Donald Trumps fasciststrategi

18 July 2019

Donald Trump videreførte på tirsdag sine fascistangrep på fire demokratiske nykommerkongresskvinner, der han tvitret at Rashida Tlaib, Alexandria Ocasio-Cortez, Ilhan Omar og Ayanna Pressley er «fryktelig antiIsrael, antiUSA, pro-terrorist». Han fordømte «Det Radikale Venstre», kalte kongresskvinnene «kommunister» og tilføyde: «Hvis dere hater land vårt, eller hvis dere ikke trives her, kan dere forlate!»

Trump innledet provokasjonen på søndag ved å tvitre at de fire kongresskvinnene, som alle er amerikanske statsborgere, burde «dra tilbake» til de «kriminalitetsinfiserte stedene dere kom fra». Han likestilte sosial opposisjon generelt, og sosialisme spesielt, med støtte for «terrorisme» og tvitret: «Vi vil aldri bli et Sosialistisk eller Kommunistisk Land.»

I en uttalelse fra sitt redaksjonråd kalte New York Times Trumps uttalelser en «strategi for å avlede fra hans politiske fiaskoer, hans tap i retten, hans politiske mangler». På en pressekonferanse på mandag ettermiddag kom de fire målrettede kongresskvinnene med tilsvarende bemerkninger, der de henviste til Trumps raljering som en «distraksjon».

Dette ble motsagt av det faktum at fotografer oppfanget bilder av skrevne «snakkepunkter» som Trump anvendte under en pressekonferanse på mandag. «Det er faktisk FARLIG – fordi det virker som de hater Amerika,» sto det å lese i de forberedte notatene. «De vil at Amerika skal bli SOSIALISTISK.»

Der han ekstrapolerte fra disse notatene refererte Trump til «kjærligheten de har for al-Qaida», og han hevdet at kongresskvinnene «hater jøder». Da han ble spurt av en reporter om det bekymret ham at «hvite nasjonalister» er ekstatiske over hans tweets, svarte Trump: «Det bekymrer meg ikke, fordi mange er enige med meg.»

Trump fortsetter i henhold til en bevisst politisk strategi utarbeidet sammen med Det hvite hus’ fascistiske hjernetrust, deriblant Stephen Miller som er arkitekten bak Trumps tilslag mot immigranter. Trump angriper de fire kongresskvinnene med en høy grad av konsistens og gjentar politiske temaer som er felles for fascister og høyreradikale politiske bevegelser.

Han likestiller opposisjon mot hans administrasjon, og kritikk av hans personlige styre med støtte til terrorisme, og han baner vei for kriminaliseringen av ytringsfrihet og kritisk tenkning. Trump hevder at hans motstandere er «farlige» og «hater» nasjonen, og han antyder at «klaging» over regjeringens politikk er forrædersk. Han presenterer sosialisme og kommunisme som utenlandske ideologier rettet mot det amerikanske folket.

Dette er ideer utviklet av naziteoretikere som juristen Carl Schmitt, som forfattet konseptet om en «unntakstilstand» for å rettferdiggjøre naziregimets totalitære styre. Gjemt bak Trumps påstand om at de som «ikke trives her» og «vil at Amerika skal bli sosialistisk» de burde «forlate» USA, er antydningen at skulle de ikke gjør det frivillig vil regjeringen være berettiget til å runde dem opp med makt.

Den beregnede strategiske karakteren av Trumps uttalelser understrekes av konteksten de blir gort i. Trump fordømte i går «ytrevenstre» for å hevde at administrasjonen internerer immigranter – inkludert barn – i usanitære konsentrasjonsleirer. «De er ikke konsentrasjonsleirer, de er faktisk veldig veldrevne,» sa han.

Millioner av immigranter – betydelige deler av arbeiderklassen i 10 målrettede byer – lever i frykt for forestående raid, som ble bekjentgjort av Trump tidligere denne måneden. I forrige uke truet han med å krenke en høyesterettsavgjørelse som forhindrer ham i å inkludere et spørsmål om status for statsborgerskap ved 2020-folketellingen. På mandag innførte administrasjonen en ny føderal forordning som effektivt sett forhindrer sentralamerikanere fra å søke asyl i USA – et klart brudd på folkeretten.

Disse handlingene etterfølger hans utplassering av tusenvis av soldater i aktiv tjeneste til den amerikansk-meksikanske grensa, og hans erklæring av en nødssituasjon for å overstyre Kongressen og allokere Pentagon-midler for byggingen av hans grensemur.

Ved hvert av disse tiltakene har Trump brukt antiimmigrantxenofobi som spydspiss for å bryte grunnleggende forfatningsnormer, og etablere styre per dekret.

Trump og hans rådgivere forsøker å bygge en utenomkonstitusjonell bevegelse som forbinder fascistiske elementer i staten – deriblant titusenvis av agenter fra byrået for immigrasjon og tollhåndhevelse (ICE) og fra toll- og grensebeskyttelsen (CBP) – med den minoriteten av velgerne som støtter hans reaksjonære politikk.

Det demokratiske partiets reaksjon kombinerer deres typiske veikhet med en etnisitetsbasert appell som blåser vind i seilene for Trumps strategi. Det demokratiske partiets lederskap annonserte på tirsdag at de motsetter seg oppfordringer innenfra partirepresentantene om formelt å fordømme Trump for hans bemerkninger, og i stedet velger de å skjelle på Trump med en mild, uforpliktende resolusjon som holder opp Ronald Reagan som et ikon for amerikansk demokrati.

Det demokratiske partiet har ikke mønstret noen seriøs motstand mot Trumps diktatoriske trekk, og partiet stemte forrige måned for å gi ham ytterligere $ 4,6 milliarder [NOK 39 milliarder] for å finansiere sin krig mot immigranter.

Pressen som er innordnet med Det demokratiske partiet har respondert på Trumps raljering ved voldsomt å fordømme «hvite mennesker» generelt, og arbeiderklassehvite spesielt. I en artikkel med tittelen «Hvit identitetspolitikk driver Trump, og Det republikanske partiet under ham» beskyldte Washington Post i går «hvit syting» for å ligge til grunn for Trumps siste uttalelser.

Post hevdet at «et flertall av hvite amerikanere uttrykker noe etnisitetsbasert vrede i valgårundersøkelser», der det ble referert til en professor ved Duke University, for å argumentere for at «følelsen av hvit identitet er mye sterkere blant ikke-collegeutdannede hvite enn blant de som har gått på college.» [O. anm.: amerikanske ‘college’ kan, litt unyansert, leses som ‘høyskole’]

I en spalte i New York Times på mandag, under tittelen «Trumps Amerika er ‘a White Man's Country’», krever Jamelle Bouie at demokratene straffer rasistiske hvite velgere ved å distansere seg helt fra enhver appell til hvite arbeidere.

«Hva som er mer slående enn presidentens blod-og-jord-rasisme,» skrev han [o. anm.: henspilling på Hitlers Blut und Boden], «er hvordan Det demokratiske partiets eliter – eller i det minste én gruppe av dem – spiller med tilsvarende antagelser. Nei, de har ikke holdt frem den hvite arbeidende eiendombesitteren som den eneste borgeren av verdi, men de er besatt av å vinne denne velgeren over til sin side.»

Slike kommentarer, gjennomsyret av hat til arbeiderklassen, tilbyr fruktbar grunn for fascistene til å kunne argumentere for at den etnisitetsbaserte politikken til Det demokratiske partiet krever en etnisitetsbasert respons fra det ytre høyre. Som Stephen Bannon sa i 2017: «Desto lengre de [demokratene] snakker om identitetspolitikk, jo mer har jeg dem.»

Trump-regjeringen er en regjering i vedvarende krise, som er hatet og foraktet av et stort flertall av befolkningen. Den frykter fremfor alt veksten av arbeiderklassens opposisjon innen USA, initielt uttrykt i bølga av lærerstreiker og andre kamper.

Det gjør den ikke mindre farlig. Dens viktigste aktivum er dens nominelle opposisjon – Det demokratiske partiet. Demokratene er ikke mindre vettskremte over mulighetene for sosial masseprotest og de har viet alle sine bestrebelser på å omramme og diffundere opposisjonen mot Trump og hans pro-foretak, krigshissende politikk.

Socialist Equality Party (US) kjemper for en klasserespons til trusselen for fascisme. Milliarder av mennesker over hele verden er forferdet over de senere utviklinger i USA. Det er ingen massestøtte i USA for fengsling av barn og innesperring i bur, og et styre med utøvende dekret [original: ‘executive fiat’]. Flertallet av Trumps egne velgere søkte ikke å velge en fascist.

Hovedoppgaven er å samle den sosiale styrken til arbeidere av alle etnisiteter og nasjonaliteter, til én felles internasjonal kamp for sosial likhet. Etableringen av arbeiderklassens enhet krever en uopphørlig kamp mot den etnisitetsbaserte identitetspolitikkens gift, som er den reaksjonære ideologien til den øvre middelklassen.

Presidentens fascistiske nedrakkinger stammer ikke fra hodet til individet Trump. Det er perspektivene til en betydelig del av kapitalistklassen, som ser i retning av diktatur for å beskytte sin rikdom. Kampen mot fascisme krever en kamp mot dens grunnleggende årsak – kapitalistsystemet.

Eric London