Trump truer med nye sanksjoner samtidig med farseaktige fordømmelser av Iran

Av Bill Van Auken
12 July 2019

Den amerikanske presidenten Donald Trump truet på onsdag nok en gang med å skru opp USAs straffende «maksimalt trykk»-sanksjoner mot Iran.

I en ignorant og løgnaktig tweet uttalte den amerikanske president: «Iran har lenge i hemmelighet ‘anriket’, totalt i strid med den forferdelige $ 150-milliarder-avtalen [NOK 1,296 billioner] som ble inngått av John Kerry og Obama-administrasjonen ... Sanksjoner vil snart økes, vesentlig!»

Det er ingen bevis over hode for at Iran «i hemmelighet anriker» uran. Landet har underlagt seg det mest påtrengende kjernefysiske inspeksjonsregimet av noe land i historien.

Når det gjelder referansen til «$ 150-milliarder-avtalen», som Trump fremstiller som en slags amerikansk utbetaling til Teheran, representerer tallet de tidligere eksisterende iranske oversjøiske eiendelene som hadde blitt frosset under FNs nukleær-sanksjoner. De ble frigitt som del av atomavtalen i 2015, som formelt er kjent som Joint Comprehensive Action Plan (JCPOA), og som ble oppnådd mellom Teheran og seks av verdens stormakter – USA, Kina, Russland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

Trump kom med sin fordømmelse av den «forferdelige avtalen» samme dag som USA iscenesatte en farseaktig intervensjon for styret i Det internasjonale atomkraftbyrået (IAEA) [International Atomic Energy Agency] i Wien, Østerrike.

Washington krevde sammenkalling av nødsesjonen av IAEA-styret, sammensatt av 35 nasjoner, for å fordømme Iran for å ha utført en mindre økning av sine uranlagre og anrikningsnivå, og for å ha overgått de øvre grensenivåene som ble fastsatt i 2015-avtalen, under forhold der Trump-administrasjonen i et flagrant brudd på internasjonal lov rev opp hele avtalen for over ett år siden, mens de gjentatte ganger fordømte avtalen som ubrukelig.

Den amerikanske forestillingen i Wien ga en avslørende eksponering av karakteren for amerikansk «diplomati», som består av ultimatumer bare utformet for å fremme deres egne to formål, nemlig regimeendring og krig.

Jackie Wolcott, USAs ambassadør til de internasjonale organisasjonene i Wien, anklaget Iran for å ha bedrevet «kjernefysisk utpressing» og hun krevde at landets «dårlige oppførsel ikke måtte belønnes». Hun insisterte videre på at «det er ingen troverdig grunn til at Iran skal utvide sitt nukleærprogram.»

Alle vet imidlertid at Iran sa seg enig i å inngå avtalen om sitt nukleærprogram som motytelse for garantier fra stormaktene, inkludert Washington, om at sanksjonene måtte bli hevet og handel og økonomiske bånd med landet måtte restaureres.

Washington ikke bare brøt disse garantiene da USA ensidig opphevet avtalen, men de innførte også et sanksjonsregime som har til hensikt å drive iransk oljeeksport ned til null, og med det kollapse landets økonomi, ved å målrette ikke bare Iran, men ethvert selskap eller land som tør å handle med dem.

Teheran har hevdet at et-helt-år etter at USA forlot avtalen og startet sin sanksjonskampanje har de tre vesteuropeiske signatørene av avtalen ikke truffet håndfaste tiltak for å motvirke sanksjonenes virkninger og gitt de sanksjonslettelsene som var garantert.

I forrige måned annonserte Teheran at de bevisst hadde overskredet 300 kg grensa pålagt av JCPOA for landets lagre av anriket uran, og sist søndag annonserte de en forsettelig overtredelse nummer to av ei grense i avtalen, og at de vil øke nivået av urananrikelse – i avtalen satt til 3,67 prosent og som de nå har hevet til 4,5 prosent.

Begge trinnene er stort sett symbolske, og bringer ikke Iran noe vesentlig skritt nærmere å produsere uran av våpengrad, som Teheran gjentatte ganger har hevdet aldri har vært deres mål. Dessuten bryter slike lagre og anrikningsnivå ikke på noen måte vilkårene for Irans forpliktelser overfor IAEA, som fortsetter å inspisere deres kjernekraftanlegg. Hverken IAEA eller Washington er parter av JCPOA, hvilket gjør byrået til et helt upassende forum for Washington å levere sin tirade.

Den iranske regjeringen indikerte at den ville ta ytterligere skritt innen 60 dager, med mindre de europeiske maktene sto ved sine løfter som de inngikk i fjor, i kjølvannet av Washingtons makulering av avtalen, om å tilby «praktiske løsninger for å opprettholde normaliseringen av handel og økonomiske forhold med Iran».

Der Irans oljeeksport har blitt kuttet ned fra 2,5 millioner fat per dag (bpd) i april 2018 til bare 300.000 bpd i dag, er det selvsagt at det ikke har funnet sted noen slik «normalisering». I mellomtiden har de europeiske maktenes utrulling av Instex (Instrument for å støtte handelsutvekslinger), en handelsmekanisme ment å unnvike amerikanske sanksjoner og omgå det dollarbaserte finanssystemet, gjentatte ganger blitt utsatt angivelig av tekniske årsaker.

Mens det europeiske borgerskapet frykter de katastrofale konsekvensene av en amerikansk krig mot Iran og har sine egne ambisjoner om å utnytte landets markeder og ressurser, har de ikke reist noen utfordring mot Washingtons aggresjon.

I forkant av IAEA-styremøte meldte Tyskland, Frankrike og Storbritannia en feig og kynisk felleserklæring der de ikke nevnte USAs sabotasje av JCPOA eller deres egne forpliktelser i henhold til avtalen, mens de fordømte Iran for å «forfølge aktiviteter som ikke er i samsvar med JCPOA» og de krevde at Teheran «umiddelbart reverserer handlingene».

I henhold til atomkraftavtalen har Iran rett til å «slutte å opprettholde sine forpliktelser under JCPOA, helt eller delvis» dersom de finner at partene til avtalen er engasjert i «vesentlig manglende ytelse» av deres forpliktelser, inntil tvisten er løst.

Kazem Gharib Abadi, Irans sjefsdiplomat til de Wien-baserte internasjonale organisasjonene, beskrev i sine bemerkninger til IAEA-sesjonen at det var en «trist ironi» at USA hadde kommet til IAEA for å fordømme Iran over en avtale som Washington hadde avvist. Han beskrev USAs ensidige og ekstra-territoriale sanksjoner som en form for «økonomisk terrorisme», som «hverken er legitim eller legal» og som er ensbetydende med et «krigføringsvåpen».

Irans president Hassan Rouhani ble sitert for å ha fordømt de europeiske maktenes hykleri i bemerkninger til et kabinettmøte på onsdag. «På den ene siden beskrev amerikanerne JCPOA som den verst mulige avtalen og de trakk seg fra den,» sa Rouhani. «På den andre siden, når Iran reduserer sine forpliktelser til avtalen, da uttrykker alle sine bekymringer, mens de burde være bekymret overfor USA, som brøt hele avtalen.» Han beskrev Washingtons innkalling av IAEA-møtet som «latterlig».

Den iranske representanten til IAEA rapporterte etter møtet at Washington hadde forsøkt forgjeves å få andre medlemsland til å kalle for møtet. Han bemerket at byrået ikke traff noen beslutning og heller ikke meldte noen formell uttalelse som respons på det amerikanske intervensjonen, og at det understreket møtets «latterlige» karakter.

USAs representant til IAEA krevde provokativt at Teheran inngikk forhandlinger «uten forutsetninger». Etter å ha kastet ut resultatene av mer enn et tiår med forhandlinger, krever Washington under press av sanksjoner innrettet på å sulte landets befolkning, at Iran inngår i samtaler med sikte på å gjøre landet til en semikoloni av amerikansk imperialisme.

Pentagon eskalerte også sin militære trussel mot Iran på onsdag, der marinegeneral Joseph Dunford, styreleder for fellesstaben [chairman of the Joint Chiefs of Staff], annonserte at USA danner en «koalisjon» for å «sikre navigasjonsfrihet både i Hormuzstredet og i Bab al-Mandeb», de strategiske «strupepunktene» som forbinder henholdsvis Persiagulfen med Det indiske hav, og Rødehavet med Adenbukta.

Dunford fortalte reportere at koalisjonen ville være «skalerbar». Han fortsatte: «Så med et lite antall bidragsytere kan vi få et lite oppdrag, og det vil vi så utvide når antallet nasjoner som er villige til å delta, melder seg.»

Bemerkningen antyder at på nåværende tidspunktet vil «koalisjonen» bestå av bare USA og sunni-oljesjeikdømmene i Persiagulfen, ledet av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE). Mark Esper, Trumps seneste fungerende forsvarsminister, reiste utsikten for en slik koalisjon i forrige måned med Washingtons angivelige allierte i NATO og ble avvist rund baut.

Uansett hvilke land som måtte registrere seg for denne siste eskaleringen av amerikansk militærintervensjon i Persiagulfen, vil de økte marineoperasjonene bare eskalere trusselen om en militærkonfrontasjon.

Med Washington som forsøker med militærmakt å hevde sitt ubegrensede hegemoni over Midtøsten og regionens store energireserver, kunne et slikt sammenstøt trekke inn alle stormaktene, deriblant atomvåpenbestykkede Russland og Kina, og medføre den klare faren for en tredje verdenskrig.