Den amerikanske konfrontasjonen med Iran har ført verden nærmere en katastrofal global konflikt enn noen gang siden Den kubanske missilkrisen i 1962.

Denne uka så kunngjøringen om ytterligere 1 000 amerikanske soldater som sendes til Midtøsten for å gi «styrkevern», mot en påstått trussel fra Iran, for de titusener som allerede er utplassert i regionen, i tillegg til rapporten i israelske medier om at forberedelser allerede gjøres for lanseringen av et «taktisk angrep» på et iransk nukleæranlegg, som skal involvere «massiv» bombing.

Rapporten fra Israel, basert på diplomatiske kilder ved De forente nasjoner (FN) i New York, ble opprinnelig produsert av Maariv Online og deretter plukket opp av Jerusalem Post.

«Den militære handlingen ville være et luftbombardement av et iransk anlegg tilknyttet landets atomprogram,» ifølge de diplomatiske kildene. Én vestlig diplomat oppga at «bombingen vil være massiv, men vil være begrenset til ett mål.»

Det er slående at det nesten har blitt lagt lokk på denne faretruende rapporten i de amerikanske mediene. Ingen større avis eller nettverk- og kabelnyheter har brydd seg med å informere den amerikanske offentligheten om en forestående handling med implikasjoner for livene til millioner.

Faren for krig ble understreket av et par uttalelser fra Kina og Russland, som pekte på den voksende faren som følge av USAs eskalering. Beijing advarte om at Washingtons «anvendelse av ekstremt press» truer med å åpne en «Pandoras eske» i Midtøsten. Russlands viseutenriksminister Sergei Ryabkov fortalte samtidig reportere i Moskva at «endeløse og vedvarende amerikanske bestrebelser på å skru opp politisk, psykologisk, økonomisk og, ja militært press på Iran ... kan ikke vurderes som annet enn en bevisst kurs for å fremprovosere krig.»

Trump uttalte på tirsdag til journalister på gressplena ved Det hvite hus: «Vi ser på Iran, vi har mange ting på gang med Iran. Vi er veldig forberedt. Vi får se hva som skjer ... Uansett hva som skjer er vi veldig godt forberedt.»

Den overhengende trusselen om et direkte amerikansk militærangrep kommer i kjølvannet av en jevn eskalering av amerikansk aggresjon mot Iran. Washington har offentlig skrytt av sin kampanje for «maksimalt trykk» mot nasjonen med 83 millioner mennesker, og pålegger et knusende sanksjonsregime som er ensidig og illegalt, etter at de ensidig har opphevet den iranske atomtraktaten fra 2015, som Washington var undertegner av sammen med Kina, Russland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

For det iranske folket har disse sanksjonene – som kommer på toppen av den kapitalistiske innstrammingspolitikken og privatiseringene ført av Irans borgerlige nasjonalistregime – medført fallende reallønninger, en inflasjon som er forventet å stige til 50 prosent inneværende år, økende arbeidsledighet og mangel på medisiner og andre essensielle nødvendigheter, som har resultert i død og lidelse. Denne økonomiske blokkaden har blitt pålagt med det eksplisitte mål å fremtvinge et sammenbrudd av økonomien og en oppløsing av samfunnet, utformet for å bringe ned den iranske regjeringen og erstatte den med et marionettregime i tråd med det despotiske USA-støttede diktaturet til shahen, som ble veltet i 1979-revolusjonen. Den amerikanske «maksimaltrykk»-politikken er å betrakte som en krigserklæring.

Under forhold med allerede ekstreme spenninger skapt av denne politikken har Trump-administrasjonen gjennomført en jevn militæreskalering mot Iran, den har sendt en amerikansk hangarskipkampgruppe, en bombeangrepsgruppe anført av atomvåpenberedte B-52-fly og 1 500 ekstra tropper, før den nå siste utplasseringen av ytterligere 1 000 tropper.

Alt dette har blitt utført under påskudd av at Iran utgjør en aggresjonstrussel mot «amerikanske interesser» i Midtøsten, dvs. at det er forsvarstiltak mot det angivelig aggressive Iran.

For noe tull! Den amerikanske imperialismen har jevnt og trutt omringet Iran med en ring av stål, mens den har bestrebet seg på å sulte landets befolkning til underkastelse. Siden 2001 har den invadert Afghanistan, på Irans nordøstlige grense, og Irak i vest. Den har satt opp en rekke luft- og marinebaser mot Irans kyst tvers over Persiabukta og har opprettholdt titusenvis av amerikanske tropper i regionen.

Påstandene om iransk aggresjon, og med en amerikanske opptreden som fra den fornærmede parten som opptrer i selvforsvar, er knyttet til søket etter påskudd for et amerikansk militærangrep. Dette har strukket seg fra en villfaren rakett som landet en-halv-kilometer fra den amerikanske ambassaden i Bagdads Green Zone, til påståtte trusler fra Iran-støttede militser i Syria og til de dulgte hendelsene rundt tankskipskadene i Omanbukta som Pentagon uten troverdige bevis for det har tilskrevet Iran.

Det ser imidlertid ut til at Trump-administrasjonen har bestemt seg for å gjøre Irans trussel om å tre ut av sine forpliktelser for å overholde atomtraktaten, som Washington selv rev opp, til sitt casus belli. Når det gjelder skamløst hykleri har amerikansk imperialisme få reelle konkurrenter.

Teheran kunngjorde på mandag at de vil overstige den øvre grensa som landet er pålagt av atomtraktaten for opphopingen av lavanriket uran, om 10 dager. Handlingen er del av et forsøk på å anspore de europeiske maktene som fortsatt opprettholder traktaten – Storbritannia, Tyskland og Frankrike – til å stå ved sitt løfte om å gjenopprette normale handels- og investeringsforbindelser, som har blitt forstyrret av de amerikanske sanksjonene. Hittil har de europeiske maktene gjort lite for å utfordre Washingtons økonomiske blokkade, mens de fortsatt sier de står for traktaten og lover å implementere et nytt utvekslings- og betalingssystem for å kunne omgå sanksjonene.

Den febrilske karakteren av det amerikanske krigspådrivet ble uttrykt på tirsdag i en svært uvanlig tur av den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo til MacDill Air Force Base i Florida, for et møte med sjefen for CENTCOM, som har tilsyn med amerikanske militæroperasjoner over hele Midtøsten, og med øverstkommanderende for de amerikanske troppene for spesialoperasjoner. Det rapporteres at CENTCOMs marinegeneral Kenneth McKenzie anmodet om utplassering av ytterligere 20 000 amerikanske tropper til kampsonen Iran, men at han ble nedstemt av fellesstaben, som fryktet at dét kunne fremprovosere en krig. Som McKenzie ble hærens generalløytnant Richard Clarke, lederen av Special Operations Command, nylig plassert i ansvarspost av Trump-administrasjonen.

Etter møtet insisterte Pompeo på at Trump «ikke vil ha krig», men gikk så hen til å stave ut en aggressiv politikk som fører utelukkende nettopp mot det.

Mens Pompeo var i Florida ble det kunngjort i Washington at den fungerende forsvarsministeren Patrick Shanahan hadde sagt opp sin stilling før hans formelle nominering kunne gå til Senatet for høring og bekreftelse, angivelig over en ni år gammel påstand om mishandling på hjemmefronten. Shanahan, en tidligere toppdirektør i Boeing, skal erstattes av Mark Esper, nåværende sekretær for hæren, og tidligere visepresident for regjeringsrelasjoner hos forsvarsleverandøren Raytheon og stabssjef for den høyreorienterte stiftelsen Heritage Foundation. Akkurat hvilken betydning denne omstokkingen har for pådrivet for krig mot Iran er enda ikke kjent, men påstanden om at det var et resultat av familieproblemer strekker troverdigheten.

«Shanahans avgang vil øke usikkerheten ved Pentagon, nettopp i et øyeblikk av betydelig potensiell militærrisiko,» skrev Washington Post-spaltisten David Ignatius, som har nær tilknytning til det amerikanske militær-etterretningsapparatet. «Alliertes nervøsitet vil trolig også økes, med mandagens kunngjøring om at USA sender 1 000 ekstra soldater til Persiabukta,» la han til.

Mye er gjort i mediene av de tilsynelatende splittelsene innen Trump-administrasjonen mellom presidenten, som er en antatt isolasjonist som vil unngå nye Midtøsten-kriger, og de to «point men» på Iran-politikken: hans nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton, som har vært talsmann for bombing av Iran for regimeskifte i flere tiår, og Pompeo, den kristenfundamentalisiske krigshisseren som insisterer på at alt hans arbeid er dedikert til forberedelser for «henrykkelsen» [o. anm.: ‘rapture’; de frelstes eufori over Jesu Kristi gjenkomst, da de skal hentes opp til himmelrik].

Uansett disse splittelsene er pådrivet i retning av krig mot Iran dypt forankret i den amerikanske kapitalismens krise. I nesten tre tiår, siden Moskvas stalinistbyråkratis oppløsing av Sovjetunionen, har den amerikanske kapitalistklassen, like mye gjennom demokratiske som republikanske administrasjoner, forsøkt å kompensere for kriser og erosjonen av sin dominans på verdensmarkedet ved anvendelsen av militærmakt.

Den imperialistiske aggresjonskrigen mot Irak, etterfulgt av påfølgende kriger for regimeendring initiert av Obama-administrasjonen i Libya og Syria, har etterlatt USAs politikk i regionen i ruiner. Både i Irak og Syria, hvor Washington forsøkte å bringe til makten marionettregimer som forberedelser til krig mot Iran, har Teheran vesentlig økt sin innflytelse og sin status som en regionalmakt, hvilket utgjør et hinder for USAs pådriv for hegemoni over den oljerike regionen.

Samtidig utgjør Iran en viktig kilde for energiimport for Kina, så vel som å være en nøkkelforbindelse i Kinas planlagte utviklingsstrategi – kjent som Ett Belte, Én Vei – for å utvide sin integrering med Eurasia.

Pådrivet i retning av krig har også sitt opphav i den akutte sosiale krisen innen USA selv, hvor sosial ulikhet og veksten av streiker og sosial uro nå utgjør en trussel mot det styrende finansoligarkiet, som søker å avlede disse interne spenningene utover, mot en ny eksplosjon av militærvold.

Washingtons bestrebelser på å eliminere sin regionale rival for å hevde sitt hegemoni over Midtøsten, for å sikre et kvelertak over Kinas energiimport gjennom en ny krig mot Iran, kan bare føre til en langt større og potensielt global katastrofe.

Uten noe forsøk på å fremme en begrunnet sak for krig til den amerikanske befolkningen forbereder Washington seg på å starte et militærangrep mot Iran, et land med tre ganger befolkninsstørrelsen av hva Irak hadde i 2003, og fire ganger landmassen.

Det amerikanske folket står overfor utsiktene til en serie sjokk. Bombingen av et iransk nukleæranlegg kan besvares med et iransk angrep på et amerikansk krigsskip, så vel som rakettangrep på amerikanske baser over på andre siden av Persiabukta, med muligheten for tusenvis av amerikanske dødsfall over natta. En krig med Iran ville kreve en hær av hundretusener, hvilket krever gjenopptakelsen av tvungen militærtjeneste.

Dessuten, på grunn av landets strategiske posisjon ville en krig mot Iran uunngåelig trekke inn hele Midtøsten-regionen, samtidig som det reiser militærkonfrontasjon med atomvåpenbestykkede Kina og Russland.

Innen arbeiderklassen er det fiendtlighet til krig og en dyp mistillit til statens og medienes løgner, men dette finner ikke noe uttrykk innen det eksisterende politiske oppsettet. Gjenkomsten av klassekampen gir imidlertid et kraftig fundament for fremveksten av en ny antikrigmassebevegelse, basert på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen og kampen for sosialisme.