Et-kvart-århundre siden undertegningen av den USA-støttede Oslo-avtaler mellom Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og den israelske staten har den såkalte «fredsprosessen» blitt en bitter vits for millioner av palestiner og folk på tvers av hele Midtøsten.

Avtalen, som angivelig skulle føre til palestinsk selvbestemmelse basert på opprettelsen av en uavhengig stat på territorium okkupert av Israel i 1967-krigen, har bare besørget et dekke for den kontinuerlige tilegningen av palestinsk grunn og den enorme ekspansjonen av sionistiske bosettinger på den okkuperte Vestbredden, sammen med den endeløse og dødelige beleiringen av Gaza. Samtidig resulterte avtalen i PLOs opprettelse av vanskapningen kjent som Den palestinske myndigheten (PA), som fungerer som sikkerhetskontraktør for Israel og USA, samtidig som den beriker et tynt sjikt av korrupte palestinske embetsrepresentanter og forretningsfolk.

Selv i denne langstrukne og bitre konteksten representerer denne ukas konferanse i Bahrain – frontet av Jared Kushner, den amerikanske presidenten Trumps svigersønn og kollega som forretningseiendomsarving – den mest nedrige farsen noensinne realisert under det diskrediterte begrepet «Midtøstenfred».

Den såkalte «workshop-en» i Bahrain samlet representanter fra de styrende oljemonarkiene Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE), amerikanske embetsrepresentanter, et utvalg israelske forretningsmenn, den amerikanske verdipapirmilliardæren Stephen Schwarzman, den unevnelige britiske eks-statsministeren Tony Blair, David Malpass, president for Verdensbanken (WB), og Christine Lagarde, adm. dir. for Det internasjonale pengefondet (IMF).

Fraværende var imidlertid noen palestinsk representant eller noen offisiell embetsrepresentant for den israelske regjeringen, hvilket gjorde forestillingen om at samlingen tilbød en ny vei til fred, patetisk latterlig.

Den palestinske myndigheten (PA) boikottet arrangementet. Samlingen ble møtt med en generalstreik på Gaza-stripa og demonstrasjoner i ulike deler av Vestbredden, deriblant en marsj som samlet 3 000 i Nablus. Noen av demonstrantene ble skutt på av israelske tropper.

Den israelske staten brydde seg ikke med å sende noen til konferansen; dens interesser var allerede godt representert av Kushner og de to andre øverste amerikanske representantene som hadde tilsyn med forløpet: David Friedman, Trumps ambassadør til Israel, og Jason Greenblatt, Det hvite hus’ utsending til Midtøsten. Kushners familie og Friedman er lengetidige aktive supportere for de sionistiske bosettingene, mens alle tre betingelsesløst forsvarer statsminister Benjamin Netanyahus høyreorienterte regjering.

Konferansen, som gikk under navnet «Fred til Velstand Workshop», ble åpnet av Kushner med en tale fra en scene som så ut som om den var lånt fra settet for et amerikansk game-show for fjernsyn. Hans hovedoppgave var å holde en PowerPoint-presentasjon av en 136-siders glanset brosjyre produsert av Det hvite hus.

«For øyeblikket, forestill dere en ny virkelighet i Midtøsten», fortalte han sitt publikum av sjeiker, bankører og høyreorienterte embetsrepresentanter, som ble samlet i et av verdens siste monarkiske enevelder, som henretter, fengsler og torturerer sine politiske motstandere.

Kushners usannsynlige «visjon» var forvandlingen av Vestbredden og Gaza til et kapitalistisk investorparadis, hvor profittene ville være så store, og bankene og big business så ubehindret, at «pengene kan dryppe ned til folket».

Planen i seg selv representerer en rekke vage og gjengse forslag til forbedring av utdanning, helsevesen og infrastruktur, sammen med krav om en «skikkelig sikkerhetssituasjon, fordi investorer føler seg ikke komfortable med å investere der det ikke er skikkelig sikkerhet», og for en avtale med den «palestinske offentlige sektor for tydelig å definere eiendomsrettigheter».

Denne presentasjonen, beskrevet av Kushner som «århundrets mulighet», var under forberedelse i to år, med datoen for avduking gjentatte ganger forskjøvet. Dokumentet som ble presentert i Bahrain representerer en samling av tidligere utviklingsordninger – alle av dem ikke-realiserte, eller regelrette fiaskoer – skissert av internasjonale agenturer over de siste tiårene. Mye av det var bokstavelig talt klipt-og-limt inn i brosjyren «Fred til Velstand».

Kushner var frekk nok til å fordre at palestinere «måtte tenke utenfor boksen» og forlate «sine slitne snakkepunkter» og «negativitetens hakkete plate», til tross for at han ikke hadde noe å presentere bortsett fra bemerkelsesverdig runde tall – en investering på $ 50 milliarder [NOK 426 milliarder] som ville skape én million arbeidsplasser i de okkuperte områdene, redusere fattigdomsgraden til det halve, og fordoble områdenes BNP.

Med dette mener han selvfølgelig at palestinerne må gi opp enhver kamp mot israelsk okkupasjon og ethvert krav om grunnleggende rettigheter.

Danny Danon, Israels ambassadør til USA, stavet ut hva Kushner mente da han skrev en åpent bøllete tekst publisert i New York Times dagen før workshop-en i Bahrain, med tittelen «Hva er feil med palestinsk overgivelse?»

Han skrev at palestinernes bestrebelser for en slutt på israelsk okkupasjon bare «skaper en kultur av hat og incitament», og la til at han gjerne ville se «et nasjonalt selvmord for palestinernes nåværende politiske og kulturelle etos».

«Jeg spør: Hva er galt med palestinsk overgivelse?» krever Danon. «Overgivelse er erkjennelsen av at i en konkurranse vil videreføringen bli dyrere enn underkastelse.»

Kushner nektet å ta opp noen av de politiske spørsmålene som er underliggende for forholdene i de israelsk-okkuperte palestinske områdene. Brosjyren selv gjør ingen referanse overhode til okkupasjonen, og omgjør Gaza og Vestbredden til et tomt fantasiland klar for transformasjon til det neste Dubai eller Singapore.

Dette gjør store deler av dokumentet latterlig absurd. For eksempel beklager det at «Høye eiendomspriser over hele Vestbredden og Gaza har gjort det vanskelig for mange palestinerne å kjøpe seg et hjem.» Og det proklamerer «målet om å redusere regulatoriske hindringer for forflytningen av palestinske varer og mennesker».

Man kunne knapt ane at spørsmålet om eiendomspriser på Vestbredden er forbundet med knoppskytingen av israelske bosettinger og eksproprieringen av palestinsk grunn, sammen med den systematiske ødeleggelsen av palestinske hjem i Øst-Jerusalem. Eller for den del, at «hindringene for forflytningen av palestinske varer og mennesker» inkluderer en 11-årig beleiring som har holdt 2 millioner palestinerne fanget i det som ofte blir beskrevet som verdens største utendørsfengsel, utsatt for gjentatte bombardement og invasjoner som har krevd tusenvis av menneskers liv.

Mens politiske saksanliggender ikke ble tatt opp, gjør både Bahrain-arrangementet og det som Trump-administrasjonen har utført i praksis det klart at Washington forbereder seg på å støtte den israelske regjeringen i den direkte annekteringen av Vestbredden og implementeringen av et enda mer åpent apartheid-styringssystem.

Trump-administrasjonen har gjennomført en politikk med systematiske angrep mot palestinerne og en støtte for israelsk undertrykking. Kushners påtatte aura av bekymring for deres velferd er latterlig satt opp mot Trumps anerkjennelse av israelsk suverenitet over Jerusalem og flyttingen av den amerikanske ambassaden dit i et brudd med tidligere amerikanske politikk og med folkeretten. Han anerkjente på tilsvarende måte også Israels krav på de ulovlig okkuperte syriske Golanhøydene. I tillegg har han kuttet all amerikansk bistand til palestinerne, deriblant $ 350 millioner [NOK 3 milliarder] for UNRWA, som bistår palestinske flyktninger, mens han strøk ytterligere $ 200 millioner [NOK 1,7 milliarder] i bistand tilført gjennom USAID og $ 25 millioner [NOK 213 millioner] for sykehus i det overveiende palestinske Øst-Jerusalem.

Mens Kushner indikerte at utestående politiske «problemstillinger» ville bli behandlet av et påfølgende amerikansk forslag, som absolutt ikke vil bli fremlagt før det israelske valget som Netanyahu kalte for september etter at han mislyktes med å etablere en regjering. Annekteringen av Vestbredden blir åpent foreslått av hans høyreorienterte supportere i forkant av valget.

De andre løftene fra Oslo-avtalen, det å besørge en uavhengig palestinsk stat på territoriet okkupert av Israel i krigen i 1967, med en hovedstad i Øst-Jerusalem, og om rettferdighet for de millioner av palestinske flyktningene som krever retten til å returnere, har allerede blitt utelukket av amerikansk og israelsk politikk og «fakta på bakken» med utvidelsen av bosettingene og oppdelingen av Vestbredden i et lappeteppe av usammenhengende og økonomisk ikke-bærbare «Bantustans».

Dette utviklingsprogrammet til $ 50 milliarder – som er et chimera, et imaginært monster sammensatt av inkongruente elementer – blir fremmet av Kushner og Trump-administrasjonen, ikke så mye for å bestikke palestinerne som for å sette scenen for annektering ved å bruke deres avvisning av denne farsen som påskudd for amerikansk støtte for israelsk handling.

Det andre formålet med farsen i Bahrain er å styrke en allianse mellom den israelske staten og de reaksjonære oljesjeikdømmene i Persiabukta, som grunnlag for en regional akse til støtte for amerikansk imperialismes oppbygging til krig mot Iran, som Trump på mandag igjen truet med «utslettelse».

Millioner av palestinske arbeidende mennesker har konkludert med at deres frigjøring aldri vil bli realisert gjennom en imperialisme-meklet «to-stat-løsning». Dette er resultat ikke bare av den amerikanske imperialismens åpne oppgivelse av denne taktikken, men også forræderiene begått av det palestinske borgerskapet – både Den palestinske myndighetens (PA) imperialistmarionetter og politibetjenter, og den islamistiske fraksjonen Hamas.

Det å få satt en slutt for tiårene av fortrengning, undertrykking, fattigdom og vold påført det palestinske folket kan bare realiseres ved å forene den jødiske og arabiske arbeiderklassen, i kampen for Midtøstens sosialistisk føderasjon, som del av kampen for å få slutt på kapitalismen over hele verden.