Mer enn fem uker har gått siden Walter Lübcke, lokalpolitiker og distriktspresident i Kassel for det føderale regjeringspartiet Den kristelig-demokratiske union (CDU), ble myrdet av en nynazist med et målrettet skutt mot hodet, på terrassen av sitt eget hus. Siden har alt vært gjort for å dekke over de tette båndene mellom den mistenkte gjerningsmannen og et høyreradikalt terroristnettverk som strekker dypt inn i de hemmelige tjenestene og statsapparatet.
Den som måtte ha forventet at det brutale drapet av en høytstående politiker fra kansler Angela Merkels parti, utført en fascist, skulle forårsake et sjokk i tysk politikk; den som hadde forventet omfattende undersøkelser av spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at 75 år etter naziterroren politikere igjen blir drept av fascister; den som hadde forventet at mediene ville rapportere saken intensivt og stille kritiske spørsmål – den skulle snart få å vite at, den-gang-ei.
Kansleren og noen politikere uttrykte deres medlidenhet og bød kondolanser til de etterlatte, hvorpå det høyreradikale terroristangrep har blitt behandlet som en politisk trivialitet: «Beklagelig, men ikke uvanlig.» Selv om det er en fatal påminnelse om de politiske mordene i Weimar-republikken fra 1920- og 1930-årene, hvor paramilitære organisasjoner med tette bånd til statsapparatet myrdet seniorpolitikere, videreføres politikkens business-as-usual.
I politiske kretser i Berlin er hovedanliggendet ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Ifølge disse kretsene må ikke det høyreradikale ekstremistpartiet marginaliseres, eller på annen måte skades på grunn av Lübcke-mordet. Bare to uker etter mordet snakket den tidligere tyske presidenten Joachim Gauck ut, der han forlangte at «giftigheten» måtte fjernes fra begrepet «høyreorientert». I sitt prekende pjatt krevde han «en utvidet toleranse for høyresiden» og kritiserte parlamentspartiene fordi de enda ikke hadde valgt et AfD-medlem til visepresidentskapet i Bundestag (det føderale parlamentet).
Det er samme sak med Friedrich Merz – som for 10-år-siden ledet CDUs parlamentariske gruppe, for deretter å gjøre sin karriere ved BlackRock, verdens største verdipapirforvalter, og som nå sikter på en ledende posisjon i politikken igjen. Han har krevd at politisk samarbeid med AfD overhode ikke skal utelukkes.
Årsakene som er underliggende for nektingen av en fullstendig utlufting av de kriminelle og politiske anliggendene involvert i Lübcke-mordet er foruroligende. Åpenbart har den høyreorienterte sammensvergelsen inne i statsapparatet, som når dypt inn i hele det politiske systemet, antatt en dimensjon som ikke lenger kan kontrolleres.
Mordet på en senior CDU-politiker er ikke minst en advarsel om at ingen kan være sikre på hans eller hennes egen sikkerhet. Politikere, partier og mediene blir truet og intimidert, for å forhindre at sannheten om det høyreradikale ekstremistnettverket kommer for en dag.
Samtidig er det ubestridelig at Stephan Ernst, den vesentlige mistenkte for drapet, er medlem av et omfattende terroristnettverk, som viderefører arbeidet til det nynazistiske Nasjonalsosialistiske Undergrunn (NSU), som drepte ni innvandrere og ei politikvinne i årene fra 2000 til 2007.
Professor Hajo Funke, ekspert på høyreradikal terrorisme og forfatter av boka Sicherheitsrisiko Verfassungsschutz [Sikkerhetsrisiko Forfatningsbeskyttelsen (o. anm.: kortformen for BfV, etterretningen, er Verfassungsschutz], skrev sist helg på sin blogg: «Mordet på Walter Lübcke, distriktspresident i Kassel, ble utført av en gjerningsmann som har levd og handlet i brennpunktet av den terrorist-støttende scenen rundt Combat 18 – «Adolf Hitler-styrken» i Kassel. ... Denne scenen, og kontaktnettverket i og rundt Kassel, inkluderer hvem-er-hvem av C18- og NSU-supporterscenen.»
En detaljert beretning følger av det høyreradikale terroristnettverket som Lübcke-morderen beveget seg i. Funke presenterer nesten et dusin navn på kjente nynazister, deriblant Ralf Wohlleben som satt på tiltalebenken under NSU-rettssaken i München og til slutt ble dømt, og Thorsten Heise, en C18-leder og leder av Det ariske brorskap – «en slags elite, eller et overordnet brorskap med en korresponderende grad av gjensidig kjennskap.»
Blant Stephan Ernsts venner er Benjamin G., som tilhørte Kassels nynazist- og hooligan-scene i årevis, og som fungerte som en konfidensiell informant for den hemmelige etterretningstjenesten (BfV) under kodenavnet «Gemüse» [‘Grønnsak’]. Hans BfV-operatør [‘V-mann’] Andreas Temme var tilstede på en internettkafé i Kassel den 6. april 2006 da NSU myrdet sitt niende offer, Halit Yozgat. Senere flyttet Temme fra Bundesland Hessens delstatsgrein av den hemmelige etterretningstjenesten (LfV; Landesamt für Verfassungsschutz) til Walter Lübckes distriktsråd, hvor han fortsatt jobber i dag.
Ifølge andre rapporter besøkte også NSU-morderne Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt ofte Kassels nynazistscene.
NSU hadde nære tilknytninger til etterretningstjenestene; det er mange indikasjoner på at de var kontrollert av dem. For eksempel ble gruppa Thüringer Heimatschutz bygd av den konfidensielle informanten Tino Brandt, som mottok DM 200 000 for sine tjenester, der det meste gikk til konstruksjonen av den høyreradikale ekstremistorganisasjon. Men Brandt var ikke den eneste konidensielle informanten; nesten en tredjedel av de 150 medlemmene av Thüringer Heimatschutz jobbet for staten.
I NSU-rettssaken i München, som varte i fem år, forsøkte flere av ofrenes advokater å kaste lys over statsmyndighetenes rolle i drapsserien. De ble møtt av en granittmur. Både statsadvokaten som ledet påtalemyndigheten og domstolen avbrøt alle relevante etterforskningsaktiviteter. Ansatte i den hemmelige etterretningstjenesten fikk ingen, eller bare begrensede tillatelser til å avgi vitnesbyrd; arkivene ble erklært hemmelige og tilbakeholdt for retten.
Nå, med Lübcke, har en statsrepresentant blitt offer for dette høyreradikale terroristnettverket – og tildekkingen videreføres.
I mellomtiden har statsadvokaten overtatt etterforskningen selv. Som i NSU-rettssaken forsøker han å dekke over, eller nedtone Ernsts forbindelser til NSU-nettverket og til etterretningstjenestene.
For noen dager siden kom Ernsts tilståelse, som han siden av taktiske grunner har trukket, i hendene på pressen. Som resultat dukket det opp tallrike artikler som presenterte ham som en mentalt forstyrret person som lider av depresjon. Narrativet nå er at Ernst hadde befridd seg fra den høyreradikale ekstremistscenen for 10 år siden, for å føre et «normalt liv med familie og arbeid». Det var bare mordene begått av immigranter som hadde «opprørt ham» og ført til attentatforsøket på Lübcke.
LfVs NSU-mapper – i Bundesland Hessens hemmelige etterretningstjenestes arkiver – kunne trolig ha gitt et innblikk inn i det nettverket av høyreradikale terrorister, nynazister, konfidensielle informanter og hemmelige etterretningsagenter som Lübcke ble et bytte for. Men Hessens Landesregjering ledet av Volker Bouffier, delstatens tidligere innenriksminister, har besluttet å klassifisere disse filene som hemmelige til 2044.
«Det faktum at LfVs rapport om voldsscenen i Hessen – den regionale hemmelige etterretningstjenestens rapport – skal holdes under lås og lukke i flere tiår, er så godt som en bekreftelse for at her er det bevisst gjemt informasjon,» skriver Harjo Funke. «Sikkerhetsmyndighetene, og spesielt de hemmelige etterretningstjenestene, har en inngående kjennskap til de voldstilbøyelige og høyreradikale terroristnettene i Tyskland, uten relevant å ville dele denne innsikten med de strafferettshåndhevende myndighetene, og langt oftere tilbakeholder de denne informasjonen.»
Hessens statspremier Bouffier kommer fra den konservative «Stahlhelm-fløyen» av CDU [Stålhjelmfløyen], hvor også AfD-sjef Alexander Gauland gjorde sin karriere gjennom 40 år. De grønne, som i Hessen danner Landes-regjering sammen med CDU, støtter beslutningen om å holde NSU-mappene hemmelige i ytterligere 25 år.
Samspillet med de høyreradikale ekstremistene strekker seg helt til sjefsetasjene i den hemmelige etterretningstjenesten. Da Klaus-Dieter Fritsche, den tidligere visepresidenten for den hemmelige etterretningstjenesten (BfV) i 2012 ble sitert av Bundestags NSU-granskningskomité for sin rolle og sitt ansvar for makuleringen av NSU-mapper, da angrep han parlamentarikerne kraftig og sa at statssikkerheten sto langt høyere enn parlamentets kontrollrett.
Komitéformann Sebastian Edathy, som med rette tilbakeviste ham, fikk en stor pris å betale for det. Kort tid senere ble det funnet barnepornografibilder på hans Bundestag-datamaskin og Edathy ble behøring knust både politisk og personlig. Fritsche steg i gradene til å bli kanslerkontorets spesialutnevnte for koordineringen av de hemmelige etterretningstjenestene. Etter sin aldersbetingede pensjonering videreførte han sine rådgivningstjenester for de østerrikske høyreradikalerne i Det østerrikske frihetspartiet (ÖFP), i Wiens innnenriksdepartement.
Enda tydeligere er den tette forbindelsen mellom den forhenværende BfV-presidenten Hans-Georg Maaßen til de høyreorienterte. Han jobbet tett med AfD, angrep kansler Merkels flyktningepolitikk og trivialiserte høyreradikaleres handlinger i Chemnitz ifjor sommer. Siden hans avløsning som sjef for de hemmelige etterretningstjenestene har han vært aktiv på CDUs høyrefløy og engasjerer seg for til å fremme et samarbeid mellom kristelig-demokratene og AfD.
Høyreradikale terroristnett [engelsk tekst; tysk original] eksisterer også innen Bundeswehr (de tyske væpnede styrker) og i politiet, som forblir stort sett uforstyrret, til tross for at de samler våpen og lager lister over potensielle ofre.
Fem uker etter mordet på Walter Lübcke, er det et alarmerende bilde som fremstår.
De hemmelige etterretningstjenestene og store deler av sikkerhetsapparatet domineres av høyreradikale ekstremister og nyfascister, og de blokkerer systematisk etterforskning og rettsforfølgelse av høyreradikal terrorisme. Partiet AfD fungerer som den politiske arm av høyreterrorisme og partiet selv forflytter seg hele tiden til høyre. Det dominerer regjeringens politikk, og ikke bare på flyktningespørsmålet.
Parallelt er det ved universitetene på gang en «revurdering» av tysk historie, som systematisk nedtoner tyske forbrytelser under begge verdenskrigene. Professor Jörg Baberowski, som rehabiliterte Hitler-apologeten Ernst Nolte for fem år siden, og som hevdet at «Hitler ikke var ondskapsfull», blir fortsatt forsvart av universitetet og av regjeringen.
For tre uker siden skrev vi at mordet på Lübcke var en advarsel: «Under betingelser av økende sosiale spenninger og geopolitiske konflikter henfaller styringseliten til sine autoritære og militaristiske tradisjoner. Under fernissen av demokrati som ble påført tysk kapitalisme etter Hitlers fall, er fascismens opprinnelige brunfarge klart synlig.» Denne vurderingen blir ytterligere bekreftet hver dag som går.