President Lenín Morenos ekvadorianske regjering har inngått avtale med Pentagon om det amerikanske militærets anvendelse av Galapagos-øya San Cristobal som militærbase.

Avtalen som ble offentliggjort i forrige uke har fremprovosert et folkelig ramaskrik i Ecuador, der den med rette foraktes som et groteskt brudd på landets nasjonale suverenitet og forfatning, så vel som en trussel mot ett av de mest verdsatte og følsomme miljøområdene på planeten.

San Cristobal, hvor det amerikanske militæret nå skal etablere sin base, er øya der Charles Darwin først gikk iland fra HMS Beagle i 1835. Galapagos-øygruppa, som er beliggende ved sammenløpet av tre havstrømmer, et område med vedvarende seismisk og vulkansk aktivitet, er ekstremt isolert – 992 kilometer utenfor Ecuadors kyst – og har gitt opphav til unike former for dyreliv. Disse inkluderer landiguana, gigantskilpadder og de mange typene finker som ga inspirasjon til Darwins teori om evolusjon ved naturens seleksjonsprosesser.

Utpekt av UNESCO som et sted tilhørende menneskehetens verdensarv [World Heritage Site] er øygruppa et biosfærereservat, og skal nå bli ei startrampe for amerikansk militarismes rovgriske og dødelige operasjoner over hele Latin-Amerika. Basen vil utgjøre en direkte trussel mot liv og frihet for befolkningen i regionen, så vel som for miljøintegriteten i ett av de mest uvurderlige områdene av biologisk mangfold på planeten.

Ingenting kunne mer nakent gi uttrykk for Latin-Amerikas kapitalistiske styringsklassers slaviske underdanighet til imperialismen og for deres blatante kriminalitet.

Ecuadors forsvarsminister, den pensjonerte generalen Oswaldo Jarrín, skrøyt av avtalen med Pentagon, og erklærte: «Galapagos er for Ecuador vårt hangarskip, det er vår naturlige landingsstripe til havs, fordi øyene sikrer oss permanens, etterfylling, avlyttingsanlegg og er beliggende 1 000 kilometer fra vår kyst.»

Ecuadors forfatning har siden 2008 proklamert landet som «et fredsterritorium» og har fastlagt at «etableringen av utenlandske militærbaser eller utenlandske anlegg for militære formål, ikke skal tillates.» Ett år senere utviste landet alt amerikansk militærpersonell fra flybasen Manta på Stillehavskysten, som USA hadde anvendt for gjennomføring overvåkingsflyvninger, under påskudd av å bekjempe narkotikahandel.

Ecuadors forsvarsminister hyllet Pentagons dyktighet, med sin erklæring: «Det den basen [Manta] utgjorde i sin tid kan nå utrettes med bare ett fly, på grunn av den avanserte teknologien man bare får med kapasiteten til en makt som USA.»

Flyet han refererte til er et Boeing 707, AWACS (Airborne Warning and Control System), med en rekkevidde på over 4 500 nautiske mil. Det flyr i 30 000 fots høyde og er i stand til å overvåke et område som dekker 192 000 kvadratkilometer. Fra sin base på Galapagos vil dette kraftige flyet kunne bidra til forberedelser for en invasjon av Venezuela, spionere på befolkningen i Ecuador selv, eller til og med spore en nordgående strøm av migranter fra Mellom-Amerika. AWACS-flyet vil på San Cristobal bli ledsaget av et Lockheed Orion P3, et fly utviklet under Den kalde krigen for å spore sovjetiske atomubåter.

Den amerikanske basen har en enorm geostrategisk betydning. Washington har bestrebet seg på å etablere baser der siden 1911, tre år før sluttføringen av Panamakanalen. Under andre verdenskrig etablerte det amerikanske militæret en base på den lille øya Baltra i Galapagos-øygruppa, hvor det ble stasjonert 2 500 tropper i tillegg til krigsfly og marineutrustninger, med det formål å beskytte Stillehavstilgangen til Panamakanalen mot Japan og Tyskland.

I dag har Pentagon baser for amerikanske militære spionfly i det østlige Stillehavet, i kontekst av en eskalerende handelskrig og en militæroppbygging med det siktemål å forhindre Kinas fremvekst som en økonomisk og geostrategisk konkurrent.

Ecuador er en vesentlig kamparena i denne intensiverende konflikten mellom «store makter», der Washington peker på kinesiske investeringer og på Ecuadors gjeld på $ 6 milliarder [NOK 52 milliarder] til Kina som symptomatisk for Beijings utålelige innblanding i yankee-imperialismens «bakgård».

President Morenos regjering har gjort sitt ytterste for å underkaste seg Washingtons krav. Vilkårene i avtalene oppnådd langs disse linjene – undertegnet, forseglet og overlevert under den amerikanske visepresident Mike Pences besøk til Quito for et år siden – har nå blitt bekjentgjort.

Først og fremst slo Moreno-regjeringen dørene til sin London-ambassade i april på vid vegg, og inviterte inn en britisk polititropp for å slepe Julian Assange ut av det diplomatiske tilholdet der han ble innvilget politisk asyl i 2012.

Moreno og hans håndlangere hevdet at britene hadde tilbudt garantier for at Wikileaks-medstifteren ikke skulle utleveres til et land hvor han ville møte tortur, dødsstraff eller et liv i fengsel. Som resultat av deres forræderi er han nå i Storbritannias Belmarsh maksimalsikkerhetsfengsel, under betingelser som utgjør tortur, og Storbritannias innenriksminister har signert USAs utleveringsanmodning, der journalisten står overfor 18 kriminalanklager, inkludert under spionasjeloven – som bærer dødsstraff – for å ha avslørt amerikansk imperialismes krigsforbrytelser og kriminelle konspirasjoner.

I mellomtiden har Ola Bini, en svensk programmerer og venn av Assange, bosatt i Ecuador, vært fengslet uten anklager i to måneder. Ekvadorianske myndigheter har antydet at de vil overlevere ham til amerikanske avhørere.

Tråkkingen på retten til asyl, demokratiske prinsipper og internasjonal lov i Assange-saken har vært ledsaget av en radikal omjustering av Quitos utenrikspolitikk, til en innordning med den amerikanske imperialismens, der Moreno er i ferd med å bli en av de mest entusiastiske supporterne av Washingtons regimeendringsoperasjon i Venezuela.

På innenriksplan har Moreno-regjeringen gjennomført uopphørlige angrep på de ekvadorianske arbeidernes jobber og levestandarder, der han lojalt har gjennomført innstrammingstiltaken påkrevd av avtalen landet inngikk med IMF.

Både disse angrepene og sviket av Assange har fremprovosert protester som har blitt møtt med politiundertrykking.

Moreno-regjeringens brå forflytning til høyre i Ecuador er del av den bredere skjebnen til den såkalte «rosa bølgen», dvs. regjeringene av ulike populistiske, nasjonalistiske, borgerlige partier i Latin-Amerika. Denne forflytningen har bevitnet fjerningen av Arbeiderpartiet (PT) og innsettingen av den fascistiske presidenten Jair Bolsonaro ved makten i Brasil, erstatningen i 2015 av det peronistiske Kirchner-dynastiet med den høyreorienterte multimillionæren Mauricio Macri i Argentina, den intense regjeringskrisen til president Nicolas Maduro i Venezuela, så vel som krisen president Daniel Ortega er utsatt for i Nicaragua.

Denne høyredreiningen i Latin-Amerika ble forberedt av regjeringene som ble identifisert med den såkalte «dreiningen til venstre» over de to foregående tiårene. Mens de anvendte nasjonalistisk og «sosialistisk» retorikk – og ble endeløst promotert av pseudo-venstre i Latin-Amerika, så vel som i USA og Europa – forble de regjeringer kontrollert av borgerskapet, forpliktet til forsvaret av privateiendom, og interessene til både lokal og utenlandsk kapital.

Med sammenbruddet av boomen og råvareetterspørselen fra de fremvoksende markedene, som hadde gitt dem anledning til å adoptere en noe mer uavhengig holdning relatert Washington, mens de innførte beskjedne sosiale hjelpeprogrammer innenriks, responderte de med en intensivering av angrepene på arbeiderklassen. Sluttresultatet ble økende populær fiendtlighet mot disse «rosa bølge»-regjeringene, som i mangel av en uavhengig sosialistisk massebevegelse i arbeiderklassen, følgelig banet veien for høyresidens retur.

I Ecuador er denne politiske prosessen personifisert av den nåværende presidenten. Lenín Moreno kom inn i politikken som del av en generasjon av radikaliserte studenter som i sin tid protesterte mot amerikansk imperialismes dominans i Latin-Amerika, og mot de fascistiske militærdiktaturene som den gytte. Han begynte sin karriere som medlem av MIR (Bevegelsen av det revolusjonære venstre) [Movimiento Izquierdo Revolucionário], som emulerte castroistisk og guevaristisk småborgerlig, nasjonalistisk geriljapolitikk.

Som så mange som deltok i disse radikale, småborgerlige nasjonalistbevegelsene i sin ungdom – deriblant den tidligere brasilianske presidenten Dilma Rousseff – har Moreno forlengst forkastet sin ungdommelige radikalisme, og han har nå blitt en hensynsløs politisk håndhever for imperialismen og det ekvadorianske styringsoligarkiet.

Som forhenværende visepresident var Moreno den håndplukkede etterfølgeren til president Rafael Correa, en selvutnevnt tilhenger av Den bolivarianske revolusjonen [o. anm.: Simon Bolívar er venezuelaneren fra det attende århundret, som er Latin-Amerikas symbolfigur for frigjøringen fra Spania, og som var Hugo Chavez’ ikon-idol for hans chavismo]. Mens Moreno snudde seg brutalt mot sin tidligere politiske partner og implementerte den politikken som har forflyttet Ecuador voldsomt til høyre, var faktisk denne prosessen allerede påbegynt under Correa.

Det bør påminnes om at det var Correa som først beordret avstengingen av Julian Assanges internett-tilgang ved den ekvadorianske ambassaden i 2016, under press fra Washington etter WikiLeaks’ publisering av lekkede e-postmeldinger fra Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC). To år tidligere hadde Correa overført mer enn halvparten av Ecuadors gullreserver til Goldman Sachs for å sikre de kapitalistiske finansmarkedenes tillit.

Innvilgelsen av en militærbase for den amerikanske imperialismen på Galapagos er ytterligere en tydelig bekreftelse på at forsvaret av demokratiske rettigheter, overvinningen av områdets gjennomgripende fattigdom og ulikhet, og omveltingen av imperialistisk dominans kun kan oppnås gjennom den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, uavhengig av alle borgerlige partier – deriblant PT [Arbeiderpartiet] i Brasil, chavismo i Venezuela, peronismen i Argentina og lignende bevegelser – basert på et sosialistisk program og en forening av arbeidernes kamper i Latin-Amerika med de til arbeiderne i USA, Europa og på tvers av hele verden.