Den amerikanske handelskrigen mot Kina, som startet for litt mer enn ett år siden, har nå eskalert til en fullverdig økonomisk konfrontasjon understøttet av amerikansk imperialismes militærmakt.
Den raske akselereringen av USAs kjør mot Kina og den stadig mer krigerske karakteren av pådrivet ble understreket i en vesentlig tale avlevert i helgen av den fungerende amerikanske forsvarsministeren Patrick Shanahan.
I løpet av den siste måneden har USA hevet tariffer på kinesiske varer verdt hundrevis av milliarder dollar, truet med innføringen av nye avgifter på all kinesisk import og så godt som nedlagt forbud på forsyninger av amerikanske komponenter til telekommunikasjonsgiganten Huawei, i et forsøk å lamme foretakets globale operasjoner.
Shanahan avleverte en 40-minutter-lang salve mot Beijing på den årlige Shangri-La Dialogen i Singapore, organisert av International Institute for Strategic Studies (IISS) og som inkluderte deltakere fra Kina, der han understreket USAs beredskap til å bruke militærmakt for å sikre sine interesser.
Talen sammenfalt med det amerikanske forsvarsdepartementets utgivelse av dokumentet Indo-Pacific Strategy Report [Strategirapport om Indo-Stillehavet] som beskylder Kina for å søke «Indo-Stillehavshegemoni på kort sikt, og i siste instans, på lang sikt en global dominans».
Rapporten kaller Kina en «revisionistisk» makt som søker å undergrave det internasjonale systemet innenifra, forsøker å utnytte systemets fordeler samtidig som landet eroderer verdiene og prinsippene i den «regelbaserte orden» – standardreferansen til amerikansk dominans.
Samtidig som han hevdet at USA ikke søker konflikt, sa Shanahan: «Vi vet at å ha muligheten til å vinne kriger er den beste måten å avskrekke dem på.» USA har allerede forpliktet $ 125 milliarder [NOK 1,093 billioner] for «operasjonell beredskap og opprettholdelse» for neste budsjettår, og forbereder seg på å allokere ytterligere $ 104 milliarder [NOK 909 milliarder] for forskning og utvikling av fremvoksende teknologier.
«Disse oppfinnelsene vil øke dybden og kapasiteten for våre væpnede styrker, og også bidra til å utvide vår opplæring – inkludert med allierte og partnere – for å forbedre oppdragsberedskapen som er kritisk for å møte denne regionens utfordringer,» sa han.
Forsvarsdepartementets transkripsjon av hans bemerkninger sa at Indo-Stillehavet «er vårt prioriterte teater». US Pacific Command har fire ganger flere tildelte troppestyrker enn noen annen region, med mer enn 370 000 tjenestegjørende medlemmer viet til regionen.
USA har «mer enn 2 000 kampfly, som gir muligheten til å projisere makt over de store avstandene i denne regionen» i tillegg til «mer enn 200 skip og ubåter for å sikre navigasjonsfriheten».
Den amerikanske offensivens integrerte karakter – på økonomiske, diplomatiske, politiske og militære fronter – ble vektlagt i bemerkningene, som klart var rettet mot Kina.
«[Noen] aktører underminerer systemet ved bruk av indirekte, inkrementelle handlinger og retoriske redskap for å utnytte andre økonomisk og diplomatisk, og til å tvinge dem militært. De destabiliserer regionen, og søker å omorganisere dens livlige og mangfoldige samfunn til deres eksklusive fordel.»
Denne karakteristikken passer best på USAs handlinger, strukket over flere tiår – fra de to atombombene sluppet på Japan i den andre verdenskrigens siste dager, til lanseringen av Korea-krigen i 1950 der anslagsvis 2,5 millioner menneskeliv gikk tapt, og til Vietnam-krigen som drepte mer enn tre millioner.
Amerikanske intervensjoner har imidlertid ikke vært begrenset til militære handlinger. I kjølvannet av Asia-finanskrisen i årene 1997 og 1998 påla Det internasjonale pengefondet (IMF), på Washingtons befaling, et økonomisk «restrukturerings»-program over hele regionen som drev den inn i en krise, tilsvarende i omfang og dybde med Den store depresjonen på 1930-tallet.
Det slående bildet som symboliserer denne intervensjonen er fotografiet av IMFs administrerende direktør Michel Camdessus stående bøyd over den sittende indonesiske presidenten Suharto som undertegnet det såkalt IMF-kausjoneringsprogrammet, som påla det som ble kjent som «Washington-konsensusen».
Resultatet i Indonesia, og på tvers av hele regionen der «strukturtilpasningen» ble pålagt, var økonomisk forødelse. De indonesiske reallønningene falt med 30 prosent, landets fattigdomsrate ble doblet og mer enn 20 millioner arbeidere ble gjort arbeidsløse. Ledighetsratene i Sør-Korea og Malaysia ble tredoblet.
I årene siden dengangen har IMFs politiske retningslinjer – regissert av US Treasury Departement – blitt etikettert som en «feil». De var alt annet enn det. Den økonomiske brannstormen var en bevisst tilsiktet operasjon.
På dét tidspunkt fryktet USA at deres økonomiske dominans i regionen var truet av Japan. Da krisen brøt i juli 1997, med devalueringen av den thailandske valutaen baht, som utløste devalueringer av valutaene og en finanskrise på tvers av hele Sørøst-Asia, intervenerte Tokyo med et forslag om å sette opp et Asiatisk Pengefond med $ 100 milliarder [NOK 874 milliarder], for å beskytte sine egne økonomiske interesser i regionen.
Dette ble heftig avvist under et IMF- og G7-møte avholdt i Hong Kong i september 1997. Konfrontert med utsiktene til en konflikt med USA trakk Japan sitt forslag tilbake, og åpnet veien for påleggingen av Washingtons «restrukturerings»-krav, basert på oppbrytingen av de økonomiske og finansielle båndene mellom landene i regionen og Japan.
Asia-krisen skulle imidlertid frembringe et vesentlig økonomisk skifte, der Kina skulle bli det store globale produksjonsenteret. Etter Deng Xiaopings Turné i sørprovinsene i 1992 flommet utenlandsk kapital inn i Kina, i trygg forvisning om at det kinesiske regimet, etter massakren på Den himmelske freds plass i juni 1989 og den langt bredere undertrykkingen av arbeiderklassen i alle de store industriområdene, hadde vist at det ville opptre som garanten for dens profittinteresser.
Innen slutten av 1990-tallet hadde Kina blitt integrert inn i kapitalens globale kretsløp, og på det grunnlaget ble landets opptak i Verdens handelsorganisasjon (WTO) støttet av Clinton-administrasjonen. Etter Kinas godkjenning som WTO-medlem i 2001 økte flommen av global kapital etterhvert som regimet forpliktet seg til ytterligere markedsåpning.
USAs politikk var basert på premisset om at samarbeidet med Kina ville oppmuntres så lenge det forble en produsent og sammenstiller av forbruksvarer, som økte profittene til amerikanske og andre foretak som anvendte landet som en base for deres produksjonsoperasjoner. Det nye begrepet «Chimerica» ble skapt for å beskrive dette samarbeidet.
Utbruddet av den globale finanskrisen i 2008, som var sentrert i det amerikanske finanssystemet, markerte imidlertid et annet viktig vendepunkt med vidtrekkende konsekvenser i Kina, der mer enn 23 millioner arbeidere mistet sine arbeidsplasser. I frykt for et utbrudd i arbeiderklassen foretok det kinesiske regimet et massivt stimuleringsprogram, der det brukte mer enn $ 500 milliarder [NOK 4,371 billioner] og åpnet kreditter for leveringen av enorme infrastrukturprosjekter.
Denne politikken, basert på en rask ekspansjon av kreditt, kunne imidlertid ikke fortsette på ubestemt tid, og under president Xi Jinping ble det initierte en ny dreining. For å kunne opprettholde den økonomiske veksten og forhindre en krise som ville reise spørsmål om regimets legitimitet, måtte det initieres en ny politikk.
Dette var opprinnelsen til «Made in China 2025»-planen som forespeiler at Kina forflytter seg opp i verdikjeden, og ikke bare produserer billige forbruksvarer og baserer seg på infrastrukturutlegg, men også forflytter seg over til og inn i utviklingen av høyteknologisk produksjon på områder som telekommunikasjon, helse og farmasøytiske produkter, og kunstig intelligens (AI).
Dette betraktes imidlertid av USA som en eksistensiell trussel mot deres globale økonomiske og militære dominans og som de, som forsvarsdepartementets siste strategirapport og talen til Shanahan understreket, er fast bestemt på å få knust med alle nødvendige midler, inkludert krig.