Streikende Coca-Cola-arbeidere gjør opprør mot fagforeningen i Mexico City

Av Andrea Lobo
28 June 2019

Hundrevis av Coca-Cola-arbeidere i byen Mexico City og den tilgrensende Staten Mexico har lansert en uanmeldt streik mot det transnasjonale konsernet og mot pro-foretakfagforeningen. Streiken, som finner sted i hjertet av Mexico og i den største byen på den vestlige halvkule, er nok et tegn på at arbeiderklassen forflytter seg til kamp mot verdens mektigste foretak over hele verden.

Om lag 200 arbeidere i distribusjonssentret i Tlalpan, Mexico City, bestemte seg for å streike på et massemøte avholdt utenfor anlegget sist fredag. På lørdag meldte Coca-Cola-anlegg av tilsvarende størrelse i bydelene La Viga og Zaragoza i Mexico City seg med, og støttet kravene fremmet av deres arbeidskolleger i Tlalplan.

Coca-Cola-arbeidere legger ned arbeidet i Toluca [Foto: Angel Gonzalo Zamorano]

På mandag la arbeidere ved to distribusjonssentre i Iztacalco og Mixcoac ned arbeidet og stoppet dermed utkjøringen av Coca-Cola fra sentrene i det fattige industrielle beltet i den sørlige periferien av megabyen. Selv om fire av anleggene ble tvunget tilbake til operasjon foreligger det ingen kontrakt og situasjonen er fortsatt uavklart. Ved et annet anlegg som gikk ut i streik på onsdag er det fortsatt stillstans.

De siste ukene har Coca-Cola-arbeidere i Mexico blitt tvunget av ledelsen til å undertegne en avtale som kutter deres matkuponger og betalte ferier, og som eliminerer salgsprovisjoner som kan utgjøre fra én-tredjedel og opp til halvparten av arbeidernes inntekter.

«Signer dette arket eller skriv under på oppsigelsen din,» var meldingen arbeiderne fikk fra ledelsen.

Da raseriet vokste ved anleggene begynte arbeiderne å utveksle med hverandre på sosialmedier.

Deres krav ble diskutert demokratisk og de utviklet seg raskt fra det umiddelbare forlangendet om å få tilbake salgsprovisjonene og til å bestemme at «løsningen er å tegne en ny kontrakt» med vesentlige forbedringer, og spesielt 8-timer-dagen.

Streiken ble gjennomført i opposisjon mot selskapet og pro-foretaksfagforeningen, som er tilknyttet Det revolusjonære forbundet av arbeidere og småbønder (CROC). «Vår fagforening gjorde rett og slett ingenting for å støtte oss på denne saken, som dreier seg om at vi har veldig tunge arbeidsdager for urettferdige lønninger,» uttalte en Tlalpan-arbeider til journalister.

Ledelsen gikk over til å true arbeiderne med at de ikke bare ville tape salgsprovisjonene, men også all deres ansiennitet. Ledere som snakket til arbeidere under massemøtet, forsøkte å splitte dem og spurte: «Er det minst én av dere, for sannsynligvis er det noen som vil ha dialog, som blir med inn og vil samtale?» I harme svarte alle arbeiderne unisont: «Nei!»

En arbeider ropte til en fagforeningsleder: «Slaver pleide å jobbe fra daggry til solnedgang: de gikk på klokka 07:00 og gikk av klokka 19:00. Vi har ikke engang dét. Jeg forlater mitt hjem klokka 04:00 og er tilbake etter 22:00.» Arbeiderne får 294 pesos eller NOK 130 dagen, og de jobber seks dager i uka.

Coca-Cola-arbeidere i Matamoros i streik i januar

La Izquierda Diario intervjuet streikende arbeidere, der én sa: «En dag spurte sønnen min meg om jeg ikke bodde i huset lenger, for han ser meg aldri.»

På tirsdag kveld tvang selskapet arbeiderne til å undertegne på at de sa seg enige om å eliminere sine salgsprovisjoner i bytte for ingen repressalier, samtidig med at både CROC-fagforeningen og selskapets ledere fortsatte sine trusler mot arbeiderne. På sosialmedier advarte imidlertid arbeidere på onsdag for at «det var en streik allerede i 2012, men fagforeningslederne solgt den ut, og ingenting skjedde, og mange fikk fyken.»

Lettelsen for konsernet var kortvarig. Ved daggry på onsdag la dusinvis av arbeidere på et Coca-Cola-distribusjonsenter i Coecillo, Toluca – 56 kilometer vest for Mexico City – ned arbeidet i protest mot elimineringen av salgsprovisjonene, og arbeiderne rapporterte at det betydde at de tapte en tredjedel av sine inntekter, og de krevde samtidig en kortere arbeidsdag.

Som uttrykk for den sydende opposisjonen over hele landet fortalte streikende i Toluca til journalister fra La Izquierda Diario at de ikke hadde hørt om streikene i Mexico City. «Våre interesser er de samme som deres,» sa én arbeider.

Den overutnyttelsen som Coca-Cola-arbeidere står overfor førte dem til å streike allerede før de siste nedskjæringene. Ca. 400 Coca-Cola-tapperiarbeidere i den nordlige grensebyen Matamoros streiket tidligere i vår. Den streiken varte i tre måneder og begynte så den 31. januar som en spontanstreik med krav om en lønnsøkning på 20 prosent og en bonus på $ 1 600 [NOK 13 622] og den varte til den 5. april. Coca-Cola-arbeiderne i Matamoros la ned arbeidet samtidig med 70 000 produksjonsarbeidere i maquiladora-sweatshop-fabrikkene i byen, som endte i en konsesjonsavtale og 140 oppsigelser. [O. anm: maquiladoras er benevnelsen på fabrikkanleggene i industribeltet med spesialbeskatning langs USA-Mexico-grensa, som i vesentlig grad er utenlandske foretak som produser deler for salg og videreanvendelse i USA, bl.a. i bilindustrien]

Den 5. juni streiket anslagsvis 30 Coca-Cola-sjåfører i Santa Rita, Durango, i én dag for å protestere mot deres 14-timer-arbeidsdager og mot elimineringen av betalte ferier, og Milenio bemerket at arbeiderne ganske enkelt avviste enhver utveksling med fagforeningen Meksikanske arbeideres forbund (CTM).

Streikende marsjerer i Tialpan på lørdag [Foto: Winnyto Gutierrez]

Bortsett fra en kort notis i Forbes på fredag, som fokuserte på uttalelser fra konsernet, har foretaksmediene i Mexico og internasjonalt helt lagt lokk på saken, av frykt for at Coca-Cola-arbeidere skulle bestemme seg for å forene sin motstand mot nedskjæringene, og til og med forene seg med kampene til arbeidere i andre sektorer samtidig med den pågående gjenoppblussingen av arbeiderklassens militans i Mexico og internasjonalt. Denne frykten innen styringsklassen ble reflektert av et brått fall på 1,44 prosent i aksjekursen for Coca-Cola Femsa, konsernfilialen i Mexico, da nyheten om streiken i Toluca ble kjent.

Andrés Manuel López Obradors (AMLO) administrasjons godkjenning av en arbeidslivsreform som krever at «uavhengige» fagforeninger skal ha lov til å konkurrere om representasjon med flertallsvalg, har resultert i ei bølge av aktivitet fra opportunistiske karrierister innen fagforeningsbyråkratiet, støttet av pseudo-venstre-organisasjoner – deriblant Den sosialistiske arbeiderbevegelsen (MTS), som publiserer La Izquierda Diario, det stalinistiske Kommunistpartiet i Mexico (PCM), Den politiske organisasjonen for folket og arbeidere (OPT), og utallige andre – som alle håper å kunne erstatte de etablerte og hatede foretaksfagforeningene, som CROC og CTM.

Dette skjer samtidig med voksende opposisjon mot administrasjonen til López Obrador og hans borgerlige parti Morena, Bevegelsen for nasjonal fornyelse, der den underdanig adlyder diktatene fra den fascistiske Trump-administrasjonen ved å sende 21 000 soldater til grensene for å slå ned på sentralamerikanske immigranter. AMLO adlyder også Wall Streets diktater gjennom aggressive foretaksskattereduksjoner langs den industrialiserte nordgrensa, og et åpent «innstrammings»-program som omfatter masseoppsigelser i offentlig sektor.

Hovedformålet med arbeidslivsreformen, og årsaken til at begge den amerikanske imperialismens big-business-partier sammen med deler av den meksikanske styringsklassen promoterer denne lovgivningen, ble forklart til El Financiero av arbeidsminister Luisa María Alcalde: «Med reformen reduserer vi sjansene for streiker som de i Matamoros, fordi mer autentisk representasjon fra fagforeningene garanterer forhandlinger og ingen streiker ... og underbygger dialog og produktivitet.»

Meksikanske arbeidere må utvide sin kamp for den sosiale retten til anstendige lønninger, og for åtte-timersdagen. Når de går til kamp mot Coca-Cola, et av de største og mektigste transnasjonale foretakene, kreves det en internasjonal kamp i allianse med deres klassebrødre og -søstre i Latin-Amerika, og i USA og Canada. Arbeiderne må bygge grunnplankomitéer uavhengige av nasjonalistiske og pro-kapitalistiske fagforeninger, for å utvide sin kamp.