Høyrepartiet Nytt Demokrati (ND) beseiret Syriza («Koalisjonen av det radikale venstre») i søndagens parlamentsvalg i Hellas. Dette avslutter fire år med en «venstrepopulistisk» Syriza-regjering, som forrådte sine valgløfter om å avslutte EU-sparetiltakene innført etter Wall-Street-krasjet i 2008.

ND fikk 39,7 prosent av stemmene, mens Syriza fikk bare 31,6 prosent. Endringsbevegelsen (KINAL), den omdøpte versjonen av de diskrediterte sosialdemokratene, som tidligere var pro-innstrammingspartiet PASOK, fikk 7,9 prosent. Resten av lista over partier som passerte 3-prosent-terskelen for representasjon i parlamentet ble avrundet med: det stalinistiske Greske Kommunistpartiet (KKE) med 5,4 prosent, ytrehøyrepartiet Gresk Løsning med 3,8 prosent, og den tidligere Syriza-finansministeren Yanis Varoufakis’ bevegelse Mera25 med 3,5 prosent.

Det nynazistiske partiet Gylden Morgendemring nådde ikke 3-prosent-terskelen og ble eliminert. Flere ytrehøyre parlamentarikere hadde tilsluttet seg ND eller Syriza.

NDs seier er ikke et uttrykk for arbeideres og ungdoms forflytning til høyre. I stedet gjenspeiler det massemisnøyen med hele det politiske etablissementet, og en bred folkelig avsky mot Syriza. Valgfraværet var på 42 prosent av de stemmeberettigede, det høyeste i Hellas etter gjeninnføringen av parlamentarisk-demokratisk styre for 45-år-siden etter slutten på den CIA-støttede «oberstjuntaens» blodige diktatur fra 1967 til 1974.

Utgående Syriza-statsminister Alexis Tsipras ringte ND-kandidaten Kyriakos Mitsotakis tidlig på søndagskvelden for å innrømme valgnederlaget. Ifølge de første estimatene vil ND få 158 plasser i det 300-seter-store parlamentet, Syriza får 86, KINAL 22, KKE 15, Gresk Løsning 10 og Mera25 får 9.

Mitsotakis ga en kort tale der han forpliktet seg til å fortsette pro-business tiltak for å kutte skatter og sosialutlegg. «Jeg er forpliktet til færre skatter, mange investeringer for gode og nye arbeidsplasser, og vekst som vil gi bedre lønn og høyere pensjoner i en effektiv stat,» sa han.

Mitsotakis mottok gratulasjonsmeldinger fra EUs kommisjonspresident Jean-Claude Juncker og fra den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. I et brev til Mitsotakis publisert på Twitter lovet Juncker å pålegge Hellas mer EU-sparepolitikk, der han skrev: «Mye er oppnådd. Men, mye gjenstår å gjøre.»

Tsipras, for sin del, meldt en siste uttalelse der han forsvarte sin historikk for å ha pålagt det største av alle EUs nedskjæringspakker: «I dag, med hodet høyt hevet, godtar vi folkets dom. Vi måtte treffe mange vanskelige beslutninger for å få brakt Hellas hit landet er i dag.»

Tsipras klappet seg selv arrogant på skuldra og roste de «betydelige prestasjonene for å beskytte det sosiale flertallet og arbeiderne» han hevdet ble gjort under hans regjering. «Vi holder våre hoder høyt, da det Hellas vi overleverer på ingen måte ligner det Hellas vi tok over for fire år siden,» sa han. Han meldte også tomme, bedragerske løfter om å omdanne Syria til et «stort progressivt demokratisk parti» som bestreber seg på å «beskytte interessene til den arbeidende befolkningen».

Faktisk har Syriza hatt tilsyn med milliarder av euro i nedskjæringer av grunnleggende sosiale programmer, deriblant pensjoner, helsetjenester og utdanning. Halvparten av den greske ungdommen er fortsatt arbeidsløs og halvparten av grekere i alderen 18 til 35 er fortsatt avhengige av økonomisk hjelp fra slektninger. Den totale arbeidsledigheten har falt noe, fra 23 til fortsatt astronomiske 18 prosent, hovedsakelig på grunnlag av det utbredt henfallet til jobber i gig-økonomien.

Grunnleggende arbeidslivsrettigheter, inkludert retten til inntekt og ei minimumslønning, har blitt opphevet. Én-av-tre grekere jobber for ei deltidslønning på € 317 per måned [NOK 3 054], eller halvparten av den offisielle minimumslønna. Arbeidsgivere nekter rutinemessig å tilby arbeidere sosialforsikring, eller de tvinger dem til å avgi store deler av lønna som tilbakebetalinger til foretaket. Disse slavearbeidsbetingelsene håndheves ved å øke arbeidsgivernes vold målrettet mot de ansatte som forsøker å forsvare sine grunnleggende sosiale rettigheter.

Den høyreorienterte dagsavisa Kathimerini skrev: «I den nordlige byen Thessaloniki ble fire rapporter om arbeidsgivervold innrapportert over en fem-månedersperiode.»

Syriza har hatt tilsyn med noen av de verste sosiale forholdene og den mest voldelige utenrikspolitikken i Europa. Ifølge Eurostat lever 34,8 prosent av den greske befolkningen i fattigdom. Samtidig har Tsipras bygget et nettverk av forferdelige konsentrasjonsleirer for å tilbakeholde flyktninger fra Midtøsten, som flykter fra imperialistkriger i de nærliggende landene Syria og Irak. Hellas har solgt massive mengder våpen til Saudi-monarkiet for den genocidale krigen i Jemen.

Syriza, «det radikale venstre», og tilsvarende organisasjoner internasjonalt, er ikke venstreorienterte eller sosialistiske partier, men derimot høyreorienterte, pseudo-venstre-partier som representerer priviligerte sjikt av den øvre middelklassen.

Da valgresultatene ble kjent på søndag kunne ikke Syriza-representanter holde seg fra å fordømme det greske folket som utakknemlige, og de insisterte på at arbeidere burde takke Tsipras for hans historikk. L'Humanité, avisa til Syrizas franske allierte, det stalinistiske Franske Kommunistpartiet (PCF), rapporterte at Syriza-medlemmer tok til sosialmedier for å fordømme «velgere som ikke forstår hva regjeringen har gjort for dem». Syriza-ministeren Alekos Flambouraris rakket ned på «velgere som ikke forsto hvordan de stemte».

Mens L'Humanité mildt kritiserte dette som «selvdestruktiv PR», forsvarer det småborgerlige pseudo-venstre-miljøet som promoterte Syriza i Europa før det ble valgt, partiet fortsatt – selv etter at Syriza har blitt kastet ut av kontorene av harme velgere desillusjonerte med deres løgner.

Pablo Iglesias, lederen av Spanias parti Podemos – Syrizas tetteste allierte – hyllet Tsipras for angivelig å ha hatt «mot til å styre med alle greske og europeiske makter mot seg». I en tweet la Iglesias til: «De som aldri prøver, vil aldri påta seg noen risiko for å ta feil. Vi inntok ikke Manhattan, men dere var verdige og modige.»

Slike svikefulle kommentarer peker på den blindgata det er at arbeiderklassen forsøker å forbedre sine betingelser ved å stemme for angivelige «venstre»-grupperinger av styringseliten. Disse kreftene er selv bare redskaper for bankene og for EU.

Den eneste veien fremover er en internasjonal kamp for å ekspropriere det finansielle aristokratiet via den revolusjonære mobiliseringen av arbeidere over hele Europa og resten av verden, utført uavhengig av, og mot pseudo-venstre-reaksjonære som Syriza og Tsipras.