Gjenlyden av Trump-supportere som skreik «Send henne tilbake!» ringte som et ekko på tvers av landet på torsdag da presidenten gjentok sitt angrep mot de fire demokratiske kongresskvinnene, deriblant Ilhan Omar som talekoret var rettet mot.
Bruken av et slikt språk som ved kampanjesamlingen i Nord-Carolina understreker faren reist av presidentens fascistiske strategi. Trump og hans supportere erklærer sin støtte for fjerningen av Omar, en somaliskfødt amerikansk statsborger, fra embetet og hennes deportering for å ha kritisert hans administrasjon. I kontekst av økt høyreorientert vold i USA, og over hele verden, oppildner Trump sine tilhengere til å angripe henne.
Men bare noen minutter tidligere takket Trump flertallet av demokratene i Represetantenes hus for å ha stemt mot en impeachment-prosess. «Jeg har nettopp hørt at Representantenes hus i De forente stater av Amerika, overveldende har stemt for å drepe ... resolusjonen, hvor dum er ikke dét, om impeachment,» erklærte Trump. «Jeg vil takke disse demokratene, fordi mange av dem stemte for oss,» la han til, og publikum jublet høylytt.
Etter å ha skrytt av sine skattelettelser for de rike, det stigende aksjemarkedet og utvidelsen av militærfinansiering, tilføyde Trump:
«Det demokratiske partiets førende stemmer er venstreorienterte ekstremister, som står mot alt vårt land står for, men igjen må jeg få fortelle dere, at denne avstemmingen var så stor at jeg må få takke mange av demokratene. Nei, nei, jeg mener det, jeg respekterer det, det gjør jeg virkelig. Den [impeachment-avstemmingen] var et slakt. Mange av de som stemte for oss var demokrater, og jeg vil takke dem, fordi de gjorde det som er det rette for landet vårt.»
I politiske og juridiske termer er demokratenes bekjentgjøring i Representantenes hus – med 137 stemmer mot og 95 for impeachment-fremlegget – reelt sett en godkjenning av Trumps politikk.
Trumps ros for Det demokratiske partiet var ikke bare bombast og skvalder – han valgte sine ord med omhu, og i henhold til en bevisst politisk strategi. I den amerikanske borgerlige politikkens teater er hvert et ord og hver en bevegelse et signal til politiske allierte og motstandere.
Han appellerer til de velstående politikerne og maktmeglerne som utgjør Det demokratiske partiets etablissement, og som i likhet med Trump også motsetter seg innflytelsen fra selvoppnevnte sosialistkandidater som Alexandria Ocasio-Cortez og Rashida Tlaib, og som ikke har til hensikt å komme med noen innrømmer, ikke engang til deres oppfordringer for selv beskjedne reformer.
Mens demokratene vedtok en resolusjon som fordømte Trumps «rasisme» jobber de bak kulissene aktivt sammen med administrasjonen for å kutte sosialutleggene og øke finansieringen av militæret.
På onsdag førte demokratenes lederskap representert ved House Speaker Pelosi og Senatets minoritetsleder Charles Schumer, en inngående samtale med finansminister Steven Mnuchin, der alle parter etterpå kunngjort at de var «nært» en toårig budsjettavtale som ville heve gjeldstaket og øke finansieringen for de væpnede styrkene. Etter diskusjonen med Pelosi erklærte Mnuchin at han hadde en «klar samstemmighet» med California-demokraten.
Mnuchin sa at begge parter «ble enige om at det vil bli balanseringer» – med andre ord, kutt av sosialutlegg. I en artikkel i Politico med overskriften «Demokratene ikke helt villige til å smekke ‘avskyelige’ Trump,» sa Virginia-demokraten Don Beyer: «Jeg mener at vi kan holde ting fra hverandre, så absolutt. Og det tror jeg at han kan også. Vi skal absolutt fortsette å snakke ut. Men han er også fortsatt president, for enda ett-og-et-halvt år, og vi ønsker å få gjennomført lovgiving.» I forrige uke stemte demokrater i Representantenes hus overveldende for å innvilge $ 733 milliarder [NOK 6,3 billioner] til militærutlegg for budsjettåret 2020, det høyeste beløpet noen sinne.
Det demokratiske partiet er et reaksjonens parti, basert på en allianse av militær-etterretningsapparatet, Wall Street og den velbeslåtte, identitetsbesatte øvre middelklassen.
Partiets meningsforskjeller med Trump har alltid vært av taktisk karakter. Demokratenes hovedbekymring er at Trump undergraver amerikansk imperialismes viktigste strategiske imperativ – særlig i forhold til Russland – og at hans uforutsigbare og uberegnelige oppførsel skal destabilisere innenrikspolitikken, oppildne folkelig opposisjon og ytterligere true deres utenrikspolitiske mål. Hva angår å kutte skattene, senke rentenivåene og økte militærutleggene, er demokratene og Trump skjønt enige. Begge parter støtter Trumps ofte gjentatte trussel om at «Amerika aldri skal bli et sosialistisk land.»
Det var Pelosi selv som rettet fornyet oppmerksomhet på de fire kongresskvinnene i forrige uke, da hun rakket ned på «deres offentlige, hva det nå enn er, og deres Twitter-verden», i et intervju i New York Times. Ansatte medarbeidere i Det demokratiske partiet lekket deretter meningsmålingstall som viser at de fire kongresskvinnene er svært upopulære blant republikanske velgere. De skriftlige notatene Trump anvendte på sin pressekonferanse i Det hvite hus denne uka inneholdt linja: «Nå kaller de til og med Nancy Pelosi en rasist.»
Trump og Det demokratiske partiet er bekymret for figurer som Omar og Ocasio-Cortez, ikke på grunn av det disse kongresskvinnene selv ønsker, eller er i stand til. Hva angår de fire kongresskvinnene er hver og én av dem forpliktede tilhengere av det demokratiske etablissementet og de har lojalt fulgt lederskapets retningslinjer. Men det faktum at de ble valgt til Kongressen viser et voksende tidevann av sosial opposisjon mot kapitalismen, nedenfra.
Det politiske etablissementet frykter de titalls millioner arbeidere og unge mennesker som er interessert i sosialisme, men som enda ikke har gitt slipp på illusjonene om reformering av Det demokratiske partiet. Styingsklassen, som er meget vel inneforstått med at et stort utbrudd av klassekampen ville krasje de inflaterte markedene, vurderer arbeiderklassemotstand mot ulikhet som ei tikkende bombe, i nedtelling mot antenning.
Begge styringsklassens fraksjoner vil anvende 2020-valgene til å omramme den sosiale opposisjonen for å få avledet den bak deres egne reaksjonære mål.
Trump appellerer til fascistelementer, han gjør immigranter til syndebukker for den sosiale krisen i Amerika, rakker ned på demokratene som sosialister, og han bygger en utenomparlamentarisk bevegelse for om nødvendig å knuse opposisjon med makt.
Demokratene har rullet ut to dusin kandidater, og få av dem representerer noe mer enn en «identitet» for innrullering i deres valgbaserte koalisjon kommende november. Alle kandidatene kommer med «venstre-aktige» lyder om å garantere helsetjenester for alle, beskatte de rike og anvende midlene for å finansiere sosialreformer. Skulle de bli valgt, ville de ikke stå for noen av disse tingene.
Den samme tragiske forestillingen gjentas igjen og igjen. De «progressive» kandidatene vil forflytte seg litt til venstre under primærvalgene for å gjenopplive illusjonene blant skuffede velgere, og de vil hevde at denne gangen kan partiet presses til venstre. Til slutt spytter nominasjonsprosessen ut en høyreorientert kandidat som Bill eller Hillary Clinton, John Kerry eller Michael Dukakis.
Én ting er sikkert for 2020: de «progressive» kandidatene, lurte av partieliten, og uten å få noen innrømmelser på program, vil enten droppe alle forslag om sosial reform, eller de vil ydmyke seg ved å kreve at deres supportere «forener» seg bak den nominerte høyreorienterte presidentkandidaten.
Grupper som Amerikas demokratiske sosialister (DSA) spiller en kritisk rolle i denne prosessen. Der de poserer som «uavhengige» sosialister har DSA allerede godkjent kandidaten, uansett hvilken høyreorientert demokrat partiet måtte nominere – ett-og-et-halvt år før presidentvalget!
I et mai-intervju med New York Times forklarte Bhaskar Sunkara, Jacobin-redaktør og ledende DSA-figur, at et Joe-Biden-presidentskap «ville være flott», dersom en progressiv kandidat ikke skulle vinne primærvalget. Han sa, videre:
«Jeg mener at mentaliteten må være å oppfordre folk til å stemme på Joe Biden, spesielt i svingstater.» Dét er nødvendig «for å unngå en kandidat fra et tredjeparti» – det vil si, et brudd med Det demokratiske partiet – på grunnlag av «strategisk kunnskap og forpliktelsen for å bli kvitt Trump».
Sunkara slapp fra seg sine kommentarer til og med før forestillingen startet, og glemte å lese sceneanvisningene som krevde at han skulle legge seg ned med mer takt og påtatt trass, for desto bedre å få overbevist sitt publikum.
DSA kan høflig diskutere sin angivelige sosialisme med selvgode spaltister fra New York Times, karrierepolitikere i Kongressens bakrom, og med velbeslåtte professorer som deltar på «venstre»-konferanser på sjenerøse per-diem-godtgjøringer.
Socialist Equality Party motsetter seg fascisme og trusselen om diktatur ved å slåss for ekte, revolusjonær sosialistisk bevissthet i fabrikkene, varelagerne og arbeiderklassebydelene, og blant studenter, elever og arbeiderklasseungdom.