EU-makter truer Iran etter angivelig hendelse med britisk tankskip i Persiagulfen

Av Alex Lantier
13 July 2019

Amerikanske og britiske militære kilder hevder at iranske båter avskar en britisk oljetanker i Hormuzstredet på onsdag, før det britiske krigsskipet HMS Montrose jaget dem vekk.

Ingen av rapportene om denne hendelsen kan tas for pålydende. Iran har blankt benektet at den fant sted, og amerikanske embetsrepresentanter som kommer med beskyldningene har ikke lagt ut videoer de hevder å ha av episoden. Dette kommer midt i et USA-ledet krigspådriv rettet mot Iran, etter at Washington ensidig suspenderte Iran-atomkraftavtalen fra 2015 (JCPOA), lanserte en stor militæroppbygging i regionen og forlangte at amerikanske allierte måtte støttet den. Likevel, og før noe mer håndfast er kjent om denne hendelsen er en pressekampanje på gang i Europa som krever at de europeiske maktene støtter Washington mot Iran.

Onsdag kveld, europeisk tid, beskyldte kaptein Bill Urban, talsperson for den amerikanske sentralkommandoen, Irans Revolusjonsgardes marine av småbåter – Fast Attack Craft / Fast Inland Attack Craft (FAC / FIAC) – for å ha trakassere tankskipet. Han hevdet at Pentagon var «klar over rapportene i dag om Den islamske revolusjonsgardens marines FAC/FIAC-trakassering og forsøket på å forpurre det britisk flaggede handelsfartøyet British Heritages passasje nær Hormuzstredet».

HMS Montrose «rettet sine kanoner mot de iranske båtene,» som da angivelig forduftet. «Det var trakassering og et forsøk på å forpurre passasjen,» sa amerikanske militære embetsrepresentanter kontaktet av den britiske avisa Independent, der de uttalte seg på betingelse av anonymitet.

En uttalelse fra det britisk forsvarsdepartementet påsto: «I brudd på folkeretten forsøkte tre iranske fartøyer å forhindre det kommersielt fartøyet British Heritages passasje gjennom Hormuzstredet.» UTtalelsen sa videre at HMS Montrose «ble tvunget til å posisjonere seg mellom iranske fartøyer og British Heritage og melde verbale advarsler til de iranske fartøyene, som da vendte vekk.»

Iranske myndigheter nektet blankt at hendelsen fant sted. Den iranske revolusjonsgardens marinestyrker meldte en uttalelse til Fars News Agency, der de hevdet: «I løpet av de siste 24 timene var det ingen møter med noen utenlandske fartøy ...»

Irans utenriksminister Javad Zarif avviste påstandene som et forsøk fra amerikanske og europeiske representanter på å eskalere spenninger med Iran, og uttalte til nyhetsbyrået ISNA: «De kommer med slike påstander for å skape spenning, men disse påstandene er verdiløse, og de har kommet med mange slike påstander. De sier slike ting for å dekke over sine egne svakheter.»

Det er for øyeblikket umulig å fastslå hva som skjedde i Hormuzstredet på onsdag; uansett er det ingen beretninger om at skudd ble avfyrt. Imidlertid er det nok et skyv på gang for en ytterligere militær eskalering. Til tross for Midtøstenkrigenes og Trumps og hans administrasjons upopularitet blant arbeidere i Europa og utover, og eksplosive utenrikspolitiske konflikter mellom Washington og Den europeiske union (EU), krever nå mektige stemmer i den europeiske styringsklassen at Europa støtter et amerikansk krigspådriv mot Iran.

En talsmann for Storbritannias statsministerkontor som ble spurt om London ville eskalere sin maritime tilstedeværelse i Persiabukta, indikerte at det ville de, der han uttalte: «Vi har et lengetidig maritimt nærvær i Gulfen. Vi overvåker kontinuerlig sikkerhetssituasjonen der, og vi er forpliktet til å opprettholde navigasjonsfriheten i samsvar med folkeretten.»

Med slående hykleri er det faktum at britiske tropper som handlet på amerikanske ordre da de utenfor Gibraltar den 4. juli tok beslag i et tankskip som angivelig befordret iransk olje til Syria, en pirathandling som foranlediget Teheran å respondere med advarsler om «gjengjeldelser», og dette blir nå referert som bevis for at amerikansk-britiske påstander mot Iran er troverdige.

På tirsdag rapporterte det amerikanske magasinet Foreign Policy at Storbritannia og Frankrike har sagt seg enige om å øke deres troppetilstedeværelse i Syria med 10 til 15 prosent. Dette forkludret Berlins midlertidige nekting om å sende flere tropper på mandag til å slåss sammen med amerikanske tropper som samarbeider med syriske kurdiske militser mot den syriske presidenten Bashar al-Assads regime, som støttes av Russland og Iran.

Det ble lagt til at London og Paris «også uttrykte interesse for å bidra til Sentinel, et maritimt partnerskap utformet for å styrke sikkerheten for kommersielle skip som krysser Hormuzstredet og andre strupepunkter». Både London og Paris nektet å kommentere denne beslutningen, med henvisning til hemmelighold om deres spesialstyrkers operasjoner. Deres krigspådriv utvikler seg dermed bak ryggen for den britiske og franske befolkningen.

Krav fremkommer nå raskt, spesielt i Tyskland, for ei kuvending fra den tidligere opposisjonen mot en eskalering i Syria og på tvers av Midtøsten. Etter onsdagens hendelse ble det publisert ei bølge av artikler i den tyske pressen, med oppfordringer om at Berlin måtte bli med i det USA-ledede krigspådrivet mot Iran.

I en kommentarartikkel med tittelen «På Iran-spørsmålet, må Europa støtte Trump,» argumenterte Die Welt for at Berlin burde støtte Trumps ensidige kullkasting av Iran-atomkraftavtalen fra 2015. «Atomavtalen med Iran var opprinnelig riktig,» skriver avisa. «Men det angivelige målet, å pasifisere regionen, har mislyktes. Regimet er mer aggressivt enn noensinne. Så den amerikanske presidentens kritikk av traktaten er berettiget.»

Et lignende utsyn fremkom i Süddeutsche Zeitungs kommentarartikkel, som hadde tittelen: «Europa og Asia må beskytte handelsskip bedre.» Der sto det: «Navigasjonsfrihet er en viktig prioritet, spesielt for en eksportavhengig nasjon som Tyskland.» På samme måte ble det oppfordret til dannelsen av en internasjonal armada av krigsskip som skulle patruljere utenfor iranske farvann, «selv om dette spiller inn i amerikanske presidenten Trumps hånd».

Avisa skrev: «En internasjonal armada ville også internasjonalisere konflikten, som meget vel kan være et mål for den amerikanske strategien. Men det burde ikke være en grunn til å utelukke det. Krigsskip fra Europa eller Asia ville være mindre provoserende for Iran enn amerikanske eller saudi-patruljebåter. De ville også være et ytterligere signal til Teheran om at Europa, som også ønsker å bevare atomkrafttraktaten, samtidig i det stille ikke vil akseptere den islamske republikkens aggressive regionalpolitikk.»

Strategiene, som er skissert av representanter for de ledende europeiske imperialistmaktene, spiller faktisk direkte inn i Pentagons planer. På tirsdag, dagen før den angivelige Hormuz-hendelsen, oppfordret general Joseph Dunford, styreleder for den amerikanske fellesstaben, alle amerikanske militære allierte over hele verden til å bli med i en amerikansk ledet kampflåte som skulle omringe Iran.

Dunford sa: «Vi involverer nå en rekke land for å se om vi kan sette sammen en koalisjon som vil sikre navigasjonsfriheten både i Hormuzstredet og i Bab al-Mandab. Og derfor tror jeg at trolig i løpet av de neste ukene vil vi ha identifisert hvilke nasjoner som har den politiske viljen til å støtte dette initiativet, og så vil vi jobbe direkte med militærene for å identifisere de spesifikke evnene som vil støtte det.»

Han sa at Pentagon ville tilby «kommando og kontroll»-skip for å lede operasjoner. Amerikas allierte ville besørge eskortefartøyer for å følge de amerikanske kommandoskipenes ordrer.

Dunford lot det være usagt at denne planen ville gi den amerikanske marinen et dødsgrep over ikke bare Irans økonomi, men også over oljeforsyningen til de viktigste imperialist-«allierte» i Europa og Øst-Asia, og til Asias to mest folkerike land, Kina og India.

Den amerikanske energiinformasjonsadministrasjonen (EIA) [Energy Information Administration] bemerket: «I 2018 var den daglige oljegjennomstrømmingen [gjennom Hourmuzstredet] i gjennomsnitt 21 millioner fat per dag (bpd), eller tilsvarende 21 prosent av det globale forbruket av petroleumslikvider. ... EIA anslår at 76 prosent av råolje og kondensat forflyttet gjennom Hormuzstredet gikk til asiatiske markeder i 2018. Kina, India, Japan, Sør-Korea og Singapore var de største destinasjonene for råolje transportert gjennom Hormuzstredet til Asia, som utgjør 65 prosent av all Hormuz-råolje og kondensat transport i 2018.»

Ca. 4 millioner fat passerer daglig gjennom Bab al-Mandab-stredene på veg til Europa.

Slike tall legger for dagen den bitre interimperialistkampen for profitter og strategisk-militær innflytelse som har vært underliggende for tre tiår med krig i Midtøsten, siden det sovjetiske byråkratiet i 1991 oppløste Sovjetunionen. Samtidig som Trump truer vesentlige asiatiske og europeiske makter med handelskrig og tariffer på varer for for hundrevis av milliarder av dollar, kommer disse spenningene nå til uforlignelige nivå av intensitet. Foreløpig synes det som at frykten for et sammenstøt med en militært overlegen amerikansk imperialisme får de europeiske maktene til å spille på tid, og innordne seg med Washingtons krigspådriv.

Denne politikken, som viser at EU-maktene i utgangspunktet ikke er mindre rovgriske enn Washington, eksponerer også fallitten av illusjoner om at arbeidere kan stole på rivaliserende kapitalistmakter for å hindre Washington fra et nytt, og enda større blodbad. Desperate etter å få grep på sin andel av plyndringsgodset og fortsette å skyfle hundrevis av milliarder av euro over på militærbudsjettene til tross for voksende streiker og protester, motsetter ikke EU-maktene seg amerikanske kriger. De responderer på amerikansk press ved å intensivere sitt pådriv for å remilitarisere og undertrykke protestene mot sparepolitikken og militarismen på hjemmebane.