Jerome Powell, styreformann for US Federal Reserve [o. anm.: USAs privateide sentralbank], stod overfor et problem da han på onsdag kom for å avlevere sin halvårsrapport til Kongressen, og skulle skissere sentralbankens pengepolitikk og sine synspunkter på økonomiens tilstand.

På den ene side måtte han gi en klar indikasjon for at US Federal Reserve [kortform: the Fed] ville oppfylle kravene fra aksjemarkedene og deres talsmann president Trump, om rentenedsettelser, muligens med start fra bankens neste møte ved slutten av inneværende måned. På den annen side må han opprettholde den offisielle fiksjonen om at Fed handler uavhengig, og skjule virkeligheten at banken er Wall Streets og finansoligarkiets direkte instrument.

Derfor begynte Powell sitt vitnesbyrd med å bemerke at Kongressen har gitt Fed en «viktig grad av uavhengighet», slik at banken kan forfølge sine mål «basert på objektiv analyse og foreliggende data».

Deretter fortsatte han, både i sitt forberedte vitnesbyrd og på spørsmål fra medlemmer av Representantenes hus’ komité for finanstjenester, å understreke data som han sa støttet kravene fra finansmarkedene – et mønster som var forventet å bli fortsatt på torsdag da han talte for det tilsvarende organet fra Senatet.

Powell sa at «bunnlinja» var usikkerhetene om global vekst og handel, som «fortsetter å veie på utsiktene». Han pekte også på svakere data for inflasjon, som tyder på at inflasjonsratene under Fed-målet på to prosent kan være mer vedvarende enn tidligere forventet. Dette var en signifikant endring fra tidligere språk, hvor Fed sa fortsatt lav inflasjon skyldtes «overgangs»-faktorer. Powell sa nå at lav inflasjon «styrket saken for en noe mer imøtekommende politikk».

Han pekte også på avtalen mellom Trump og den kinesiske presidenten Xi Jinping om å gjenoppta handelsforhandlinger som «konstruktiv», men sa at det ikke fjernet «usikkerheten vi ser som veier på utsiktene».

Der han avrundet en presentasjon beregnet for å gi grunnlag for Wall Streets umettelige etterspørsel etter billigere penger til å finansiere sine parasittære aktiviteter, pekte Powell på at foretaksinvesteringer har «bremset bemerkelsesverdig» og at den generelle veksten i amerikansk økonomi i andre kvartal «syntes å ha moderert».

Under opptakten til Powells vitnesbyrd hadde markedene vært opptatt av at jobbrapporten for juni, som viste at sysselsettingstallene hadde økt med 224 000 for måneden, hadde svekket saken for et rentekutt. Han gikk lange veier for å gi forsikringer om at det ikke var tilfelle.

Spurt om rapporten hadde endret Feds utsikter, unngikk Powell de vanlige tåkeleggingene i Fed-speak og svarte at «det nakne svaret» var «nei».

Powells vitnesbyrd ble hjertelig mottatt av Wall Street. I løpet av dagens valutapapirhandel gikk S&P-500-indeksen opp over 3 000 nivået, og markerte en økning på 50 prosent fra 2 000-nivået som ble oppnådd i 2014, før det gikk marginalt ned, mens andre indekser endte nær rekordhøydene de nådde i forrige uke.

Feds offisielle linje er at en mer imøtekommende pengepolitikk er nødvendig for å gi et løft til økonomien. Dette er en løgn fra ende til annen. Ethvert kutt i renta, akkurat som de mye-oppskrytte skattekuttene som Trump-administrasjonen hevdet ville løfte etableringen av godt betalte arbeidsplasser, vil ikke gjøre noe for å heve investeringer og ekspandere realøkonomien.

Snarere vil de bidra til å finansiere den stadig større oppbyggingen av rikdom på samfunnets høyder, legge mer penger i hendene på finansoligarkiet og besørge billige midler for arbeidsplass-ødeleggende fusjoner og oppkjøp, og for aksjetilbakekjøp som øker verdien av Wall-Street-verdipapirene.

Langt fra å tilrettelegge for økonomisk ekspansjon er prosessen med stadig større verdiskaping på toppen ledsaget av en omfattende omstrukturering av viktige deler av industrien – særlig bilindustrien – som innebærer elimineringen av titusenvis av jobber for å løfte profittene.

Samtidig blir viktige samfunnstjenester kuttet. Lærere og andre som krever en økning av sine lønninger og økte utlegg for å møte de forverrede forholdene de konfronterer, blir fortalt at det «ikke er noen penger».

Det er en grunnleggende objektiv sammenheng mellom disse to prosessene. Det er «ingen penger» fordi alle de økonomiske og finansielle agenturene i den kapitalistiske staten opererer som institusjonaliserte mekanismer for, med hevertprinsippet, å suge rikdommen som produseres av arbeiderklassen opp til disposisjon for finanseliten. Denne prosessen for rikdomsutvinning blir intensivert for å møte Wall Streets krav.

Mens aksjemarkedene synes å være en slags finansiell syvende himmel, hvor penger besørget ved ultralave renter tilsynelatende bare skaper mer penger, hviler i siste instans denne himmelen på merverdien hentet ut fra arbeiderklassen. Følgelig er prosessen med finansakkumulering nødvendigvis ledsaget av utviklingen av nye metoder for å øke denne utbyttingen og kuttingen av sosiale tjenester, som utgjør en drenering av merverdien som er tilgjengelig for finanskapitalens tilegnelse i form av profitt.

Disse prosessene er ikke bare resultat av Trumps administrasjon, som kunne korrigeres av reformer av operasjonen av finanssystemet og den underliggende økonomien. Trump er ganske enkelt personifiseringen av en prosess som går tiår tilbake.

Denne måneden markerer 75-årsjubiléet for Bretton-Woods-konferansen i 1944, som spilte en sentral rolle i å legge grunnlaget for den kapitalistiske orden etter den andre verdenskrig. Etterkrigsboomen, som konferansen bidro til å etablere, besørget økende profitter, ekspansjonen av samfunnets produktivkrefter og økende levestandarder for arbeiderklassen, både i USA og i andre store kapitalistøkonomier.

Det syntes som at motsigelsene som hadde revet i stykker den kapitalistiske økonomien i første halvdel av 1900-tallet, med ødeleggende konsekvenser for verdens befolkning, var blitt overvunnet og at det var mulig for arbeiderklassen å fremme sine interesser innen rammen av profittsystemet.

Men dette var en illusjon, som begynte å bli eksponert i en relativt kort periode. I august 1971 forsøkte USA ensidig å frigjøre seg fra de voksende økonomiske problemene landet konfronterte ved å oppheve Bretton Woods monetære avtale, med fjerningen av gull-bakkingen av den amerikanske dollaren, som hadde ligget til grunn siden avtalen i 1944.

«America First» begynte ikke med Trump, men ble innledet for nesten 50 år siden. Siden da har hele den økonomiske etterkrigsorden vært i oppløsing med en akselererende hastighet, og den er nå i ruiner. Handelskrig, av den typen som i 1930-årene førte til utbruddet av andre verdenskrig i 1939, har erstattet internasjonale forpliktelser og avtaler. Det globale finanssystemet, som det ble så grafisk avslørt av 2008-nedsmeltingen, har blitt fullstendig destabilisert.

Alle statens finansielle og økonomiske instrumenter og virkemidler, fremfor alt Fed, er dedikert til det ene målet å berike finansoligarkiet, uansett konsekvensene.

Men det utdypende økonomiske sammenbruddet og veksten av sosial ulikhet til historisk usette nivåer frembringer nå en internasjonal gjenoppblomstring av klassekampen. Mens den enda bare er i sin initielle fase vil denne bevegelsen videreføres i den kommende perioden. Det avgjørende spørsmålet er at den bevæpnes med et sosialistisk perspektiv.

De såkalte reformene som fremmes av ulike «venstre»-tendenser, som de som opererer innen Det demokratiske partiet og i det Corbyn-ledede Labour Party i Storbritannia, er ikke bare helt utilstrekkelige, de er rettet inn på å holde arbeiderklassen fanget innen den nåværende orden.

Nøkkelspørsmålet for arbeiderklassens stigende bevegelse er formuleringen og utviklingen av et program og et perspektiv rettet mot erobringen av politisk makt, som det nødvendige første skrittet for å få avsluttet det kapitalistiske profittsystemets herjinger.