Frontline Club, som samler journalister og foto-journalister med interesse for krigsrapportering og internasjonale relasjoner, arrangerte tirsdag kveld et møte i London: Julian Assange: Debatten.

Frontline Club har en lang tilknytning til Assange. I desember 2010 stilte Vaughan Smith, en av klubbens grunnleggere, sammen med åtte andre en kausjonsgaranti for Assange i størrelsesorden av £ 20 000. Vaughan Smith var vertskap i sitt hjem for Assange i mer enn ett år, etter hans to-måneder-lange opphold i klubben. Siden den gangen har Smith møtt en sperrild av kritikk for å ha talt til Assanges forsvar.

Mens den billett-belagte begivenheten for rundt 100 var publisert som en debatt, tok kvelden form av en rekke spørsmål fra ordstyreren, veteranjournalisten Robin Lustig, stilt til den tidligere Guardian-redaktøren Alan Rusbridger, Times-spaltisten og kringkasteren David Aaronovitch, administrerende direktør Jodie Ginsberg fra Index on Censorship, Assanges forsvarsadvokat Jennifer Robinson, og Vaughan Smith.

Guardian-spaltisten Suzanne Moore, utvilsomt den mest foraktede av de annonserte talerne, trakk seg i siste øyeblikk. Moore er berømt for sin tweet om Assange: «Han er virkelig den mest massive bærsjen.» Det ble overlatt til Aaronovitch, som i likhet med Moore er et tidligere medlem av Kommunistpartiet og som har bykset stadig lenger til høyre, til å innta rollen som begivenhetens mest beske og prinsippløse Assange-kritiker.

I 2012 sammenlignet Aaronovitch Assanges «kjendissupportere» med Quasimodo i The Hunchback of Notre Dame [‘Den pukkelryggede i Notre Dame’], «som svingte seg ned fra en flyvende støtte for å plukke opp den dømte og vaklende Esmeralda, og svingte seg tilbake med utropet ‘Nødhavn! Nødhavn!’» Han erklærte at Assange «burde arresteres det øyeblikk han satte foten utenfor den ekvadorianske ambassaden», og han titulerte en annen artikkel med påstanden: «Det er Sverige Assange frykter, ikke Amerika.» I november 2017 proklamerte han at «Assange ikke er en drømmer, han er en ødelegger,» og i «den samme destruktive klubben som Putin og Trump».

Lustig åpnet møtet med å spørre om Assange «fortjente» solidaritet og støtte. Han erklærte sin egen passive, og bevisst unnvikende posisjon med å si: «Jeg håper den prisbelønte journalisten ikke blir utlevert, men dersom han blir det, at han da vil bli frikjent.» Dette var en holdning som også den foraktelige Mr. Aaranovich var tilfreds med å melde seg på, gitt det faktum at Assange står overfor en rigget rettsprosess i Storbritannia [o. anm.: original: ‘kangaroo court’], der domstolbeslutningen til fordel for utlevering er en gitt konklusjon.

Rusbridger fulgte. Hans rolle i forræderiet og bakvaskelsen av Assange, i hans periode som Guardian-redaktør er fastlagt av den offentlige historikken. Likevel brukte han sin opptreden til å dandere og tilrettelegge historien, og han understreket at han var imot Assanges utlevering til USA. Han refererte til 10 artikler han hadde skrevet til Assanges forsvar, og han snakket om journalisters forpliktelse til å forsvare Assanges utgivelse av dokumenter som avslørte amerikanske krigsforbrytelser. Han påminnet Guardians tidlige samarbeid med Assange – der han understreket avisas nennsomme redigering av Wikileaks-dokumentene som «ansvarlig» journalistikk. Han hadde lovet å stå ved Assange dersom han skulle møtte påtale for sitt arbeid med Guardian, et løfte han meddelte publikum uten tilsynelatende skam.

Spurt om Guardians manglende dementi av avisas lenge diskrediterte rapport om at Donald Trumps presidentkampanjesjef Paul Manafort hadde møter med Assange i den ekvadorianske ambassaden i 2016 – en påstand benektet heftig både av Assange og Manafort – toet Rusbridger sine hender for saken, og svarte at artikkelen ble skrevet etter at han forlot Guardian i 2015. Han sa at ingenting av antiAssange-kampanjen begynte under hans egen redaktørperiode, og han ble ikke presset nevneverdig på dette av Lustig.

Aaronovitch var langt mer eksplisitt fiendtlig mot Assange. Da han henviste til de svenske påstandene om seksualmisgjerninger som «anklager», kom det tilrop fra pro-Assange-personer i publikum: «Påstander, ikke anklager!» Men han avviste deres protester, og hevdet: «Jeg må få si at for folk flest, så er slike forskjeller ganske små», og han refererte gjentatte ganger til «anklager» gjennom resten av sine giftige bidrag.

Uten å nevnte Assange insinuerte han at det er folk i media som jobber med Russland – ikke som spioner, men som «agenter» – som manipulerer nyhetene og bestreber seg på å dreie valg.

Vaughan Smith talte med vesentlig medfølelse for den forfulgte journalisten, som han sa hadde blitt «svertet i en industriell skala» for å avlede oppmerksomheten fra de forbrytelsene han hadde eksponert. Med henvisning til FN-rapportøren Nils Melzer, sa han at det var et velfinansiert forsøk på å demonisere Assange, en mann som journalister har ansvar for å forsvare.

Smith sa at etter de svenske påstandene om seksuelle misgjerninger hadde det inntruffet et markert skifte i måten Assange ble behandlet på av pressen. Han ble svertet som en voldtektsmann. Fakta ble feilrepresentert. Helt essensielt ble påstandene ikke brukt til å rettsforfølge Assangefor påstandene, men for å fornærme, bakvaske og demonisere ham. Han pekte på den stygge måten mediene hadde hovert over hans illegale og brutale fjerning fra den ekvadorianske ambassaden. Han la til at Assange hadde blitt sendt til fengselet Belmarsh, kalt Storbritannias Guantanamo, for å portrettere ham som en fare for samfunnet.

Smith motsa Aaronovitch’ oppfatning om at Russland var kilden til noe av materialet som ble publisert av WikiLeaks. Det er ikke noe bevis for å underbygge denne påstanden. Enda mer avslørende knuste han påstandene fra Lustig og Aaronovitch om at det kanskje ville vært bedre dersom Assange stod overfor rettssaken i USA, for så å bli frikjent. Den britiske juridiske prosessen var et redskap for en hevn, for å forhindre at noen andre skulle følge i Assanges fotspor. Ingen av de som har begått krigsforbrytelser har møtt noen påtale, og det er heller ikke sannsynlig at de vil bli utsatt for noen påtale, og han mente at Assange ikke under noen omstendighet ville bli behandlet med «likhet under loven».

Jennifer Robinson ga en klar og saklig fremstilling som pekte på at svenske myndigheter, til tross for ni års «forundersøkelser», ikke hadde fremmet noen anklage mot Assange.

USA forsøker å få påtalt en journalist som jobber utenfor landet for å ha overtrådt amerikansk lov. Dersom Storbritannia utleverer Assange ville det sette en farlig presedens for journalister som opponerer mot forbrytelser i Saudi-Arabia, Russland eller Kina, for å bli utlevert til disse landene.

Hun avviste påstanden om at Assange jobbet med Russland, og bemerket at USAs utleveringsanklager ikke refererte til 2016-e-postlekkasjer fra Det demokratiske partiet. Hun var full av forakt for Guardians påstand om at Manafort hadde besøkt Assange i Ecuadors ambassade, og påpekte at avisa hadde ambassadens besøkslogg, som viser at dette ikke er sant.

Til tross for den manglende troverdigheten av deres påstander har Guardian ikke dementert artikkelen, med tittelen «Manafort holdt hemmelige samtaler med Assange i Ecuadors ambassade, sier kilder», forfattet av Luke Harding og Dan Collyns, med underteksten: «Trump-alliert møtte WikiLeaks-grunnlegger måneder før e-postmeldinger hacket av Russland ble publisert.»

Robinson konkluderte med å si at dersom mediene hadde stått opp for Assange, som de burde ha gjort, da ville han aldri ha blitt anklaget.