Forrige ukes møte mellom den burmesiske regjeringslederen Aung San Suu Kyi og Ungarns ytrehøyrestatsminister Viktor Orbán setter alle medieprogagandistene for «menneskerettighets»-imperialisme, som promoterte Suu Kyi som «et ikon for demokrati», under en fordømmende tiltale.
Det var to vitterlig liksinnede som satte seg stevne i Budapest. I en offisiell uttalelse fra den ungarske regjeringen etter samtalene var de to lederne skjønt enige om at innvandrere var «en av begge landenes største utfordringer» og de uttrykte deres felles bekymring over «stadig voksende muslimske befolkninger».
Orbán er beryktet for sin ondsinnede antiinnvandrerpolitikk og antimuslimske xenofobi, så vel som for sin forherligelse av Ungarns fascistiske Horthy-regime, som var alliert med nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Han har offentlig gått god for den rasistiske konspirasjonsteorien «Den store erstatningen», allment promotert av det ytrehøyre og i fascistiske kretser internasjonalt, som påstår at hvite kristne befolkninger blir erstattet av muslimer fra Midtøsten og Afrika.
Denne erfaringen byr en uvurderlig politisk lærepenge for arbeidere og unge mennesker om liberalismens rolle, som alltid har vært nært innordnet med interessene til den amerikanske imperialismen og dens allierte. Suu Kyi i Burma er bare et spesielt billedlig eksempel på hvordan «menneskerettighets»-kampanjer støttet av «liberale» medier og ikke-statlige organisasjoner blir blåst opp for å berettige militærintervensjoner, kriger, regimeendringsoperasjoner og annet diplomatisk spillfekteri.
Suu Kyi har som øverste statsrådgiver effektivt sett ledet regjeringen i Burma (Myanmar) og har presidert over det FN-generalsekretær Antonio Guterres beskrev som «etnisk rensing» av den muslimske rohingya-befolkningen fra Burmas delstat Rakhine. «Når en tredjedel av rohingya-befolkningen måtte flykte fra landet, kan du da finne et bedre ord for å beskrive det?" spurte generalsekretæren i 2017.
Å snakke om en «stadig voksende muslimsk befolkning» i Burma er å ty til den store løgnen. Hundretusener av muslimske flyktninger har strømmet over grensa til Bangladesh for å unnslippe det burmesiske militærets voldtekts- og drapsorgier, der hele rohingya-landsbyer ble brent ned til grunnen. De fleste av de mer enn 1,1 millioner flyktningene i Bangladesh sliter med å overleve i elendige leirer med mangel på alle grunnleggende fasiliteter, til og med rent vann.
Suu Kyi er ingen hjelpeløs tilskuer til den burmesiske hærens morderiske operasjoner, men har vært den aktive forsvarer av, og apologet for handlingene. Hun avviste FNs karakterisering av militærets berserkergang som «etnisk rensing» og har ikke truffet noen tiltak mot hærens øverstkommanderende eller andre generaler, til tross for at FN-etterforskere i fjor anbefalte at de ble rettsforfulgt for forbrytelser mot menneskeheten.
Dessuten står Suu Kyi ved den offisielle diskrimineringen mot rohingyaene, som nektes grunnleggende rettigheter som statsborgere og behandles som illegale innvandrere, selv om mange sporer sine røtter i landet århundrer tilbake. Hun nekter å anvende begrepet «Rohingya» da dét ville antyde at de er en legitim etnisk minoritet, og i strid med den burmesiske grunnloven.
Suu Kyis koseprat med Ungarns høyreorienterte autokrat reiste knapt nok en mumling av kritikk i de internasjonale mediene. De to siste årene har frembrakt en kollektiv stamming og en viss tenners gnissel innen liberale kretser, med forslag om at Suu Kyi kanskje burde fratas sine ærespriser. Men ingen har imidlertid kalt henne med det rette navn: en kollaboratør i massemord som burde sitte på tiltalebenken sammen med de burmesiske generalene.
Markedsføringen av Suu Kyi som forsvarer av demokratiske rettigheter var fra starten av et bedrageri. Hun har vært dyrket som en amerikansk og vestlig politisk ressurs siden dag én. Hennes opposisjon mot den burmesiske juntaen representerte interessene til en seksjon av landets borgerskap som var harme over militærets dominans over økonomien og som bestrebet seg på å få hevet sanksjonene for å tilrettelegge for desperat tiltrengte utenlandsinvesteringer. Hennes parti Nasjonalligaen for demokrati (NLD), var akkurat som juntaen alltid gjennomstenket av burmesisk buddhistisk overlegenhetsfanatisme og antirohingya-sjåvinisme.
Suu Kyi ble tildelt Nobels fredspris i 1991, og som for alle prisvinnere var det for hennes tjenester ytt imperialismen. Den norske Nobelkomitéen hyllet hennes «ikke-voldelige kamp for demokrati og menneskerettigheter» og «hennes uopphørlige innsats ... for å oppnå demokrati, menneskerettigheter og etnisk forsoning ved fredelige midler.»
Nobelkomitéen bemerket spesielt hennes motstand mot «all bruk av vold», midt under de store protestene og arbeiderstreikene i 1988, som truet ikke bare den burmesiske juntaen men borgerlig styre i sin helhet. Suu Kyi spilte den sentrale rollen i å få lagt ned en massebevegelse som antok revolusjonære proporsjoner, med løftet om et valg i 1990 som generalene ganske enkelt ignorerte.
Over de neste to tiårene ble Suu Kyi iherdig promotert av Washington og USAs allierte som en martyr for demokrati. Den burmesiske juntaen signaliserte i 2011 sin villighet til å reorientere seg i retning USA under den voksende amerikanske konfrontasjonen med Kina, og å finne en politisk rolle for Suu Kyi og for NLD.
Nesten over natta vekslet den amerikansk propagandaen fra brennmerkingen av Burma som en «kjeltringstat» til å hylle landet som «et demokrati under utvikling». NLDs seier i bedragerivalget i 2016, som etterlot militæret med ansvar for alle de essensielle maktspakene, ble hilst som en stor seier for demokrati.
En redaksjonell lederartikkel i New York Times, USAs «newspaper of record», skrev under overskriften «En milepæl for Myanmars demokrati»: «Endelig synes demokratiet å ta tak i Myanmar.» At militæret effektivt sett forble ved alle sine posisjoner bekymret ikke Times, som erklærte: «Myanmars demokratiske utvikling vil avhenge av Ms. Aung San Suu Kyis samarbeid med militæret.»
Det er nettopp hva Suu Kyi har gjort. Hun og NLD har besørget de tynne demokratiske slørene mens militæret har fortsatt å defninere den grunnleggende politikken. Hennes støtte til, og kollaborering med militærets barbariske operasjoner for etnisk rensing har ødelagt hennes verdi som et «demokratisk ikon», men det har sikret henne en varm velkomst fra det ytre høyre.
Styringsklassene rundt om i verden vender seg i økende grad til ytre høyre og fascistiske krefter, samtidig med en gjenoppblussing av arbeiderklassekamp internasjonal. En genuin kamp for demokratiske rettigheter i Burma, eller noe annet sted, kan bare føres frem i den grad den knyttes til mobiliseringen av arbeiderklassen for å slåss for menneskehetens sosialistiske fremtid.