Honduransk militær invaderer universitet og skyter ned studenter

Anslagsvis 40 soldater invaderte universitetsområdet [‘campus’] ved Honduras’ Nasjonale Autonome Universitet (UNAH) og skjøt med skarp ammunisjon og tåregass inn i en mengde av hundrevis av demonstrerende studenter, og skadet 20 av dem. Ifølge sykehusmyndigheter er tilstanden for fem som fikk skuddskader «stabil».

Operasjonen etterfølger forrige ukes drap av fire demonstranter og kvestingen av dusinvis med skarp ammunisjon. Videoer har vist bevæpnede skvadroner som pågriper demonstranter, og liket av en ung lege som hadde deltatt i protester tidligere i måneden ble funnet.

Dusinvis flere, deriblant universitetsstudenter, har blitt drept av det honduranske politi og militæret under gjentatte massedemonstrasjoner siden det USA-støttede militærkuppet den 28. juni 2009, som veltet den valgte presidenten Manuel Zelaya. UNAH, der studentene kontinuerlig har vært i fronten av disse demonstrasjonene, har også tidligere vært invadert av opprørspoliti, i 2009 og i fjor.

Den nyligste militærundertrykkingen er imidlertid uovertruffen relatert til det man har opplevd de siste tiårene, og minner mer enn noe annet om metodene anvendt mot radikaliserte studenter og arbeidere på 1980-tallet. Mens landet den gangen ikke opplevde den slags fullskala borgerkrig som nabolandene i Sentral-Amerika da gjorde, så Honduras i løpet av perioden «forsvinninger» av 184 aktivister og drap av dusinvis, utført av USA-trente dødsskvadroner.

På mandag ettermiddag rapporterte studenter fra UNAHs campus University City, i hovedstaden Tegucigalpa, på sosialmedier at mer enn 300 bevæpnede agenter fra Nasjonalpolitiet og fra Militærpolitiet for offentlig orden (PMOP) hadde beleiret deres campus, og skjøt med tåregass og ikke tillot dem å forlate.

AFP rapporterte: «Studentene responderte med å kaste stein på agentene, og som konsekvens av dét gikk PMOP-agentene inn via gangveien til campus, forfulgte studenter og avfyrte sine geværer.»

Det fulgte kaotisk scener, der videoer viste at de omringede studentene, som var flere enn 2 000, desperat forsøkte å unnslippe, der de bar på de skadde.

De væpnede styrkenes uttalelse erkjente at deres kuler hadde rammet studentene i beina da de forsøkte å løpe vekk, men samtidig kom uttalelsen med feiende og ubegrunnede påstander om at det ble kastet Molotov-cocktails, og at studentene holdt et gissel.

Studenter har gjennomført tidvekslende okkupasjoner av campuser over hele landet, som del av protestene ledet av streikende lærere og leger, som begynte nasjonalt den 26. april. Samtidig som det var oppfordringer om styrting av Nasjonalparti-regimet (PNH) [Partido Nacional de Honduras] ledet av presidenten Juan Orlando Hernández (JOH), ble de nyligste demonstrasjonene utløst av to lovforslag som ytterligere vil lette innstramminger, masseoppsigelser og privatiseringer av det offentlige helsevesenet og utdanningssektoren.

Disse og andre innstrammingstiltak ble diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) som del av låneforhandlinger ført i april, med sikte på å imøtekomme rentebetalinger for milliarder av dollar til de lokale og internasjonale finansoligarkiene, og skattefritak for landets 24 Eksport-behandlingssoner, så vel som for multinasjonale eksportører som Dole.

Det ene av IMFs «strukturerings»-prosjekt etter det andre, på toppen av PNH-ledelsens åpne plyndring av millioner av dollar fra det statlige helsevesenet (IHSS), har resultert i tusenvis av unødvendige dødsfall og et massiv fall i levestandard. Forøvrig har offisielle tall for arbeidsledighet og undersysselsetting økt fra 35,6 prosent i 2008, til 63 prosent i dag.

Til tross for de politiske retningslinjene med militarisert grensekontroll implementert av både amerikanske og meksikanske regjeringer, med massedeporteringer og konsentrasjonsleirer, bevisst innrettet på å få migranter til å lide, har de første åtte månedene av inneværende budsjettår sett anslagsvis 210 000 honduranske immigranter anholdt av amerikanske og meksikanske myndigheter. Dette representerer om lag 2,3 prosent av Honduras’ befolkning, som forsøker å unnslippe en gjennomgripende fattigdom, morderisk statsundertrykking og verdens høyeste voldsmordrater, som i landet nordligste områder overstiger 300 per 100 000 innbyggere (sammenlignet med 5 for USA).

Samtidig sitter den lokale styringseliten – sammensatt av en håndfull millionærer, og til og med noen milliardærbankører, og grunneiere som har har gått i partnerskap hovedsakelig med amerikansk og europeisk kapital – i sine innmurede palasser i Honduras, med deres fellesinvesteringer og eiendomsbesittelser beskyttet av statsstyrker trent og bevæpnet av deres amerikanske velgjørere.

Den raske eskaleringen av privatiseringer, sosialinnstramminger, konsesjoner på landområder og naturressurser, og angrep på jobber og lønninger som etterfulgte 2009-kuppet, gikk parallelt med intensiveringen av kapitalistisk statsundertrykking. Dekreter undertegnet i november 2011 og i mars 2012 tillot militærutplassering innenlands. I august 2012 ble den militære spesialstyrken «Tigres» vedtatt, etterfulgt ett år senere av opprettelsen av PMOP, begge trent av det amerikanske militæret.

Disse styrkene har gradvis vokst til rundt 15 000 soldater, og fungerer som en pålitelig repressiv styrke. Det var PMOP som ble utplassert over hele landet da opprørspolitiet slo til i forrige uke.

Den amerikanske styringsklassen og dens regionale klientell-eliter ser demonstrasjonene i Honduras, sammen med masseprotestene i Nicaragua i fjor mot IMFs pensjonsnedskjæringer, og på årets streikebølger på tvers av Mexico, som forvarsler for en sosial masseeksplosjon som ikke bare truer de nåværende regimene i Sentral-Amerika, men kapitaliststyret og imperialismen selv, der det utløses og flyter sammen revolusjonære kamper over hele hemisfæren.

Det private etterretningsforetaket Stratfor skrev tidligere denne måneden: «Protestene kunne fortsette til den 28. juni, 10-årsdagen for 2009-kuppet i Honduras. De kan til og med øke moment og bli til et langstrukkent opprør mot presidenten. Sikkerhetssituasjonen i Honduras vil raskt forverres dersom protestbølgen fortsetter å bygge moment, og kunne innen måneder sende flere immigranter nordover.»

På lørdag kom admiral Craig S. Fuller, sjef for US Southern Command, til den amerikanske basen Soto Cano i Honduras for å innvie en US Marine «rask intervensjons»-utplassering i landet. Neste dag meldte han en erklæring som så godt som oppfordret det venezuelanske militæret til å velte Maduro-regjeringen, for å «ønske dere velkommen til vår hemisfæres profesjonell våpenbrorskap ... til denne halvkules familie av demokratier».

Den stadig mer brutale responsen på utbruddet av kamper mot innstramming og diktatur i Honduras, så vel som mot overgrepene mot immigranter, er en advarsel til arbeidere i Honduras selv, på begge Amerika-kontinentene og utover. Amerikansk imperialisme er beredt til å anvende de mest hensynsløse militaristiske metodene til forsvar av sine økonomiske og geopolitiske interesser, og særlig der den nå forflytter seg for å motvirke nedgangen av sin økonomiske tyngde globalt, ved å basere seg på sitt «våpenbrorskap» for å understøtte sitt politiske hegemoni.

At lovforslagene i Honduras ble lagt på hylla, og den eskalerende undertrykkingen – for ikke å snakke om øvremiddelklasse-marsjen arrangert sist helg av det regjerende Nasjonalpartiet (PNH) med opprop om «sosial fred» – har ikke avskrekket de protesterende.

Men den nåværende ledelsen som er anfører av protestene – deriblant Universitetsstudentbevegelsen (MEU) og fagforeningsorganisasjonene som dannet Plattformen for forsvar av helsevesen og utdanning – veileder imidlertid arbeidere og ungdommen inn i samme blindgate sett historisk for alle småborgerlige og borgerlige «venstre»-nasjonalistiske bevegelser: inn til et råttent kompromiss med imperialismen og dens marionetter.

Én arbeider kommenterte, og med rette, på en kunngjøring på sosialmedier om «betingelsene for forhandlinger», som ble skissert av lederen for Den medisinske foreningen, som har blitt promotert som talskvinne for protestene: «Du, fru Suyapa Figueroa og de andre i PLATFORM har vært ansvarlige for demobiliseringen av det honduranske folket, akkurat da det var ved et nøkkelpunkt for å få ned diktaturet ... vi kan ikke ha en våpenhvile, som du ønsket det, for så å gå inn i en dialog, som bare var ment for å demobilisere folket [og legitimere regime].»

Det er ingenting å forhandle med JOH-regimet om, eller med noen av de borgerlige regjeringene i Latin-Amerika, som alle er avhengige av utenlandsk finanskapital og er forpliktet til en videreført utarming av arbeiderklassen. Det eneste mulige alternativet for arbeidere er å organisere seg uavhengig av nasjonalistiske og pro-kapitalistiske fagforeninger, og uavhengig av enhver organisasjon som søker å underordne dem til den ene eller den andre sektoren av borgerskapet, og denne uavhengige organiseringen må være som del av en internasjonalt orientert politisk bevegelse av arbeidere på tvers av Amerika-kontinentene, mot imperialismen og for sosialisme.

Loading