Se og hør: Chris Marsdens tale til Paris-møtet med krav om frihet for Assange og Manning

Talen holdt av Chris Marsden, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (UK) på et møte i Paris den 23. juni, som ble arrangert av Parti de l'égalité socialiste (PES), med tittel «Løslat Julian Assange! Løslat Chelsea Manning!» kan her ses og høres på engelsk, med norsk transkripsjon under. Den fulle rapporten fra møtet, med uttalelser fra noen av møtedeltakerne er her.

Den 11. april ble WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange pågrepet i den ekvadorianske ambassaden i London.

Han ble arrestert og med vold slept ut, av en polititropp etter at Ecuador illegalt gjorde slutt på hans politiske asyl.

Chris Marsden taler på «Løslat Julian Assange og Chelsea Manning»-møtet i Paris

I løpet av få timer ble en amerikansk arrestordre bekjentgjort som var utstedt i desember 2017, for konspirasjon med Chelsea Manning.

Den påståtte sammensvergelsen involverte dokumenter Manning, da en menig soldat, lekket tidlig i 2010 – Irak-krigsloggene, afghanske krigslogger og amerikanske diplomatmeldinger.

Den eneste bekjentgjorte anklagen var for «Conspiracy to Commit Computer Intrusion» [‘Konspirasjon for å begå inntrengning i datamaskin’].

Men Assanges amerikanske juridiske rådgiver Barry Pollack gjorde det klart at påstandene «koker ned til oppmuntring av en kilde om å gi ham informasjon, og bestrebelser på å beskytte identiteten til denne kilden. Journalister over hele verden burde være dypt bekymret over disse hittil usette kriminalanklagene.»

Samme ettermiddag ble Assange funnet skyldig i å ha overtrådt en kausjonsbetingelse som går tilbake til 2012. Den 1. mai dømte så dommer Deborah Taylor Assange til 50 uker i Belmarsh maksimalsikkerhetsfengsel. Hun erklærte: «Du har utnyttet din privilegerte posisjon til å omgå loven og til internasjonalt å bekjentgjøre din forakt for loven i dette landet.»

I åtte år hadde Assange og hans juridiske team forklart at en hemmelig etterforskning utført av en US Grand Jury [amerikansk storjury] var på gang. Assange selv understreket at lovene som de amerikanske påtalemyndigheter jobbet ut fra «går mot en tiltale under Espionage Act of 1917 [spionasjeloven] og Computer Fraud and Abuse Act of 1986 [loven om bedrageri og overtredelser]».

Disse advarslene om amerikansk utlevering og en hemmelig storjury ble fordømt som «konspirasjonsteori». Men den 23. mai i forrige måned bekjentgjorde det amerikanske justisdepartementet (DOJ) 17 ekstra anklagepunkter mot Assange under spionasjeloven, med en samlet strafferamme på fengsel i 175 år.

Alle anklagene er relatert til WikiLeaks’ avsløringer av krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd begått av den amerikanske regjeringen.

Dette er første gang en journalist har blitt anklaget i henhold til 1917-spionasjeloven. Assange har blitt anklaget for å utføre kjernen av journalistisk aktivitet, som er beskyttet under det første endringstillegget til den amerikanske forfatningen [First Amendemnt of the US Constitution].

Hans skjebne skal fastlegges av en kenguru-domstol i februar neste år, under tilsyn av dommer Emma Arbuthnot.

Hun er kona til Tory-politikeren James Arbuthnot, den tidligere styrelederen for det britiske parlamentets forsvarskomité og han er medlem av det rådgivende styret for Royal United Services Institute for Defence and Security Studies [RUSI].

Han er en direktør for Security Intelligence Consultancy SC Strategy Ltd, sammen med sir John Scarlett, tidligere sjef for MI6 [den britiske utenlandsetterretningen]. Han er tilknyttet forsvarsleverandøren Thales.

Det er nesten 2 000 referanser i WikiLeaks’ databaser til Thales, og 61 til RUSI.

Dette er britisk imperialistisk klassejustis i aksjon!

Det må understrekes at angrepet på WikiLeaks ikke begynte under Trump. Det var Obamas utenriksminister Hillary Clinton og visepresident Joe Biden som initierte den politisk menneskejakta på Assange, og beskrev ham som en «cyberterrorist» og en trussel mot «nasjonalsikkerheten».

Innen få uker etter at «Collateral Murder»-videoen var utgitt ble Bradley Manning, som nå har gått over til å være Chelsea Manning, arrestert og stilt for krigsrett og dømt til 35 år i et militærfengsel. Hennes dom ble omgjort, men hun er nå tilbake i fengsel for å nekte å vitne mot Assange.

Den 29. november 2010 sa Obamas justisminister Eric Holder at DOJ hadde startet en «aktiv, pågående kriminaletterforskning» av WikiLeaks.

Demokratene besørget de politiske omstendighetene for at Newt Gingrich, tidligere House Speaker i Representantenes hus, kunne beskrive Assange som en «terrorist» som «måtte bli behandlet som en fiendtlig krigsdeltaker».

Bob Beckel, kommentator for Fox News, erklærte at USA burde myrde Assange, fordi «en død mann kan ikke lekke ting ... det er bare én måte å gjøre det på: Skyt horesønnen.» Blant andre som kalte for en dødsdom var Donald Trump.

Og demokratene kan fortsatt regnes blant de mest ondskapsfulle og prinsippløse av Assanges motstandere.

De sentrerte sine angrep på falske påstander om at han jobbet med Russland og Trump, for å forhindre de strålende utsiktene for at den nedrige krigshisseren Hilary Clinton skulle innta presidentembetet. Ignorert er det faktum at WikiLeaks avslørte hennes bestrebelser på å innynde seg med Wall Street, og kampanjen av skitne triks mot Bernie Sanders.

Det var for å gjøre planen om å få brakt Assange til taushet til en realitet at tiltakene ble lansert for å sette opp Assange for falske voldtektsbeskyldninger, mens han var i Sverige i midten av august 2010.

Nå, etter å ha blitt åpnet og nedlagt ved tre separate anledninger, uten at én eneste anklage ble fremmet, har en svensk domstol avgjort at Assange ikke skal pågripes in absentia over påstandene mot ham, fordi bedrageriet som er reist er så gjennomskuelig.

Ingen kan lenger benekte at Assange står overfor fristløs frihetsberøvelse, tortur og muligens til og med en dødsstraff i USA. Alle de som forsøker å skjule seg bak de svenske påstandene for å berettige sin nekting av å forsvare ham – som Labour-leder Jeremy Corbyn – er medskyldige i den amerikanske og britiske imperialismens arbeid for å kneble en av deres iherdigste kritikere.

Assanges liv er i fare. Selv før han blir overgitt til USA blir han utsatt for det som tilsvarer et attentat i langsom kino.

Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, har erklært at Assange «har blitt bevisst utsatt for gradvis alvorligere former for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, med kumulative effekter som bare kan beskrives som psykisk tortur».

Han konkluderte: «I 20 års arbeid med offer for krig, vold og politisk forfølgelse har jeg aldri sett en gruppe demokratiske stater gå sammen som en gjeng, for bevisst å isolere, demonisere og begå overtredelser mot et enkeltmenneske, over så lang tid og med så lite hensyn til menneskelig verdighet og for loven.»

Assange har allerede blitt innlagt på fengselets sykeavdeling. Men han er i et maksimalsikkerhetsanlegg hvor han er omgitt av mordere og gangstere. Alt kan skje.

Assanges lidelser er produkt av høyrespranget alle imperialistmaktene tar, i retning av diktatoriske styreformer, militarisme og krig.

Folk her i dette rommet har vært utsatt for massiv statsvold under «gul vest»-protestene mot [den franske presidenten Emmanuel] Macron – de rikes president.

Over 2 500 skadde, og anslagsvis hundre alvorlig – 23 har mistet bruken av ett øye, fem har mistet ei hånd og én en testikkel. Mer enn 6 000 arrestasjoner.

Globalt, akkurat når vi møtes her i dag, er pressen fylt av rapporter om hvordan Trump kom innen 10 minutter av å godkjenne et luftangrep mot Iran, som ville ha satt fyr på hele Midtøsten og truet en verdenskrig.

Massive og vedvarende innstrammingstiltak samtidig med groteske nivå av sosial ulikhet og en nedstigning til militarisme og krig kan ikke pålegges med demokratiske midler. Det krever statsrepresjon som ikke har vært sett i Europa siden de fascistiske regimene på 1930-tallet.

Det blir gjort bestrebelser for å få brakt Assange og WikiLeaks til taushet av frykt for utviklingen av en politisk informert og mobilisert arbeiderklasse, og i påvente av at millioner, hundrevis av millioner skal tre inn i kamp.

Av samme grunn blir vår nyhetsportal, World Socialist Web Site, utsatt for konstante sensurtiltak av Google og andre sosialmediegiganter som samarbeider med staten. Og vårt parti i Tyskland [SGP] har blitt plassert på den hemmelige polititjenestens [BfV] overvåkningliste, som en «venstre ekstremistisk» trussel mot den tyske staten.

Det er ingen tid å miste.

Hele det politiske etablissementet er rekket opp på geledd mot Assange. Men opposisjonen mot dette systemet vokser i arbeiderklassen. Og det er denne massive kraften som nå må mobiliseres for å sikre friheten for Assange og Manning.

Den 20. juni meldte WSWS’ Internasjonale redaksjonsråd erklæringen: «For en verdensomspennende kampanje for å forhindre Julian Assanges overføring til USA! For dannelsen av en Global forsvarskomité for å sikre hans frihet!»

Dere vil ha fått kopier, det vet jeg, men oppropet har følgende essensielle punkter:

  • Målet for denne kampanjen må være politisk å vekke og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen – den mektigste samfunnsmakten på planeten.
  • Den latente solidariteten til millioner for Julian Assange må forvandles til en bevisst politisk bevegelse. Arbeiderklassen må gjøre hans forsvar til et fokuspunkt for en motoffensiv mot militarisme og alle angrep på demokratiske og sosiale rettigheter.
  • Seier i denne kampen krever et politisk perspektiv. Forsvaret for Julian Assange og Chelsea Manning må ledes av en global strategi som bevisst forbinder kampen for å forsvare demokratiske rettigheter med den reelle og voksende sosiale kampen den internasjonale arbeiderklassen fører mot kapitalistisk utnyttelse og politisk undertrykking.
  • Bevegelsen for å sikre Julian Assanges frihet må komme nedenfra. Moralske appeller til regjeringene som forfølger ham er mindre enn nyttesløse. Assanges frihet må kjempes for helt uavhengig av – og i opposisjon mot – styringsklassens politiske agenter.
  • Ledet av en slik strategi kan denne kampen vinnes. Pessimisme har ingenting å bidra med til kampen, bare demoralisering. Det som kan oppnås vil bli bestemt i kamp.

La meg bare referere ett viktig eksempel som viser riktigheten av dette perspektivet og denne orienteringen, fra den britiske arbeiderbevegelsens historie.

Mellom 1970 og 1974 ble Storbritannia omsvøpt av ei bølge av klassekamper som endte med den konservative regjeringens fall. Rundt 50 millioner arbeidsdager gikk tapt i streikehandlinger, inkludert to nasjonalstreiker av gruvearbeiderne, den første nasjonalstreiken av bygningsarbeiderne og to nasjonalstreiker av havnearbeiderne.

Staten reagerte med brutal undertrykking. Private hærer ble dannet. Hæren var på gatene.

Fem fabrikktillitsvalgte ble fengslet i Pentonville i juli 1972, for å ha gått streikevakter på et containerdepot i East London.

Som respons ble alle de store havnene brakt til stillstand, av 250 000 havnearbeidere som streiket. Grafikerne i Fleet Street la ned arbeidet og stoppet nesten alle de nasjonale dagsavisene, og rullerende streiker ble implementert av andre seksjoner av arbeidere.

Titusenvis av arbeideres blokkade av fengselet sikret deres løslatelse.

Dette var en bevegelse med revolusjonære implikasjoner.

Fagforeningene jobbet natt og dag og med alt de var gode for, for å få brakt situasjonen under kontroll. Det ble senere avslørt at 21 fagforeningsledere møttes regelmessig med MI5 [den hemmelige innenriksetterretningen], og at Joe Gormley, lederen for gruvearbeiderne, var en informant for Special Branch. Til slutt ble det overlatt til en innkommende Labour-regjering å stabilisere situasjonen for styringsklassen, for å besørge at den fikk omgruppert og gått på offensiven under Margaret Thatcher.

Det var også takket være fagforeningsbyråkratiet, Labour Party og Det britiske kommunistpartiet (CPB) at staten kom seg unna med arresteringen av 24 bygningsarbeidere for å ha gått streikevakter og fikk dømt to av dem til år i fengsel - Kommunistparti-medlemene Des Warren og Ricky Tomlinson.

Terry Renshaw, én av de arresterte bygningsarbeiderne, pekte på løslatelsen av The Pentonville 5 for å understreke sin enighet med WSWS:

«For å forsvare klassekrigsfanger som Julian Assange perspektivet være å øke bevisstheten og å mobilisere massene. Det er ingen annen måte. Marx sa at dersom massene handler forent, da vil de vinne. ... Bare arbeiderklassens makt, ikke de offisielle domstolene, vil komme til å by noe perspektiv for å få løslatt Assange.»

Jeg ble slått av hvordan Terrys ord er et ekko av uttalelsen til den «gul vest»-protesterende Stéphane, som jeg også vil sitere:

«Vi burde alle komme sammen og gå dit han er fengslet i London, og få ham løslatt. Det dere sier om at dette er internasjonalt, er viktig.»

«I hele verden er vi nesten 7 milliarder mennesker. Klassen som utnytter oss er praktisk talt ingenting. Vi burde alle forene oss mot den klassen.»

Nettopp! Men vurdér den understrekningen Stéphane her legger på den internasjonale dimensjonen av kampen som må føres.

Vi har kjempet i Frankrike for å varsle arbeidere om implikasjonene av globaliseringen av produksjon: hvordan dette driver styringsklassen i hvert eneste land til å kutte lønninger og ødelegge essensielle tjenester, for å kunne sikre sine fordeler i en handelskrise, for kontroll over verdensmarkeder, som bare kan ende i militærkonflikt; hvordan dette har kuttet grunnen under de gamle nasjonale reformistiske partiene og fagforeningene, og forvandlet dem til direkte vedlegg til arbeidsgiverne og staten i deres krig mot arbeiderklassen.

Og vi har insistert på at den eneste veien fremover er gjennom en enhetlig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, som har økt massivt i antall og sosial makt, og at den forenes objektivt av produksjonsprosessene som spenner over kontinenter, og at den vil være uslåelig dersom den forener sine kamper mot den felles kapitalistfienden.

Dette er politiske konklusjoner som finner et mottakelig publikum blant arbeidere som har vært involvert i store kamper mot arbeidsgiverne og staten.

De samme konklusjonene vil bli trukket av millioner flere. De vil se gjennom løgnene og bedrageriene rettet mot Assange og Manning, og de vil se dem som «En av oss», og som fanger i klassekrigen.

PES og de andre seksjonene av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) har gjort det klart at vi appellerer til alle som ønsker frihet for Assange og Manning om å komme sammen for å sikre at dette blir oppnådd.

Vår erklæring forklarer:

  • Vi ønsker velkommen og søker samarbeid med – på basis av en prinsippfast forpliktelse til forsvar av demokratiske rettigheter – alle progressive, sosialistiske og venstreorienterte enkeltpersoner og organisasjoner for denne historiske kampen. Vi hverken forlanger eller forventer at de som tar del i denne komitéen er enige med alle aspekter av de politiske synspunkter og programmet som fremmes av World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.
  • Det må være plass for et bredt spekter av posisjoner – nødvendigvis med utelukking av de fra det politiske høyre – blant de som involverer seg i denne kritiske forsvarskampanjen. Det eneste forlangendet er at de som blir med i komitéen er betingelsesløst forpliktet til forsvar for de demokratiske rettighetene, og erkjenner at friheten for Julian Assange og Chelsea Manning avhenger av byggingen av en folkelig massebevegelse.

Vi konkluderer med:

Ingen som er seriøst forpliktet til forsvar av demokratiske rettigheter kan stå på sidelinjene. Julian Assanges sak er det tjueførste århundres kritiske slagmark for forsvaret av ytringsfrihet, sannhet og kampen mot utnyttelse, diktatur og krig, verdens kapitalistsystems grunnleggende onder.

Men la meg også konkludere med denne observasjonen.

Ingen annen politisk tendens er så vel plassert for å lede denne offensiven som vår egen. Hele vår historie er basert på kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen i kampen mot kapitalisme og for sosialisme.

Og, etter flere tiår med forræderi, gjør vi dette under betingelser der de råtne reformistiske stalinistiske fagforeningsbyråkratiene har diskreditert seg for øynene til våkne og fremskredne arbeidere og unge mennesker overalt.

Vi har allerede ført en kamp i verdensskala for Assange og Mannings frihet. Det er her en sammenstilling av protestsamlinger, streikevakter og møter avholdt i Sydney og Melbourne i Australia, i Berlin, India og på Sri Lanka, og i Storbritannia hvor konspirasjonen mot disse heltene spiller seg ut.

I dag, her i Paris, lanserer vi neste stadium for den internasjonale bevegelsen. Vi appellerer til den franske arbeiderklassen, med dens mektige demokratiske og sosialistiske tradisjoner.

De som er samlet her er dagens Dreyfusards! Vi skal gå sammen frem i denne historiske kampen.

Loading