Tre uker etter at det ble inngått en avtale med USA om å stoppe påleggingen av tariffer har Mexico kraftig eskalert landets forfølgelse av sentralamerikanske immigranter. Nylige rapporter indikerer at immigrantkvinner og -barn blir holdt i overfylte konsentrasjonsleirer som er like grufulle som de amerikanske motstykkene. Samtidig har det meksikanske finansoligarkiet satt alt inn på militariseringen av landet for å møte pågripningskvotene satt av Trumps fascistiske rådgivere.
I løpet av bare én måned har meksikansk politi og militær satt i verk et høygir-system av pågripelser og raid som har økt utvisningene med en tredjedel. Ca. 22 000 personer ble deportert i juni, det høyeste månedsantallet siden tidlig i 2006. I løpet av de seks månedene den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador (populært kjent som «AMLO») har vært på posten, har deportasjonene økt med 245 prosent. Totalt har 82 132 personer blitt utvist siden den «venstreorienterte» administrasjonen ble innsatt.
Antall immigrantpågripelser har også nådd nye høyder. Anslagsvis 29 000 immigranter ble pågrepet i juni, opp 23 prosent fra mai. Dette betyr at de meksikanske myndighetene fanget inn ca. 1 000 immigranter per dag. De meksikanske kapitalistene er ivrige etter å vise en reduksjon av antallet migrerende innen fristen den 22. juli, som ble fastsatt under de forrige forhandlingene.
Tragediene som utfolder seg for immigrantfamilier ble stilt skarp til skue i forrige uke da likene av en far og hans unge datter ble skylt opp i grensebyen Matamoros, over elva fra Brownsville, Texas. Samme dag ble kroppene til ei ung kvinne, ett barn og to babyer funnet døde i den stekende Texas-ørkenen.
For immigranter pågrepet under deres reise nordover er forholdene like farlige og forferdelige. Gitt at de formelle innretningene for å holde immigranter raskt går tomme for kapasitet, anvender de meksikanske myndighetene friluftsområder, idrettsstadioner og andre improviserte og midlertidige leirer for å fastholde tusenvis av mennesker. Sjefen for Den meksikanske nasjonalkommisjonen for menneskerettigheter (CNDH) har rapportert at immigrasjonssentre er opptil fem ganger over kapasiteten.
I byen Comitan beskrev Guatemalas konsul i den sørlige delstaten Chiapas interneringsfasilitetene som «en absolutt nedverdigelse» og «det verste jeg noensinne har sett». Han rapporterte å ha sett 360 migrerende i en bygning med kapasitet for 90. «Mitt lands innbyggere får ikke legetilsyn,» sa han. «Det er syke barn der.»
I Tapachula, også i Chiapas, ba ei desperat haitisk mor et kameracrew om hjelp til sin sønn. «Hjelp meg. Hjelp meg med min sønn,» ropte hun gjennom gjerdet. «Vær så snill, litt mat. Sønnen min dør. Hver dag har vi ikke drikkevann. Hjelp meg!» Hennes hjerteskjærende rop om hjelp har blitt sett av millioner på sosialmedier.
Men selv om Mexicos interneringsfasiliteter har flommet over av desperate kvinner og barn, sælet den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador militærstøvler på ytterligere 70 000 tropper for Nasjonalgarden, for å ta i mot fattige arbeidere og bønder med militærtype vold.
Mexicos Nasjonalgarde ble på søndag offisielt lansert med innsverging av 10 000 soldater ved Mexico Citys Campo Marte. Under seremonien, med deltakelse av topp militærpersonal og kabinettsmedlemmer, kalte general Luis Rodriguez, som leder Nasjonalgarden, sikkerhetsorganet «det største som noen gang er opprettet på meksikanske territorium». AMLO sa i sine bemerkninger til troppene at han hadde «tiltro til at dere ikke vil skuffe Mexicos befolkning».
Opprettelsen av Nasjonalgarden markerer et betydelig skritt i militariseringen av Mexico. Det skjer 13 år etter lanseringen av den katastrofale «krigen mot narkotika» som har krevd 250 000 menneskers liv, og forsvinning av ytterligere 40 000. Det er desto mer bemerkelsesverdig at Nasjonalgarden ble foreslått og godkjent av AMLO og hans parti Morena, som har flertall i begge Kongressens kamre, og stemte nesten énstemmig for det nye militærorganet.
Nationalgardens innsvergingsseremoni var et nakent uttrykk for bedrageriet, nesten på dagen ett år etter valget, av de millionene som stemte for AMLO under hans løfte om at han skulle trekke militæret vekk fra gatene. I stedet har «venstreorienterte» AMLO sluppet løs en styrke som utvilsomt vil utføre enda flere overtramp, utenomrettslige mord og menneskerettighetsbrudd.
Bildene av de 21 000 krigsklare soldatene som allerede patruljerer den sørlige og den nordlige grensa er bare begynnelsen. For resten av året 2019 skal anslagsvis 82 000 Nasjonalgardetropper utplasseres. Innen 2020 vil dette antallet være på rundt 97 000, og det skal nå 111 500 innen 2021.
Under disse betingelsene spilles det ut en forrædersk rolle av både enkeltpersoner og av organisasjoner – deriblant pseudo-venstre-publikasjonen Jacobin Magazine – som forsøker å nedtone faren av militariseringen, eller å tilsløre dens klassekarakter. Nasjonalgarden er ikke «befolkningen i uniform» som AMLO har hevdet, men snarere styringsklassens direkte instrumenter, mobilisert for å tjene de rikes interesser. Som den store revolusjonære Leo Trotskij uttalte: «Arbeideren som blir politimann i den kapitalistiske statens tjeneste, er en borgerlig politimann, ikke en arbeider.»
Masseutplasseringen av tropper er ikke en midlertidig uregelmessighet. Styringsklassen, historisk utdatert der den klamrer seg til sine privilegier, vil bruke militæret til å undertrykke ikke bare immigranter, men innfødte arbeidere og ungdommer som raskt radikaliseres på grunn av tiår med fallende lønninger, arbeidsusikkerhet og utbyttende arbeidsbetingelser. Utplasseringen av Nasjonalgarden har som mål, samtidig med angrepene på immigranters demokratiske rettigheter, å forberede for uunngåelige sosiale eksplosjoner.
Sjikt av desperate immigranter har allerede blitt presset til et bristepunkt. For tredje gang på én måned forsøkte minst 100 innvandrere å rømme fra sitt interneringsanlegg i Tapachula, men ble stoppet av Nasjonalgarden. På lørdag gjorde ei gruppe av 127 haitiske innvandrere opprør ombord et fly, i et forsøk på å stoppe sin deportering. På mandag stengte amerikanske myndigheter en internasjonal grenseovergang i El Paso, Texas, som respons på ei gruppe sentralamerikanske og kubanske immigranter som ropte: «Vi vil krysse!»
Til dette må gjenoppblussingen av klassekampen tillegges, som har brutt kraftig ut i 2019 men fortsatt er i sine innledende stadier. Den samme grensebyen Matamoros som så den tragiske drukningen av en ung far og hans datter, var også vitne til ei bølge av spontanstreiker med deltakelse av minst 70 000 arbeidere, som pekte ut veien fremover i kampen mot autoritært styre og reaksjon.
Masseutplasseringen av tropper er ikke et tegn på styringsklassens styrke, men heller dens svakhet. Som skapere av all rikdommen i samfunnet er det den internasjonale arbeiderklassen som har makten til å skape en revolusjonær forandring for å få frigjort menneskeheten fra fattigdom, undertrykking og krig.