968, falt ned til henholdsvis ydmykende 8,4 prosent og 6,6 prosent, mens Jean-Luc Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI), som fikk 20 prosent ved 2017-presidentvalget, nå bare fikk 6,6 prosent oppslutning.

Mens LFI ble hamret for ikke å ha støttet «gul vest»-protestene mot den bittert upopulære Macron, og av LFI-medlem Andréa Kotarac’ avhopping til RN, prøvde RN å tre i kappen som «beste motstander» av Macron. RN-listetoppen Jordan Bardella krevde «dramatisk omorientering» av den økonomiske politikken og nye angrep på innvandrere. Bardella og Le Pen krevde nye franske parlamentsvalg.

Med nesten alle resultatene opptalt i Storbritannia fremsto Nigel Farages nyskapning ytrehøyrepartiet Brexit Party som valgets seirende med 31,6 prosent, hvor også Liberal-demokratene (20,3 prosent) slo de tradisjonelle regjeringspartiene Labour og De konservative ned på tredje- og femteplass, med henholdsvis 14,1 og 9,1 prosent. Det britiske Green Party slo også Tory-ene, med 12,1 prosent av stemmene.

Brexit Party tok store deler av Tory-enes rurale oppslutning, som resulterte i De konservatives dårligste valgresultat i partiets 185-år-lange historie, men scoret også stort i pro-Brexit-byer i Nord-England og i Cardiff. Farage hentet til seg nesten alle stemmene fra hans tidligere UK Independent Party (UKIP), som vant det forrige EU-valget. Labour tapte pro-Remain-stemmer til Liberal-demokratene, som til-og-med vant Labour-lederen Jeremy Corbyns Islington-valgdistrikt i London. Labour tapte også stemmer til pro-Remain Green Party. I London som helhet ble Brexit Party skjøvet ned til tredjeplassen av Lib-Dems og Labour.

I Skottland ble Labour utslettet av en feiende seier for Det skotske nasjonalpartiet (SNP).

I Belgia var det en kollaps for Den nye flamske alliansen (NVA) og et oppsving for det fascistiske Flamsk interesse (VB) som plasserte de to partiene i ledelsen med henholdsvis 13,5 og 11,5 prosent, foran det frankofone Sosialistpartiet (PS) som fikk 10,5 prosent. De franske og flamske fløyene av Det grønne partiet fikk til sammen 15 prosent. Med generalvalg i parallell med Europa-valget ser det ut til at overenskomsten mellom de andre borgerlige partiene om det såkalte «sanitære skillet», for ikke å inkludere VB i en belgisk nasjonalregjering, kan kollapse.

I noen land – deriblant Østerrike, Spania og Nederland – oppnådde det ene eller det andre tradisjonelle regjeringspartiet en knepen valgseier. I Østerrike, hvor ytrehøyrepartiet Det østerrikske frihetspartiet (FPÖ) sto overfor en skandale med en video som avslørte partileder og Østerrikes visekansler Heinz-Christian Strache på jakt etter korrupte avtaler med individer han trodde representerte en russisk oligark, vant kansler Sebastian Kurz fra Det østerrikske folkepartiet (ÖVP) 35 prosent av stemmene. Sosialdemokratene (SPÖ) fikk 24 prosent og FPÖ falt ca. 7 prosent ned til 17,5 prosent.

I Nederland kom Arbeiderpartiet (PvdA) på en overraskende førsteplass, selv om det var med bare 18 prosent av stemmene, etter bitre debatter mellom statsminister Mark Ruttes Parti for frihet og demokrati (VVD), som fikk 15 prosent, og Thierry Baudets ytrehøyreparti Forum for demokrati, som fikk 11 prosent.

I Spania var Europa-valgresultatene stort sett et speilbilde av det nylig avholdte generalvalget, som viste en vesentlig velgeroppslutning for Det spanske sosialistpartiet (PSOE) for å blokkere fremgangen til det fascistiske partiet Vox. PSOE fikk 30 prosent oppslutning, det høyreorienterte Folkepartiet (PP) og Borgere (Ciudadanos) fikk henholdsvis 19,5 og 14 prosent, og den Podemos-ledede alliansen fikk 11 prosent. Vox fikk 6 prosent av stemmene. Dette representerte et betydelig tilbakefall for alliansen ledet av Podemos, den spanske alliansepartneren til det tyske Venstrepartiet og det franske LFI, der komponent-delene samlet fikk 18 prosent i det siste EU-valget.

I Hellas fikkk det høyreorienterte Nytt demokrati 34 prosent av stemmene, og slo pro-nedskjærings- regjeringen til Syriza-statsministeren Alexis Tsipras («Koalisjonen av det radikale venstre»), til en andreplass, med 27 prosent.

Over mye av Europa styrket imidlertid ytrehøyrepartiene deres grep over borgerlig politikk. Den italienske innenriksministeren Matteo Salvinis ytrehøyreparti Lega ledet med 30 prosent av stemmene. Det demokratiske partiet (PD) med 22 prosent skjøv seg med knapp margin foran Femstjernerbevegelsen (M5S), som fikk 21 prosent, mens Silvio Berlusconis Forza Italia (FI) falt ned til bare 10 prosent. Det var spekulasjoner om Salvini kunne presse på for nyvalg for å kaste M5S ut av regjeringen og installere Lega som ett-parti-regjering i Italia.

Ytrehøyrepartier gikk frem i flere østeuropeiske land. Den ungarske statsministeren Viktor Orbans Fidesz-parti vant en en solid majoritet på 56 prosent, og relegerte sosialdemokratene til 10 prosent og det fascistiske Jobbik-partiet til 9 prosent. I Polen vant det regjerende Lov og rettferdighetspartiet 43 prosent av stemmene, og slo Den europeiske koalisjonen som fikk 38,4 prosent.

EU-valgene er en ytterligere bekreftelse på at mens arbeidende mennesker over hele Europa i stadig større grad går inn i kamp – drevet av raseri over sosial ulikhet, militarisme og angrep på demokratiske rettigheter – går styringseliten uopphørlig til høyre. Enda har det ikke blitt utviklet noen fascistisk massebevegelse lik de i det 20. århundre. Men stilt overfor økende sosialt raseri, pøser styringsklassen hundrevis av milliarder av euro inn i de væpnede styrkene, gjennomfører voldelige tilslag som Macrons angrep på de «gule vestene», og bygger et stort nettverk av fengselsleirer for innvandrere.

Forskjellene mellom de tradisjonelle pro-EU-partiene og ytrehøyrepartiene på disse spørsmålene er nesten utelukkende taktiske anliggender i utenrikspolitikken, om hvorvidt EU kunne være et effektivt redskap for å bygge en felleseuropeisk hær for å true Amerika, Russland og Kina. Dette kom fullstendig til uttrykk i den franske forsvarsministeren Florence Parlys oppfordring om en EU-hær og stemmer for Macrons parti «dersom dere ikke vil ha et forsvarsløst Europa». Helt forutsigbart har hele styringsklassens forflytning langt mot høyre igjen tillatt ytrehøyre å posere som populistiske motstandere av EU.

Dette kan ikke bekjempes av en dreining til pro-EU-partier som De grønne, en koalisjon av pro-kapitalistpartier over hele Europa som er de ufortjente nyttehaverne av sosialt masseraseri mot den reaksjonære politikken som de konservative og sosialdemokratene har forfulgte gjennom flere tiår. Deres pro-imperialistpolitikk eksemplisifiseres av historikken til de tyske Grønne, det største grønne partiet på kontinentet. Etter å ha kastet av seg sine pasifistiske pretensjoner og støttet NATOs Balkan-kriger på 1990-tallet, gikk de på 2000-tallet i koalisjon med SPD for å banke i gjennom de hatede Hartz-IV-innstrammingslovene.

De er like langt fra, og like fiendtlig innstilte mot de voksende arbeiderkampene som det tyske Venstrepartiet, det franske LFI, britiske Corbyn, spanske Podemos eller greske Syriza, som alle har gjort alt i deres makt for å desorientere eller undertrykke voksende arbeiderklassekamper.

Det avgjørende spørsmålet som arbeidere og ungdommer over hele Europa nå står overfor, konfrontert med finansaristokratiets totalavvisning av all sosial protest, og dets hensynsløse politikk med politiundertrykking, er en dreining til revolusjonær kamp.

Turen er nå kommet til arbeidsklassens kamper, og kampen for å forene dem over hele Europa og internasjonalt, med et felles sosialistisk revolusjonært perspektiv og lederskap. Det var nettopp for dette formålet Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales partier intervenerte i valgkampen, ved å stille kandidater fra den tyske seksjonen Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), for å lansere kampen for å bygge ICFI i land over hele Europa.

Loading