Sent på onsdagskvelden initierte en molefonken statsminister Benjamin Netanyahu lovgivningen for å oppløse det kortest sittenden Knesset i Israels historie, og for å avholde nyvalg.
Nyvalget skal finne sted den 17. september, om tre og en halv måned, som er minimumsperioden for en valgkamp under lov. Denne valgdatoen er bare to uker før Netanyahus for-høring for en tiltale for en rekke korrupsjonsanklager, som er berammet for den 2. og 3. oktober.
Kallingen av nyvalg er uttrykk for krisen for borgerlig styre som rir Israel, fremprovosert av det doble trykket av en tiår-lang militærundertrykking av det palestinske folket og den utdypende sosiale ulikheten innen Israel selv, som kvalifiserer blant de mest markerte i den utviklede verden. De politiske og sosiale spenningene er så store at de tradisjonelle mekanismene for borgerlig demokrati bryter sammen – og gjenspeiler med det de politiske omveltningene som foregår over hele verden.
Netanyahu mislyktes med å få dannet en regjeringskoalisjon innen den juridiske fristen på syv uker etter valget den 9. april, da hans eget Likud-parti sammen med de tidligere partnerne fra det ytre høyre og diverse nasjonalistiske og ultra-ortodokse partier, fikk 65 av Knessets 120 plasser.
Avigdor Lieberman, lederen av det høyreorienterte, sekulære Yisrael Beytenu (Israel er vårt hjem) som i april fikk fem plasser i Knesset, nektet å bli med i Betanyahus koalisjon. Lieberman sa i fjor opp sin stilling som forsvarsminister over Netanyahus «mykhet» på Gaza, og han etterlot seg regjeringen med et flertall på én plass i Knesset, og utløste dermed det tidlige valget som ble holdt i april, før den regulære parlamentsperioden var over.
Lieberman insisterte på at den nye regjeringen måtte støtte en lov som tvinger de ultra-ortodokse israelerne til å avtjene sin tjeneste i Israels forsvarsstyrker (IDF), et krav som var anatema for Netanyahus partnere fra de religiøse partiene. Lieberman nektet alle forsøk på å modifisere loven og sa: «Jeg vil ikke være del av en halatsjisk regjering,» med henvisning til religiøs jødisk lov.
Lieberman la til: «Da går vi til valg igjen, og folket får avgjøre om de vil ha en høyreorientert regjering, eller en haredi-regjering [religiøs regjering].» Han hevder at det er mellom 20 og 25 parlamentarikere som støtter en stat drevet på prinsipper for jødisk lov, inkludert strengere lover for transport og butikkåpningstider på sabbaten, og en større kontroll over definisjonen av jødisk identitet, som ville påvirke hans egne supportere, i hovedsak innvandrede russiske jøder.
Dette har utløst en ondsinnet strid, der Likud anklager ham for å forsøke å gjøre saken om innrulleringen i de væpnede styrkene til en krig om religion.
Netanyahu var like lite istand til å oppnå en avtale med sine andre høyreorienterte partnere, til tross for hans forsøk på å kjøpe seg støtte ved å innføre lovgivning for å utvide antallet ministre i sitt kabinett. Alle forsøkte de å anvende hans svekkede posisjon for å få klemt ut maksimale innrømmelser på bekostning av sine rivaler.
Ifølge en rapport fra Channel 12 tilnærmet Netanyahu seg til og med Arbeiderpartiet, med tilbud til partistyrelederen Avi Gabbay om finansdepartementet og tre andre porteføljer, men uten hell.
Det endelige halmstrået var at Moshe Kahlon, finansminister og leder av partiet Kulanu, som siden april har fire Knesset-plasser, nektet å støtte en koalisjon bestående av bare 60 Knesset-medlemmer fordi det ville være en umulig oppgave for regjeringen å fungere, der det kommende budsjettet vil kreve ytterligere angrep på arbeideres levekår, mens regjeringen allerede er konfrontert med en svulmende nasjonalgjeld og med budsjettunderskudd.
Netanyahu er omgitt av denne krisen på et tidspunkt der han selv, hans familie og store deler av Israels politiske elite er i grepet av flere store korrupsjonsskandaler. Hans kone Sara har nettopp akseptert et rettsforlik [‘plea-bargain’] på $ 15 000 [NOK 131 712] for å unngå kriminell påtale over påstander om at hun misbrukte statsmidler for $ 78 000 [NOK 684 902]. Netanyahu, som allerede var svekket av Liebermans fratreden, kalte april-valget før den regulære perioden i et desperat forsøk på å utmanøvrere statsadvokat Avichai Mandelblit og hans forventede tiltale på flere anklagepunkter om korrupsjon, som involverer angivelig innvilgelse av regulatoriske innrømmelser til forretningsmenn som motytelser for overdådige gaver eller gunstig nyhetsdekning.
Netanyahu så på april-valget som et redskap for å avspore forsøket på å tiltale ham, og kalkulerte med at valgseieren ville gi ham et «personlig mandat» til å regjere. For å styrke sin valgposisjon smidde han til og med en allianse med det fascistiske og antiarabiske terroristpartiet Jødisk makt, sammensatt av etterfølgerne av den avdøde rabbineren Meir Kahane. Kahane talte for «overføring» av palestinerne til arabiske naboland og et forbud mot ekteskap mellom jøder og arabere. Hans parti Kach ble forbudt, og definert som en terroristorganisasjon.
Netanyahu lovet før valget at han ikke ville gå for et immunitetslovforslag som skulle forhindre tiltale av en sittende statsminister og parlamentarikere, men krevde etterpå nettopp en slik immunitetslovgivning. Nå, uansett om Likud – som det forventes – skulle vinne igjen i september, vil det være for sent å skyve gjennom immunitets- og overstyringslovforslag. Enn videre, sannsynligheten for at noen av hans høyreorienterte partnere skulle undertegne en koalisjonsavtale med en som står overfor påtalemyndighetens rettsforfølgelse, i det som anses å være en åpen og lukket sak, synes å være null. Det som derimot kan antas med stor sannsynlighet er at Netanyahu står overfor en utfordring om lederskapet innenfra i sitt Likud-parti.
Netanyahu begynte prosessen med oppløsingen av Knesset på mandag, for å forsikre at ingen andre kunne bli utnevnt til statsminister. Trekket forhindret president Reuven Rivlin fra å ringe opp Benny Gantz, den tidligere IDF-stabssjefen som leder hovedopposisjonen Blå og Hvit, eller Gideon Saar, Netanyahus rival innen Likud-partiet, for å be en av dem om å danne regjering.
Nyvalget forventes å koste $ 131 millioner [NOK 1,15 milliarder], som ifølge finansdepartementet inkluderer $ 58 millioner [NOK 509 millioner] i subsidier til partikampanjekostnader og $ 73 millioner [NOK 641 millioner] for gjennomføring av selve valget, under forhold der partiene selv er nedlesset av gjeld fra valget i april.
Uansett hvordan denne konflikten blir løst vil den forårsake en intensivering av pådrivet mot krig, angrepet på levestandardene og ødeleggelsen av de demokratiske rettighetene.
Israelske arbeidere og ungdommer har ikke råd til å forbli passive tilskuere til at styringsklassen utarbeider sine interne konflikter på bekostning av deres økonomiske, sosiale og demokratiske rettigheter. Arbeiderklassens kamp for sine interesser – en slutt på den pågående konflikten med palestinerne og den voksende faren for krig med sine naboer og med Iran, sammen med en stor omfordeling av rikdommen, for sosial likhet – reiser den presserende nødvendigheten av en politisk massebevegelse av israelske og palestinske arbeidere, som er uavhengig av, og i opposisjon til både israelske og palestinske politiske partier, mot kapitalistsystemet og for sosialisme.