Dr. Monika Eisenhauer er en uavhengig historiker og middelalderforsker. Hun studerte historie og filosofi ved Hagen Universitet i Tyskland, og skrev sin magisteroppgave om transformeringen av rettsprosessene på slutten av middelalderen. Hun skrev sin doktorgradsoppgave om klosterreformene i det 15. århundre, med fokus på reformenes politiske og statsbyggende karakter. I dag bor hun i Koblenz i Tyskland, og hennes forskning dekker juridisk, økonomisk, sosial og religiøs historie, i forbindelse med filosofi, teologi og kunsthistorie.
Dr. Eisenhauer sendte denne uttalelsen til støtte for oppropet om en verdensomspennende kampanje for å få stoppet utleveringen av Julian Assange. World Socialist Web Site inviterer andre til å sende inn sine uttalelser.
Den 14. juni ble det holdt en utleveringshøring for Julian Assange ved Westminster Magistrates’ Court i London. Den fem-dager-lange hovedhøringen om utlevering skal holdes i februar 2020. Assange står overfor 18 anklagepunkter og er beskyldt for å ha truet amerikansk nasjonalsikkerhet ved å ha publisert dokumenter om Afghanistan og Irak. Rettsprosessen finner sted etter at journalisten har vært utsatt for psykologisk tortur gjennom flere år, som FNs spesialrapportør om tortur Nils Melzer nylig forklarte.
Siden vi betrakter pressefriheten av høy verdi i den vestlige verden representerer den amerikanske regjeringens anklager mot journalisten Julian Assange, som for tiden holdes innesperret i Belmarsh maksimalsikkerhetsfengsel for å ha brutt kausjonsbetingelser, et et angrep på pressefriheten som er uovertruffet gjennom hele etterkrigstiden.
Publiseringen av hemmelige dokumenter er beskyttet av pressefriheten og garantert av første endringstillegg til USAs grunnlov [First Amendment of the US Constitution].
Den amerikanske regjeringens tiltale mot Julian Assange inneholder blant andre følgende anklager: «å motta og skaffe tilveie dokumenter, skrifter og notater knyttet til det nasjonale forsvaret (...) med det formål å skaffe informasjon angående det nasjonale forsvaret, og vitende og med grunn til å tro at på det tidspunktet slike materialer var oppnådd, hadde de blitt, og ville bli tatt, tilveiebrakt og avlevert av en person [Manning]» (Tiltalen, Punkt I, B, 2).
Dette tilsvarer definisjonen av journalistikk: Journalistikk er enhver type journalistisk aktivitet med sikte på å skape offentlig kunnskap og innsikt. Dens redskaper inkluderer trykte medier, onlinemedier og kringkastingstjenester. Med god grunn definerer ikke den vestlige verdens grunnlover hvem som skal betraktes som journalist, og hvem som ikke skal, fordi en slik definisjon allerede ville være en begrensning av pressefriheten, som det første endringstillegget til USAs grunnlov garanterer uten noen begrensning.
Følgelig er ethvert forsøk på å ærekrenke en som skaper publisitet ved publisering som en ikke-journalist, allerede et brudd på det første endringstillegget. Julian Assange er så absolutt en journalist i henhold til den amerikanske grunnloven og definisjonen av ytringsfrihet og pressefrihet. Å anklage ham for mottak av dokumenter med det formål å publisere dem startet en krig mot journalistikk. Ytterligere gjennomsøkninger og arrestasjoner har allerede de siste ukene blitt utført mot gravejournalister i USA, Australia og Frankrike.
Assange-saken går utover forsøket på å kriminalisere gravejournalistikk: Julian Assange er en australsk statsborger og har publisert utenfor USAs territorium. Dette utenomterritoriale grepet etter en forfatter ville sette en farlig presedens [prejudikat] for folkeretten og plassere enhver publisering av kilder og tekster under trussel fra en hevdelse av suverenitet fra hvilken som helst verdensleder. Assange selv kalte denne prosedyren «lovføring» [o. anm.: ‘lawfare’, ordspill på ‘warfare’ – krigføring]. Som et eksempel på en slik utenomterritorial mulighet, sett at statsoverhodet i Nord-Korea meldte en anmodning om utlevering fordi en forfatter hadde publisert en tekst om en hemmelig interneringsleir i Nord-Korea.
Derfor, det vi her står overfor er kriminaliseringen av lesing, prosessering og publisering av «nasjonal sikkerhet»-dokumenter i et stort antall land rundt om i verden, med utsikter til rettsforfølgelse fra USA. Suvereniteten over tolkningen av begrepet «nasjonal sikkerhet» ville ligge hos en liten politisk elite innen det amerikanske oligarkiet.
Og her er vi: Innen humaniora [samfunnsvitenskapene] er faget historie spesielt berørt. Hva er historiefagets intensjoner og oppgaver? Vel, hensikten med historievitenskapen er å beskrive menneskers og samfunns historie så objektivt som mulig. For dette formålet trenger den fri og ubegrenset tilgang til kildene. Den trenger også muligheten og midlene til å kunne redigere kildene fritt og objektivt. Og i siste instans trenger den friheten til å kunne publisere selvstendig.
For at andre mennesker skal kunne arbeide med kilder publiserer noen historikere rene kilder, for at andre historikere kan innordne dem i den generelle sammenhengen [den overordnede kontekst]. Dette er hva Julian Assange har gjort for det journalistiske feltet. Kildene er ikke bare tilgjengelige for journalister, men også, akkurat som med transkriberte manuskripter i middelalderstudiene, for allmennheten og selvfølgelig for humaniora. Historievitenskapenes oppgave er å forbedre oppfatningen av samtidige saksanliggender, gjennom analyse av historiske utviklingstrekk og ved å utarbeide kompleksiteten i deres årsakssammenhenger.
Dette kan imidlertid bare gjøres når tilgangen til de relevante kildene ikke blir gjenstand for vilkårlig klassifisering av regjeringer rundt om i verden. Dette kan bare gjøres når en teksts publisering ikke skaper en livstruende situasjon for forfatteren. Tenke seg en situasjon der helt spesielt USA definerer hvilke dokumenter som er tillatt anvendt, og hvilke ikke. Hvordan kunne historikere da skrive historien for et hvilket som helst land i Latin-Amerika, med deres sterke forbindelser til tildligere CIA-aktiviteter? Det samme gjelder for Midtøsten. Tenke seg en situasjon der verdenslitteraturen om samtidens historie måtte godkjennes av den amerikanske eliten.
Derfor må vi ikke tillate at Julian Assange blir utlevert til USA! Vi må gjøre alt hva vi kan for å beskytte ham, for å beskytte pressens frihet, og dessuten for å beskytte de uavhengige samfunnsvitenskapene [humaniora]!