Kaptein Carola Racketes modige handling har nok en gang fokusert den offentlige oppmerksomheten på situasjonen for flyktninger som forsøker å nå Europa via Middelhavet. For ti dager siden ignorert Rackete, kaptein på redingsbåten Sea Watch 3, et forbud utstedt av Italias innenriksminister Matteo Salvini (Lega), og transporterte 42 reddede skipbrudne flyktninger til havn i Lampedusa.
Det italienske redningsskipet Alex, operert av organisasjonen Mediterranea, trosset også Salvinis forbud. Det brakte på søndag 54 personer til land i Italia, deriblant 11 kvinner og fire barn. Et annet skip, Alan Kurdi, som også var på vei til Lampedusa med 64 immigranter ombord, ombestemte seg, la om kursen og fortsatte til Malta. Etter 11 dager ble de som var reddet endelig sist søndag morgen hentet av en maltesisk marinebåt og brakt i land.
Den maltesiske regjeringen ledet av sosialdemokraten Joseph Muscat, forbød Alan Kurdis mannskap å legge til i Valletta. Gorden Isler, styreleder for Alan Kurdis morskip Sea-Eye, kalte forbudet «blatant trickery». Båtkaptein Werner Czerwinski fra Hamburg sa: «Vi reddet livene til 64 personer. Det vil stå for alltid.» Det var hans første oppdrag som en NGO-kaptein.
Skipets navn stammer fra den toårige syriske gutten Alan Kurdi, som i september 2015 druknet på vei fra Tyrkia til Hellas. Selv om mannskapet ombord på Alan Kurdi hadde vært på havet kontinuerlig i fire uker dro de allerede neste dag tilbake til de farlige farvannene utenfor den libyske kysten, for på mandag å redde ytterligere 44 personer. Søkeflyet Colibri hadde oppdaget gruppa som var strandet hjelpeløst ombord på en trebåt.
Det er alt for få skip å imøtekomme alle de skipbrudnes behov. Middelhavet har blitt stadig mer dødelig for immigranter, som følge av EU-beslutningen for ett år siden om å avbryte marineoperasjonene som gikk under navnet «Sophia», og samtidig forhindre private skip som kommer dem til unnsetning.
«Ruta over Middelhavet til Europa ser ut til å ha blitt enda farligere,» uttalte Flavio Di Giacomo, talsmann for Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). «I dag dør mer enn én av ti immigranter under krysningen; tidligere var det langt færre.» Ifølge IOM-prosjektet «Manglende immigranter» druknet 682 personer i Middelhavet fra januar til den 9. juli 2019. Mange flere har druknet som aldri har blitt registrert, fordi ingen vitner overlever. I løpet av samme periode har bare om lag 30 000 mennesker ankommet fastlandet på en trygg måte. I fjor, fra januar til juli, var dette tallet nesten dobbelt så høyt, og på 58 000.
Bare i forrige uke druknet 82 personer i en forferdelig ulykke utenfor den tunesiske havnebyen Zarzis. Den 3. juli kom tunisiske fiskere over fire overlevende ute på det åpne hav. De hadde holdt seg flytende i to dager, der de klamret seg til en treplanke som de siste overlevende.
De fire mennene som ble reddet, tre fra Mali og én fra Elfenbenskysten, ble tatt til land og innlagt på sykehuset i Zarzis. Der døde mannen fra Mali kort tid senere av utmattelse. Deres båt, med totalt 86 personer ombord hadde blitt fylt med vann og sunket. «Vi fire klamret oss til en treplanke,» forteller en av de overlevende til Røde Halvmåne. «Bølgene slo over oss. Vi holdt ut sånn i to dager, der vi satt på planken, omgitt av de døde.»
Siden da har andre kropper blitt skylt iland i denne regionen av Tunisia. Tolv kropper ble funnet på stranda i Zarzis den 7. og den 8. juli. Le Monde Afrique skrev: «Det er flere døde kropper enn levende badere på Aghir-stranda på øya Djerba i begynnelsen av denne måneden.»
Situasjonen har blitt forverret etter det friske utbruddet av borgerkrigen i Libya. Livet for flyktningene har blitt enda farligere. Den 4. juli døde over 50 personer i et interneringssenter nær Tripoli da leiren ble rammet av et luftangrep. Sist mandag gikk andre fanger i interneringssenteret i Tajoura til sultestreik etter at den såkalte «enhetsregjeringen» under Fayiz as-Sarradsch tvang dem til å forbli innesperret i den så-godt-som-ruinerte leiren.
EU og FN støtter og finansierer det bøllete Sarraj-regimet og dets kriminelle kystvakt, for å forhindre at folk krysser over til Europa. Samtidig pisker EUs regjeringer opp nasjonalisme og rasisme i egne land mens de kriminaliserer sjøredningsarbeidet. Dette gjelder for regjeringer av alle politiske avskygninger, fra sosialdemokrater til høyrefløyere og til de åpne fascistene.
For bare noen få dager tidligere truet den spanske regjeringen til sosialdemokraten Pedro Sánchez (PSOE) med å pålegge gruppa Proactiva Open Arms en straffende bot dersom de fortsatte å komme flyktninger til unnsetning. Den nederlandske regjeringen, ledet av Mark Rutte, har også foreslått å straffe maritime redningsoppdrag på Middelhavet. I mellomtiden raser den italienske innenriksministeren Matteo Salvini med at han vil heve de økonomiske straffene for frivillige organisasjoner som bringer flyktninger til Italia, opp til € 1 million euro.
Politikere forsøker å klandre hverandre for massemordet på Middelhavet. Sist helg skrev den tyske innenriksministeren Horst Seehofer (CSU) et brev til den italienske regjeringen der han sa at «det kan ikke være noen unnskyldning for at skip som fører reddede mennesker, blir holdt i drift i flere uker ute på Middelhavet.» Salvini kontret umiddelbart med å erklære at han aldri ville åpne havnene og heller ville «la migrantene bli brakt med buss til den tyske ambassaden i Roma».
I Brüssel har EUs innenrikskommissær Dimitris Avramopoulos oppfordret medlemslandene til å bli enige om en «midlertidig distribusjonsmekanisme for reddede flyktninger». Avramopoulos fortalte til Die Welt: «Utfordringene med migrasjon kan ikke bare være Italias og Maltas ansvar, bare fordi de rett og slett er lokalisert ved Middelhavet.»
I Berlin forsøkte Seehofer å slå politisk mynt på redning av flyktningene ombord på Alan Kurdi på Malta: «I den europeisk solidaritetens ånd» tilbød han seg å akseptere opptil 40 personer (!). EU må «raskt finne en gangbar og fungerende mekanisme,» fortsatte Seehofer. Storkoalisjonsregjeringen i Berlin, som i mange år aktivt har promotert «Festning Europa», erklærer plutselig at den er klar til å jobbe sammen med Frankrike for å søke en «midlertidig løsning» for å ta imot skipbrudne immigranter.
Bak kulissene blir det utarbeidet en kynisk og loslitt avtale. Havredningene har blitt en politisk kasteball i EU-parlamentet. Sammen med CDU spiller De Grønne en helt spesielt avskyelig rolle relatert til forslaget fra EUs stats- og regjeringshoder om å utnevne den nåværende tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen (CDU) til ny president for EU-kommisjonen. Dette forslaget understreker intensjonen om å gjøre EU til en militær stormakt, under tysk-fransk dominans.
Kommisjonspresidenten må bekreftes av Europaparlamentet innen den 16. juli, og von der Leyen trenger stemmer fra flertallet av de 751 medlemmene i Det europeiske parlamentet. Stemmene fra De Grønne vil være avgjørende.
De Grønne har allerede avholdt et time-lang-møte med von der Leyen nå på mandag. Deretter sa De Grønnes gruppeleder Ska Keller at hun så «ingen grunn» til å stemme for von der Leyen. Hennes kollega Erik Marquardt oppfordret deretter EU-kommisjonens presidentutpekte til å «jobbe for avkriminalisering av maritime redningsoperasjoner». Europas Grønne krever ifølge Marquardt at den tyske regjeringen stiller seg «i fronten for en koalisjon som er villig til å støtte sjøredningsoperasjoner».
De Grønne forbereder seg på å sette den tyske forsvarsministeren inn sin sjefen for EU-kommisjonens ledergruppe under påskudd om en angivelig bedre løsning for redningsoperasjoner til havs. Faktisk vil denne manøvren ikke gjøre noe for å forbedre forholdene for desperate immigranter som flykter fra sine land, for å unngå krig og utålelige levekår.
Dette bekreftes av at den tyske storkoalisjonen ikke har svart på de mange tilbudene som diverse tyske byer har kommet med om å akseptere flyktninger. I tillegg til Bremerhaven har byene Düsseldorf, Köln, Dortmund, Münster og Wetter alle blitt enige om tilsvarende tilbud.
På lørdag fant det sted store demonstrasjoner mot dødstallene fra Middelhavet, med rundt 30 000 personer som deltok. En appell om å dekke kostnadene for rettsprosessen som venter Carola Rackete i Italia, har reist én million euro på bare fire dager, og et annet initiativ i Italia reiste ytterligere en-halv-million. Bistandsorganisasjonen Sea Watch foreslår nå å dele disse doneringene med andre redningsorganisasjoner som trenger dem.