Perspective

G20-toppmøtet i Osaka: Alles krig mot alle

Verdensledere samlet seg til G20-toppmøte i Osaka, Japan på fredag samtidig med en uopphørlig promotering av handelskrig, proteksjonisme og militarisme.

Stemningen blant G20-forsamlingen, en gruppering som ble dannet på slutten av 1990-tallet for å koordinere en internasjonal og multilateral respons på en rekke globale finanskriser, kan beskrives med Thomas Hobbes uttrykk: Bellum omnium contra omnes («alles krig mot alle»).

Bloomberg rapporterte at splittelsene «strekker seg langt utover de kjente stikkpunktene om stål, miljø og handel». Rapporten la til: «Én person involvert i prosessen sa at evnen til å inngå kompromiss hadde falt nesten til null.»

«En annen person som deltok i utarbeidingen av utkast til møtets sluttkommuniké sa at så mange avtaler hadde blitt ensidig brutt at de hadde begynt å miste enhver betydning.» Bloomberg konkluderte: «Én offisiell amerikansk representant involvert i prosessen kalte sluttkommunikéet helt enkelt bortkastet tid.»

Siden G20 i mars 2017 droppet oppfordringen i sitt sluttkommuniké om å «motstå alle former for proteksjonisme», har Det hvite hus lansert en handelskrig mot Kina og truet med en tilsvarende mot EU, mens de krever at USAs allierte, inkludert Japan og NATO, må punge ut for amerikansk militærbeskyttelse.

Økningen av handelskrig og militære trusler ble satt i høygir etter det siste G20-toppmøtet i Buenos Aires i desember:

• Den 2. februar suspenderte USA offisielt sin overholdelse av INF-traktaten med Russland, og forflyttet seg raskt til å omringe både Russland og Kina med atomvåpenberedte mellomdistansemissiler.

• Den 10. mai mer enn doblet Det hvite hus tariffer på kinesiske varer til en verdi av $ 200 milliarder.

• Den 15. mai undertegnet Trump en presidensialordre som forbyr amerikanske telekommunikasjonsforetak å selge komponenter til Huawei, Kinas ledende telekommforetak og verdens nest-største smarttelefonprodusent. Som respons oppfordret president Xi Kina til å starte en «ny lang marsj» i en kamp mot USA.

• Den 11. juni publiserte det amerikanske forsvarsdepartementet en offisiell doktrine om bruken av atomvåpen, for så å fjerne dokumentet igjen, der det sto så godt som en oppfordring til bruk av atomvåpen, med erklæringen: «Bruk av atomvåpen kunne skape betingelser for avgjørende resultater og gjenopprettingen av strategisk stabilitet.»

• Den 20. juni autoriserte Trump-administrasjonen først, for deretter brått å kansellere en rekke luft- og missilangrep mot Iran.

• USA har truet med å pålegge sanksjoner mot europeiske selskap som gjør forretninger med Iran, og mot Tyskland om landet går videre med planer om å handle naturgass fra Russland via rørledningen Nord Stream II.

• Utover disse konfliktene forsøker USA å velte regjeringen til Nicholas Maduro i Venezuela, har truet med å tilbakeholde F-35-kampfly til Tyrkia i en tvist om missilforsvarsystemer, og har opphevet spesielle handelsfordeler tilbudt India i en tvist som strekker seg fra handel til militærteknologi.

I alle G20-medlemslandene har utbrudd av handelskrig og proteksjonisme korrespondert med en utpøsing av nasjonalisme, fremmedfrykt og antiflyktningepolitikk. Da Russlands president Vladimir Putin i forkant av møtet erklærte at den «liberale ideen» – som han identifiserte med multikulturalisme og åpenhet mot utlendinger – har «blitt foreldet», ble han fordømt av ledende vestlige aviser og politikere.

Enn så avskyelige Putins bemerkninger er gjenspeiler uttalelsen de dominerende politiske trender som opererer i alle land. I Tyskland har storkoalisjonsregjeringen under «Mutti» Angela Merkel opprettet konsentrasjonsleirer for flyktninger, mens fascistiske bander som opererer med statens beskyttelse utarbeider «drapslister» over deres politiske motstandere.

I Frankrike har president Emmanuel Macron hyllet nazi-kollaboratøren Philippe Pétain, mens demokratene i USA i forrige uke vedtok ei bevilgningspakke på $ 5 milliarder som ga Trump en blanco-sjekk for å utvide sine flyktningekonsentrasjonsleirer, gjennomføre massepågripelse av immigranter og effektivt sett oppheve retten til asyl.

Trumps «opposisjon» i Det demokratiske partiet tilbrakte uka som førte opp til toppmøtet med fordømmelser av den fascist-orienterte innehaveren av Det hvite hus, for ikke å innta en hard nok holdning mot Kina.

Senatets minoritetsleader demokraten Chuck Schumer fra New York erklærte at Trump «ikke må bli myk nå, og godta en dårlig avtale som ikke strekker seg til reformeringen av Kinas grådige økonomiske politikk – cyberspionasje, tvungen teknologioverføring, statssponsing, og verste av alt, nektingen av markedstilgang.»

Wall Street Journal observerte i sine kommentarer til disse ytringene at Trump står overfor «mange mulige demokratiske presidentkandidater som er villige til å slå tungt ned på ham dersom han aksepterer det som er ansett å være en svak avtale med Kina.» Avisa la til: «På onsdagkveldens kringkastede demokratiske kandidatdebatt valgte fire av 10 kandidater å plassere Kina øverst, som den største trusselen mot USA.»

I de umiddelbare etterdønningene av Trumps valg til president ble han proklamert av avisspaltistene og utenrikspolitiske kommentatorer å være et uhell, eller et avvik fra en ellers sunn «liberal verdensorden».

Men i de påfølgende to-og-ett-halvt-årene har det blitt klart at Trump bare er det fremste uttrykket for en generell internasjonal prosess: forflyttingen av alle deler av styringseliten i hvert land i retning handelskrig, proteksjonisme, militær konflikt, fremmedfrykt og autoritært styre, samtidg med sammenbruddet av etterkrigsperiodens geopolitiske orden.

Disse utviklingstrekkene bekrefter Den internasjonale komitéens (IC) analyse om at alle de som i perioden før 2008-finanskrisen proklamerte en ny gullalder av kapitalistisk samarbeid «setter store innsatser mot historiens lærdommer».

I stedet har alle globale utviklingstrekk siden utbruddet av finanskrisen bekreftet analysen utført av de store marxistene de siste to hundre årene, nemlig at kapitalismen uunngåelig tenderer i retning av sosial ulikhet, krig og diktatur.

Loading