Etter flere uker med tautrekking ble de europeiske lederne på tirsdag enige om å nominere et nytt lederskap for Den europeiske union (EU).

Den nåværende tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen ble utpekt som den nye lederen av EU-kommisjonen. Den europeiske sentralbanken (ECB) skal ledes av franske Christine Lagarde, nåværende direktør av Det internasjonale pengefondet (IMF). Formann for Det europeiske råd skal bli den belgiske statsministeren Charles Michel, og som EUs nye høye representant, unionens øverste diplomat, ble den spanske utenriksministeren Josep Borrell utpekt.

Kommisjonpresidenten må enda bli ratifisert av Europa-parlamentet, der det er stor motstand mot von der Leyen. Da de 751 europeiske parlamentarikerne (MEP) fra de 28 medlemslandene stemmer med hemmelig avstemming, kan forslaget fortsatt mislykkes i EU-parlamentet.

I går valgte imidlertid Europa-parlamentet italieneren David Sassoli som sin nye president og dermed ble EUs femte toppjobb fylt med en sosialdemokrat, som regjeringssjefene hadde foreslått. Von der Leyen og Lagarde kommer fra den konservative leiren, Michel er en liberaler og Borrell er sosialdemokrat.

Fremlegget fra stats- og regjeringssjefene er et klart politisk signal. Det står for ekspansjonen av EU til en militær supermakt under tysk-fransk dominans.

Tvisten om EUs nye lederskap har vist hvor dype motsetningene, splittelsene og konfliktene i EU er i dag. De går mellom nord og sør, øst og vest, og mellom ulike økonomiske og utenrikspolitiske interesser og partier. De er så skarpe at kompromiss og énstemmige løsninger virker stadig mer umulige.

Det regulære EU-toppmøtet i Romania fra den 20. til den 21. juni, klarte ikke å enes om en etterfølger til Jean-Claude Juncker som leder av EU-kommisjonen. Kansler Angela Merkel hadde insistert på tyske Manfred Weber, som var lederkandidat for Det konservative europeiske folkepartiet (EPP) til EU-parlamentsvalget, mens den franske presidenten Emmanuel Macron avviste Weber på det sterkeste.

Da det ble tydelig at Weber ikke hadde flertall, hverken blant stats- og regjeringssjefene eller i Europa-parlamentet, utarbeidet EU-rådspresidenten Donald Tusk et nytt fremlegg i samråd med Merkel og Macron, på sidelinja av G20-toppmøtet i Osaka. Den nye lederkandidaten til kommisjonspresident var ment å være den nederlandske sosialdemokraten Frans Timmermans, og EPP skulle få stillingene som EU-parlamentspresident og som EUs høye representant. EU-rådspresidenten skulle bli en liberaler.

Men dette forslaget falt igjennom på et spesielt EU-toppmøte den 30. juni, på grunn av østeuropeernes sterke motstand. De ville ikke tilgi Timmermans for den juridiske beslutningen han som EU-kommissær traff mot Polen og Ungarn. Til tross for 19-timer-lange forhandlinger, som varte til morgentimene på mandagen, syntes ingen løsning i sikte. Toppmøtet ble utsatt til tirsdag.

Det overraskende forslaget om Ursula von der Leyen som kandidat til kommisjonspresident ble da beskrevet av mange kommentatorer som et «mirakel». Alle regjeringssjefene kunne enes om von der Leyen fordi hun, mer enn noen annen, står for opprustingen av EU til en militærmakt som kan motsette seg både USA og Kina.

Den 60 år gamle legen og mor til syv er en av de mest ambisiøse og hensynsløse politikerne i Tyskland. Hennes far Ernst Albrecht var premierminister i den tyske delstaten [Bundesland] Niedersachsen i 14 år. Von der Leyen selv har vært medlem av Merkel-regjeringen siden 2005, først som familieminister, deretter som arbeidsminister, og siden desember 2013 som forsvarsminister.

Siden hun tok over forsvarsporteføljen har de tyske militærutleggene steget fra € 30 til € 45 millioner [NOK 290 til 435 millioner]. Hun har gode forbindelser med NATO og var en ledende figur for å presse på alliansens militærmarsj til grensa mot Russland. Derfor har hun også støtte fra de østeuropeiske regjeringene. Samtidig skyver hun frem prosjektet om en europeisk hær, som også støttes av Macron, og er involvert i Bundeswehr-operasjonen i Den sentralafrikanske republikk og i Mali, der Tyskland jobber tett sammen med franske tropper.

Ifølge flere rapporter ble von der Leyen foreslått for lederskapet av kommisjonen av Macron, og ikke av Merkel. For den franske presidenten var det spesielt viktig å sikre fransk ECB-lederskap. Jens Weidmann, nå president for Deutsche Bundesbank – den tyske kandidaten til å lede ECB – er en streng tilhenger av en restriktiv pengepolitikk. Den kandidaten ville Macron for enhver pris forhindre.

Som sjef for IMF er Christine Lagarde også ansvarlig for nedskjærings- og spareprogrammer. Som medlem av den såkalte troikaen [o. anm.: ECB, IMF og EU-kommisjonen] har IMF jobbet med alle innstrammingsdiktatene som har ruinert det greske folket. Lagarde hadde også foreslått en gjeldsreduksjon for det tungt forgjeldede landet, med det ble på det strengeste avvist i Berlin.

Før hun tok over ledelsen av IMF i 2011, tilbrakte Lagarde fire år som fransk finansminister i den konservative regjeringen til François Fillon. Hun ble senere fordømt for å ha autorisert en erstatningsbetaling [o. anm: med franske offentlige midler, for et foretakskjøp] på € 403 millioner [NOK 3,9 milliarder] til den tvilsomme forretningsmannen Bernard Tapie.

Forslaget fra stats- og regeringssjefene vil i betydelig grad styrke Tysklands og Frankrikes dominans i EU. Dersom von der Leyen blir bekreftet av Europa-parlamentet vil hun bli den første tyske kommisjonslederen siden Walter Hallstein for 52 år siden.

Charles Michel, nominert til EU-rådspresident, betraktes også som en av Emmanuel Macrons betrodde. Som Macrons parti La République en Marche (LRM) [Republikken Underveis], tilhører også han den liberale gruppa i EU-parlamentet. Som belgisk statsminister har Michel vært i koalisjon med det nasjonalistiske partiet Ny Flamsk Allianse. Han er derfor kreditert for å ha jobbet tettere med ytrehøyrepartier som det italienske Lega, som økte sin representasjon betydelig i EU-parlamentsvalget.

Josep Borrell, EUs potensielle fremtidige høye representant [o. anm.: EUs ‘utenriksminister’], kan se tilbake på en lang karriere i Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE). Fra 2004 til 2007 var han president for Europa-parlamentet. For ett år siden utnevnte den dengang nylig installerte statsministeren Pedro Sanchez Borell til spansk utenriksminister. Borrell er en streng motstander av Catalonias uavhengighet, regionen der han ble født.

Fremlegget som de europeiske stats- og regjeringsjefene nå har blitt forent om betyr et klart høyreskifte, i retning militarisme og en sterkere tysk-fransk dominans i Europa. Det vil ikke løse konfliktene i EU, men bare forverre dem ytterligere. Dette gjelder ikke bare respektivt de østeuropeiske medlemslandene, som ikke lenger vil ha noen representasjon i EUs ledende kontorer, men også hva angår forholdet mellom de vestlige europeiske maktene.

De konservative mediene i Tyskland uttrykte for eksempel forferdelse over nomineringen av Lagarde. Die Welt kommenterte: «Med nomineringen av Lagarde har EU-regjeringene gitt fra seg sin siste sjanse til å returnere til Stabilitetsunionen.» Akkurat som Mario Draghi, dagens ECBs sjef, står hun «for en kurs som tjener skyldner- heller enn kreditorland».