Sist lørdag markerte årsdagen for initieringen av den amerikanske handelskrigen mot Kina da Washington påla en 25-prosent-tariff på kinesiske varer til en verdi av $ 34 milliarder.

I løpet av året som har gått, med på-igjen og av-igjen forhandlinger og samtaler, har den underliggende trenden vært klar. Ikke bare har de amerikanske handelskrigstiltakene blitt stadig mer intensiverte, med hele etterkrigstidens internasjonale handelsorden er i ferd med å veltes.

Siden den 6. juli i fjor har tariffene mot Kina blitt eskalert. Varer for en verdi av anslagsvis $ 250 milliarder er nå gjenstand for en 25-prosent-tariff, og USA har truet med å pålegge samme avgift på varer for ytterligere $ 300 milliarder, som ville bety at så godt som all import fra Kina ville være dekket.

Administrasjonens høringer om de nye tariffene er nå gjennomført og er klare for implementering så snart Trump gir ordren om det. De har bare blitt tilbakeholdt som resultat av Trump og Kinas president Xi Jinpings enighet under et møte ved G20-toppmøtet i forrige måned, om å gjenoppta forhandlinger, etter at de brøt sammen i begynnelsen av mai.

Gjennom hele det siste året har det vært spådommer og spekulasjoner fra mediesnakkehoder og kommentatorer, ofte oppildnet av kommentarer fra ansvarlige administrasjonsrepresentanter, om at en avtale er nært forestående. Da samtalene brøt sammen i mai var det allment antatt at en avtale var i ferd med å bli undertegnet.

Men det som har fremkommet fra frem-og-tilbake-forhandlingene er at USA fastholder det essensielle innholdet i kravene fastsatt i et dokument overlevert Beijing i mai 2018.

Dette posisjonsdokumentet gjorde det klart at mens USA krevde at Kina måtte treffe tiltak for å redusere handelsubalansen mellom landene ved å handle mer amerikanske varer, så var ikke dét det sentrale anliggendet. Dokumentet fremla en rekke krav angående Kinas industrielle og teknologiske utvikling, som dersom de skulle etterfølges ville gjøre landet til en virtuell økonomisk semi-koloni.

Faktisk ble det oppnådd en avtale mellom finansminister Steven Mnuchin og Kinas visepresident og sjefsforhandler Liu He. Denne avtalen ble imidlertid droppet innen 10 dager av Trump, som da handlet på råd av antiKina-hauker innen sin egen administrasjon, hovedsakelig handelsrepresentant Robert Lighthizer og handelsrådgiver for Det hvite hus Peter Navarro.

Siden den gang har fokus for amerikanske krav forflyttet seg stadig mer åpent mot Kinas industrielle og teknologiske utvikling, med hårdnakkede beskyldninger om at Beijing er engasjert i tvungen teknologioverføring, tyveri av immateriell eiendom og anvender statsstøtte for å forbedre posisjonen til landets selskaper mot deres amerikanske rivaler.

Slik praksis skjer utvilsomt. Men de tiltakene er ikke mer enn anvendelsen av akkurat de samme metodene av andre land tidligere – USA selv, og siden av Japan, Korea og andre – for å styrke egen industrielle utvikling.

Under betingelsene satt av sin relative økonomiske nedgang ser USA på en slik utvikling fra Kinas side som utålelig, da det utgjør en eksistensiell trussel til deres globale økonomiske og militære dominans, som de vil anvende alle midler vurdert nødvendige for å motvirke.

Derfor har det over det siste året vært en stadig høyre tromming av fordømmelser fra det amerikanske politiske og militære etablissementet om Kinas teknologiske utvikling som en «nasjonal sikkerhetstrussel» mot USA. Hovedfokus for det amerikanske angrepet så langt, har vært den kinesiske telekommunikasjonsgiganten Huawei.

Foretakets øverste finansdirektør Meng Wanzhou er fortsatt underlagt kausjonshusarrest i Canada, mens USA søker hennes utlevering for å møte anklager i USA. Selskapet har blitt sagt å være på det amerikanske handelsdepartementets Entity List, hvilket ville bety at amerikanske leverandører må skaffe regjeringsgodkjennelse før de kan selge Huawei komponenter.

Restriksjonene mot Huawei ble noe lettet etter Trump-Xi-møtet i forrige måned, og den endelige plasseringen på Entity List er enda ikke blitt bestemt. Hvis det skulle gjennomøres ville det får stor innvirkning på Huaweis globale virksomhet.

Huawei-saken har understreket den tverrpolitiske støtten for Trumps handelskrigstiltak, med viktige deler av Det demokratiske partiet, anført av Senatets minoritetsleder Charles Schumer, som angriper Trump fra høyre og fordømmer enhver innrømmelse overfor foretaket som å selge ut amerikanske interesser.

Handelsforhandlinger mellom Washington og Beijing er satt til å gjenopptas denne uka via telefonsamtaler, men det forventes lite fremgang, da alle hovedsakene som førte til sammenbruddet i mai står ved like.

På sin regulære pressekonferanse sist torsdag, som var den første siden de seneste Trump-Xi-diskusjonene i Osaka, sa Gao Feng, Kinas talsperson for handelsdepartementet, at siden de amerikanske tolltariffene på kinesiske produkter var utløser for konflikten måtte de bli slettet så snart en avtale ble inngått.

Han sa at konsultasjoner måtte være basert på «prinsipper for gjensidig respekt, likeverd og gjensidig nytte» og at Kinas kjernebekymringer «må tas opp». Men, det er ingen utsikter til imøtekommenhet eller noen enighet på disse saksanliggendene fra den amerikanske siden.

I mars sa Trump at tariffene ville forbli på plass for en «betydelig periode», selv etter at en enighet skulle bli oppnådd, for å forsikre at Kina ville opprettholde avtalevilkårene. Spørsmål om overholdelse vil imidlertid ikke bli bestemt av noe uavhengig organ, men av Washington – mao. at Kina må plasseres i en fullstendig underordnet posisjon. Lighthizer og andre har insistert på at USAs mulighet til ensidig å kunne bestemme om-og-når tariffer skal heves, må være del av enhver «håndhevings»-mekanisme.

I en kommentar til utsiktene for en avtale bemerket den Hong-Kong-baserte avisa South China Morning Post at «det er vanskelig å se hva Kina kan gjøre for å imøtekomme Det hvite hus som tilsynelatende er umulig å tilfredsstille, annet enn med å rive opp hele sin økonomiske modell.»

Videre har de amerikanske handlingene i løpet av de siste tolv månedene med utvidelsen av sine handelskrigstiltak inn på andre områder enn den økonomiske politikken – spesielt Trumps trussel om å pålegge Mexico tariffer relatert til kravet om å stanse forflytningen av immigranter og flyktninger i retning USA – reist spørsmål om stabiliteten av enhver inngått avtale.

I sine uttalelser til et forum i Hong Kong på torsdag sa Tao Dong, viseformann for den større Kina-regionen for Credit Suisse Private Banking, at selv om en avtale ble oppnådd ville den være «av ingen nytte».

«Trump hadde truet med å pålegge Mexico tariffer før blekket enda var tørt [på avtalen mellom USA og Mexico og Canada].»

Den amerikanske handlingen mot Mexico har allerede satt en presedens.

I forrige uke ila Japan begrensninger på eksport av hi-tech materiale til Sør-Korea, i en konflikt mellom de to landene over anvendelsen av tvangsarbeid under andre verdenskrig, hvilket i sin tur utløste sørkoreanske trusler om gjengjeldelse.

Henry Gao, professor i jus ved Singapore Management University, sa til South China Morning Post at USA hadde «virkelig åpnet en Pandoras eske, ved å anvende handelstariffer som våpen for å oppnå andre mål, og det er virkelig en bekymring.»

«Og man kan se at Japan og andre land kan ha lært av USA i bestrebelsene på å ta i bruk den samme slags modus operandi, og det er virkelig giftig for verdens handelssystem.»

Den amerikanske økonomikrigen er ikke bare rettet mot Kina. Både EU og Japan har trusler om tariffer på 25 prosent på bilimporter til USA hengende over sine hoder, som kan pålegges med begrunnelsen «nasjonal sikkerhetsinteresse» med mindre de imøtekommer amerikanske krav om å åpne sine markeder, spesielt for amerikanske landsbruksprodukter.

Ett år etter at Trump-administrasjonen initierte sin handelskrig mot Kina har verden gått langt ned gata mot den type økonomisk konflikt som preget 1930-tallet, og som førte til utbruddet av andre verdenskrig i 1939.