Da Nils Melzer, FN-spesialrapportør om tortur, den 31. mai meldte en erklæring med krav om en umiddelbar slutt på den «kollektive forfølgelsen» av Julian Assange, ble det overskrifter over hele verden.

Melzer skrev: «Assange har over en periode på flere år blitt bevisst eksponert for gradvis alvorligere former for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, med kumulative effekter som bare kan beskrives som psykisk tortur.»

«I løpet av 20 års arbeid med ofre for krig, vold og politisk forfølgelse har jeg aldri sett en gruppe demokratiske stater gå sammen for bevisst å isolere, demonisere og begå overtramp mot et enkeltindivid, over så lang tid og med så lite hensyn til menneskelig verdighet og for loven,» la han til.

Under oppløpet til forrige onsdagens Internasjonale dag til støtte for torturofre skrev Melzer en kronikk med tittelen «Demaskering av torturen av Julian Assange». Han tilbød den hardtslående teksten til ledende publikasjoner, deriblant Guardian, Times, Financial Times, Sydney Morning Herald, Australian, Canberra Times, Telegraph, New York Times, Washington Post, Thomson Reuters Foundation og til Newsweek.

Alle av dem nektet å publisere teksten, og de etterlot Melzer, en av verdens fremste juridiske eksperter på tortur, til å publisere sin artikkel på online-bloggeplattformen Medium.

Melzer fortalte til RT at han hadde blitt servert ulike begrunnelser fra avisredaktørene for deres avvisning av hans kronikk. «Noen av dem sa at saken ikke var høyt nok på deres nyhetsagenda, noen sa at den ikke var innenfor kjerneområde av deres interessefelt,» sa han.

Melzer bemerket, med knapt tilslørt forakt for deres unnskyldninger, at de samme mediene gladelig hadde publisert beretninger om Assange «når det handlet om hans katt og hans skateboard og ... påstander om at han smurte ekskrementer på veggene ... Men når du har en seriøst tekst som faktisk prøver å demaskere dette offentlige narrativet og egentlig vil vise de underliggende faktaene, da har de ingen interesse.»

Det «nyhetsverdige» ved Melzers tekst – skrevet til forsvar for den mest berømte politiske fangen på planeten – er hevet over enhver tvil. Avvisningsmedingene bekrefter bare den pågående rekkedanningen av foretaks- og statsmediene mot en utgiver som avslørte det de ikke ville: bevis for amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

Melzers kronikktekst var av eksepsjonell betydning for avsløringen av konsekvensen av medienes karaktermord på Assange.

Han skrev: «Som det meste av offentligheten hadde jeg ubevisst blitt forgiftet [mot Assange] av den uopphørlige svertekampanjen, som hadde blitt formidlet gjennom årene.»

Men, «når jeg gikk inn i faktaene i denne saken, da fylte det jeg fant meg med avsky og vantro. Assange var ikke en ‘voldtektsmann’, eller en ‘hacker’, eller en ‘russisk spion’. Han var ikke engang den ‘egosentriske narcissisten’ han ble kalt av sjefdommer Emma Arbuthnot, hun som dømte ham for kausjonsoverertredelse.»

«Til slutt gikk det endelig opp for meg at jeg hadde blitt blendet av propaganda, og at Assange hadde blitt systematisk svertet, for å avlede oppmerksomheten fra de forbrytelsene han eksponerte. Så snart han hadde blitt dehumanisert gjennom isolasjon, latterliggjøring og skam – akkurat som heksene vi pleide å brenne på bålet – da var det lett å frata ham hans mest grunnleggende rettigheter uten å fremprovosere et offentlig ramaskrik over hele verden. Og dermed blir det satt en rettspraksis, gjennom bakdøra i vår egen selvtilfredshet, som i fremtiden både kan og vil bli brukt like godt mot avsløringer fra Guardian, New York Times og ABC News.»

Melzer konkluderer med at «dette handler ikke bare om å beskytte Assange, men om å forhindre en presedens som sannsynligvis vil forsegle det vestlige demokratiets skjebne.» Han fortsetter: «For så snart det å si sannheten har blitt en forbrytelse, samtidig som de mektige nyter straffefrihet, da vil det være for sent for å få rettet opp kursen. Vi vil ha overgitt vår stemme til sensur, og vår skjebne til et uhemmet tyranni.»

Til dette responderte redaksjonspersonalet i noen av verdens vesentligste aviser, deriblant de som har forkynt sin «liberalisme», med et kollektivt skuldertrekk, der de slengte døra i trynet på Melzer.

Under slike omstendigheter kan det ikke utelukkes et offisielt forbud mot publisering. I Storbritannia trakk World Socialist Web Site oppmerksomhet til den uavhengige journalisten Matt Kennards eksponering av rollen som Guardians visesjefredaktør Paul Johnson spilte, der han tjenestgjorde på DSMAN-komitéen – Defence and Security Media Advisory Notice Committee [Medierådgivningskomitéen for forsvar- og sikkerhet] (kortform: D-Notice-komitéen – operert av forsvarsdepartementet. D-notices anvendes for å nedlegge veto mot publisering av nyheter som er skadelige for britisk imperialismes nasjonale sikkerhetsinteresser.

Guardians deltakelse i denne skitne sensuroperasjonen er langt fra unik. Den nåværende komitéen ledes av Dominic Wilson, generaldirektør for sikkerhetspolitikk i det britiske forsvarsdepartementet, og inkluderer forøvrig styrets nestleder John Battle, sjef for etterlevelse i organisasjonen Uavhengige fjernsynsnyheter [Head of Compliance, Independent Television News], og Ian Murray, adm. dir. for Redaktørforeningen [Society of Editors].

Figurene i komitéen omfatter de fleste store fjernsyns- og avisgruppene. De inkluderer David Jordan, BBCs direktør for redaksjonell politikk og standarder; Sarah Whitehead, Sky News’ nestleder for nyhetsinnsamling; Michael Jermey, ITVs direktør for nyheter, aktuelle saker og sport; Peter Clifton, redaktør for Presseforeningen [Press Association]; Craig Tregurtha, administrerende redaktør for Times og Sunday Times; Robert Winnett, visesjefredaktør for Daily Telegraph; Jess Brammer, nyhetssjef for Huffington Post; Charles Garside, assisterende redaktør for Daily Mail; og David Higgerson fra Trinity Mirror.

Utvilsomt finner tilsvarende møter sted mellom mediedirektører og sikkerhetstjenestene – formelle eller uformelle – over hele USA, Europa, Australia, og hele verden.

Enhver som følger nyhetene, eller som bare gjør et Google-søk, vil ha lagt merke til det kraftige fallet i antall beretninger om Assange. Siden den 14. juni, da dommer Arbuthnot annonserte at Assange skal møte for en 5-dagers utleveringshøring i februar, har de vesentlige nyhetsmediene gått inn for å legge lokk på saken. De er fast bestemt på å forhindre en utbredt og allmenn kunnskap og diskusjon om anklagene mot Assange under spionasjeloven [US Espionage Act of 1917] – anklager som har ei strafferamme på 175 års fengsel, og som kan inkludere dødsstraff – og som effektivt sett kriminaliserer journalistikk og retten til ytringsfrihet.

Uttalelsen til Melzer om at Assange er ikke lenger er «høyt» på «nyhetsagendaen» kan være bevis for et offisielt veto for å tilrettelegge for amerikanske planer om å få brakt ham til taushet for alltid, ved å opprette en mediemur av taushet angående hans skjebne. Eller, kanskje hadde John Pilger rett da han på protestsamlingen som krevde frihet for Assange, sammenkalt av Socialist Equality Party (Australia) i juni 2018, sa: «Ironien er at ingen fortalte disse journalistene hva de har å gjøre. Jeg kaller dem Vichy-journalister – etter Vichy-regjeringen som tjente og tilrettela for den tyske okkupasjonen av krigstidens Frankrike.»

Dette komplottet mellom staten og mediene må brytes. Den 20. juni meldte Det internasjonale redaksjonsrådet for WSWS: «For en verdensomspennende kampanje for å forhindre Julian Assanges overføring til USA! For etableringen av en Global forsvarskomité for å sikre hans frihet!» Socialist Equality Party (UK) holder et offentlig møte i Storbritannia på onsdag den 3. juli. Vi oppfordrer alle som ønsker å delta i denne kampen, om å legge sine planer om å delta.