Minutter før katastrofe: Lærdommer å trekke fra konfrontasjonen med Iran

25 June 2019

På torsdag kveld var det amerikanske militæret ti minutter fra å lansere en rekke luft- og missilangrep på Iran, som ville risikert å utløse en massiv ny krig som ville ført til tap av hundretusenvis av menneskers liv.

Angrepene ble kansellert i siste øyeblikk, med dype splittelser på de høyeste nivå i Det hvite hus og Pentagon over konsekvensene – militært, diplomatisk og politisk – av det som trolig ville vært den desidert farligste og mest hensynsløse handlingen i hele Trump-presidentskapet.

Mens Trumps utenrikspolitiske team – anført av nasjonalsikkerhetsrådgiveren John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo – «enstemmig» støttet angrepet, advarte imidlertid general Joseph Dunford, sjef for fellesstaben [Chairman of the Joint Chiefs of Staff], «for de mulige konsekvensene av et angrep, og gjorde det klart at det kunne sette amerikanske styrker i fare,» skrev Times.

Ifølge Wall Street Journal, endret Trump «sin oppfatning fordi han fikk betenkeligheter om de militære og politiske konsekvensene». Eller, som Stratfor formulerte det: «Trump fryktet en mye større eskalering, og fikk kalde føtter.»

Mens mye av diskusjonen har vært sentrert på den amerikanske presidentens beslutning i siste øyeblikk, understreker hele episoden den hensynsløsheten som gjennomsyrer alle aspekter av amerikansk utenrikspolitikk.

Uansett Trumps påstand om at hans beslutning om å avbryte bombingen var motivert av betenkeligheter over tapet av 150 iranske liv, er det helt klart at USA kom innen minutter fra å starte en krig med militære konsekvenser de ikke seriøst hadde vurdert.

Det planlagte tiltaket var nok en gang basert på katastrofale feilberegninger, og denne var at Iran ville stå der hjelpesløst mens USAs militære lanserte nok ei bølge av bombing.

Men Irans nedskyting i stor høyde på torsdag, av et RQ-4 Global Hawk spionfly til $ 130 millioner [NOK 1,1 milliarder], det nominelle påskuddet for det planlagte angrepet, hadde tydeligvis overrasket amerikanske embetsrepresentanter.

Som det skulle vise seg syntes Irans nedskyting av dronen i siste øyeblikk å ha overbevist deler av militæret, og også Trump selv, om at konsekvensene av deres planlagte angrepet mot Iran kunne bli mer alvorlige enn de hadde forventet. Hvis de ble overrasket over denne utviklingen, hvilke andre overraskelser ville ha fulgt, hadde en krig blitt påbegynt?

For å gå rett på sak, den virkelige grunnen til reverseringen var frykten for at amerikanske krigsskip kunne bli senket og amerikanske fly kunne bli skutt ned, og dét ville ha punktert myten om Amerikas militære uovervinnelighet.

Den amerikanske overvåkningsdronen ble skutt ned av et Raad luftforsvarsystem, en iransk bakke-til-luft missil, som generelt anses å være langt mindre kapabelt enn de russisk-produserte S-300 og S-400-systemene, som også er tilgjengelige for det iranske militæret.

Den klare meldingen var at Teheran også var i stand til å skyte ned andre fly, inkludert amerikanske F-35 kampfly, som Trump rutinemessig hyller som «usynlige», eller til og med B-2 Spirit «stealth» bombefly til $ 2 milliarder [NOK 17 milliarder] stykke.

Iran har nylig utplassert en ny serie antiskipmissiler, som landet hevder har evnen til å senke amerikanske destroyere og hangarskip både i Omanbukta og i Den persiske gulf. «Begå den minste dumhet og vi sender disse skipene til bunnen av havet, med besetninger og fly,» advarte den iranske generalen Morteza Qorbani til RT.

Hangarskipet USS Abraham Lincoln [Foto: US Navy]

Angrepene mot Iran ville trolig ha blitt utført fra hangarskipet USS Abraham Lincoln og dets tilhørende kampgruppe, bestående av minst tre destroyere og en cruiser. Men under disse betingelsene ble det amerikanske militæret tvunget til å se disse skipene ikke bare som militære verdier, men også som potensielle tap. Hva ville konsekvensene vært av at Iran senket en destroyer til $ 2 milliarder, og drepte en betydelig del av dens mannskap på nesten 300?

Hvis Iran senket hangarskipet USS Abraham Lincoln av Nimitz-klassen, med 5 000 sjømenn og luftvåpenstyrker ombord, da ville konsekvensene være uberegnelige.

Som et tidligere medlem av Irans revolusjonsgarde uttalte til Times: «Det som skjedde de siste 48 timene var ekstremt viktig for å vise Irans styrke, og det tvinger USA til å revurdere ... Uansett hvordan du ser på det, så vant Iran.»

Men iranerne ville ikke være tjent med å skryte. USA kom innen minutter fra å ha lansert en krig, med konsekvenser som knapt hadde blitt vurdert. Det er ingen grunn til å tro at den neste hendelsen ikke vil ha det katastrofale utfallet som denne gangen så knapt ble unngått – enten det er mot Iran eller et annet mål. (Man trenger bare å påminnes at etter at nesten 250 amerikanske soldater ble drept i bombingen av Beirut-kasernene i 1983, responderte den amerikanske presidenten Reagan to dager senere med å invadere Grenada.)

Hele det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet er dypt frustrert over utfallet, selv om noen er villige til å innrømme at det hadde vært utilstrekkelig hensyntaken til konsekvensene av et angrep mot Iran.

«Trump-administrasjonen burde respondere på disse nylige angrepene med egne angrep på iranske og Houthi-luftforsvarsverk, offensive missilsystemer og Revolusjonsgardebaser,» skrev Michael G. Vickers, Obamas viseforsvarsminister for etterretning i Washington Post. Han la til: «Slår man ikke igjen, vil det bare oppmuntre dem ytterligere.»

Martha Raddaz, vert for ABCs tv-program This Week, presset krigshauken Thornberry, kongressrepresentanten fra Texas, om hvorvidt «noe mindre enn et militært gjengjeldelsesangrep» ville være forholdsmessig «etter at de skjøt ned en drone til $ 130 millioner i et uprovosert angrep?»

Hensynsløsheten i de amerikanske truslene mot Iran kan bare forklares av den enorme krisen, globalt og innenlands, som den amerikanske kapitalismen konfronterer.

Trump er ikke annet enn det mest groteske uttrykket for den amerikanske imperialismens maniske impulser. Det ene øyeblikket er han innen minutter av å lansere et missilangrep mot Iran, for så å snakke om å gjøre «Iran stort igjen», for deretter å true med å «utslette» landet.

Dette nivået av ustabilitet har ikke sitt opphav i et enkeltindivid. Trump selv blir filleristet av krefter han selv ikke engang er intellektuelt kapabel til å forstå.

Tretti år med endeløs krig har skapt en veritabel militarismekult innen den amerikanske styringseliten, som synes å ha som ledende antakelse at kriger kan føres uten drastiske globale konsekvenser, inkludert for USA selv.

Det er paralleller til hensynsløsheten som rådde før 1914, for ikke å nevne desperasjonen som førte Hitler til å starte andre verdenskrig i 1939, og for bare 78 år siden sist søndag, til nazi-Tysklands katastrofale invasjon av Sovjetunionen.

USA har respondert på hver en utenrikspolitiske katastrofe – fra invasjonen av Afghanistan og av Irak, til bombingen av Syria og Libya – med å forberede seg for nye og større kriger.

Det finnes ingen gruppering innen den amerikanske styringseliten, eller i det politisk etablissementet, for opponering mot krig, uansett hvor katastrofal den måtte være. Som World Socialist Web Site forespeilte i 2003 [lenke til lengre engelsk tekst, i anledning invasjonen av Irak], har amerikansk imperialisme et «rendezvous med katastrofe». Bare arbeiderklassens handlinger kan forhindre at amerikanske kapitalister, deres generaler og deres spioner tar resten av menneskeheten med seg.

Andre Damon