Eksponeringen av rollen Spanias hemmelige tjeneste (CNI) – Det nasjonale etterretningssenteret – spilte i forbindelse med terroristangrepene i Barcelona i august 2017, demaskerer også den reaksjonære rollen til Podemos og de katalanske nasjonalistene. De dekker over rapporter fra nyhetsnettstedet Público om at CNI intensivt overvåkte Den islamske statens (IS) terrorcelle helt til den dagen da de gjennomførte Barcelona-angrepene i august 2017, og at CNI brukte IS-cellas leder, Abdelbaki Es Satty, som en informant.
Det spanske borgerskapet prøver desperat å begrave beretningen under et berg av taushet. Selv da nyheten om rapporten raskt spredte seg på sosialmedier ignorerte de vesentlige mediene dens avsløringer. De etablerte partiene fulgte samme linje. Det høyreorienterte Folkepartiet (PP) [Partido Popular], som var ved makten under angrepene i 2017, har ikke sagt noe som helst. Det nå-fungerende regjeringen av sosialdemokratene fra Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE), har erklært at tidligere CNI-direktør Félix Sanz Roldán allerede avleverte sine forklaringer om CNIs relasjoner til Es Satty i parlamentet.
I mars 2018 la begge partiene ned veto mot etableringen av en parlamentarisk granskningskommisjon for å etterforske CNIs tilknytninger til Es Satty, og lot isteden Roldán uttale seg bak lukkede dører for Statens hemmeligholdskommisjon. Roldán opprettholdt at kontakt med Es Satty ble tatt opp i 2014 «etter protokoller», da han avtjente en dom for narkotikahandel. Roldáns opptreden kom flere måneder etter at lekkasjer hadde bekreftet at CNI hadde kontaktet Es Satty. CNI insisterte på at de aldri klarte å verve ham som en informant. Públicos rapporter knuser dette narrativet.
Desto mer bemerkelsesverdig er rollen spilt av pseudo-venstre-partiet Podemos og av de katalanske nasjonalistene, som byr politisk ryggdekning for CNI til tross for at det er bevis for statskriminalitet. De katalanske nasjonalistene ber om hemmelige møter med regjeringen for å få noen overflatiske forklaringer bak lukkede dører – i håp om å dempe skandalen.
Etter Públicos avsløringer sendte den katalanske regjeringen et brev til den spanske sentralregjeringen, der det står: «Den katalanske regjeringen, som alltid forpliktet til prinsippet om maksimal åpenhet og strenghet i offentlige forklaringer, søker et møte med dere, i ethvert format dere måtte ønske, for å informere og tilby forklaringer som dere anser å kunne tjene til å dempe denne situasjonen, og så langt som mulig få en slutt på den sosiale alarmeringen som genereres.»
De katalanske nasjonalistenes reaksjon er desto mer bemerkelsesverdig fordi Barcelona-angrepene skjedde samtidig med at Madrid åpent diskuterte å innføre krigsrett, for å få knust den katalanske uavhengighetsfolkeavstemmingen de da
organiserte. Etterpå lanserte PP et brutalt polititilslag mot den fredelige avstemmingen, suspenderte Catalonias valgte regjering og fengslet katalanske nasjonalistledere.
Spørsmålet gjenstår om hvorvidt deler av statsapparatet, i sin søken etter et påskudd for et tilslag faktisk sanksjonerte et angrep for å berettige innføringen av krigsrett i Catalonia.
Podemos har forblitt taust, bortsett fra én kynisk og overflatisk tweet fra Pablo Iglesias, partiets generalsekretær. I den kritiserte han «de store medienes taushet», og spurte: «Hvorfor forhindret PP, PSOE og Cs [Ciudadanos; Borgerne] parlamentet fra å etterforske?» Han la til: «Hvorfor er dere tause i dag?»
Spørsmålet som fortjener å bli besvart er hvorfor Podemos er taust om Público-rapporten. Det er ikke så vanskelig å se. Podemos er for tiden dypt i samtaler med PSOE om å danne en proinnstramming og militaristisk regjering, som ville hvile på CNI. PSOE vant 123 plasser i april-valget, for lite for et absolutt flertall i Kongressen der det er 350-plasser. For å lykkes med å danne en regjering trenger PSOE støtte av Podemos’ 42 parlamentsmedlemmer.
Ikke på noe tidspunkt siden Público postet rapportene forrige tirsdag har Iglesias krevd en fullstendig åpenhet om Barcelona-angrepene fra PSOE, i bytte for hans partis støtte.
I stedet har Iglesias sentrert samtalene om det å sikre seter og posisjoner innen statsmaskina, fra PSOE. Lekkede informasjoner om forhandlingene indikerer at Iglesias har foreslått at Julio Rodríguez, tidligere general i hæren og Podemos-medlem, som hadde kommandoen over de spanske styrkene i NATO-krigen i Libya i 2011, til å fylle stillingen som CNI-leder etter Roldáns fratreden for tre uker siden.Iglesias har heller aldri avslørt hva tidligere CNI-direktør Roldán faktisk bekjentgjorde for Statens hemmeligholdskommisjon i parlamentet i fjor. Irene Montero, Iglesias sambo-partner og nåværende nestkommanderende i Podemos, deltok på det møtet. Faktisk hadde hun i fjor blitt godkjent med 304 stemmer av de 350 parlamentarikerne, til å slippe inn i den engere klubben av lovgivere i Statens hemmeligholdskommisjon, som har tilgang til klassifisert informasjon, som diskuterer hemmelig statsfinansiering og som fører tilsynsmyndighet over CNI. Kommisjonsmedlemmene er forpliktet til å opprettholde streng konfidensialitet.
Det vil si at Podemos jobber tett med etterretningstjenestene gjennom denne kommisjonen og at partiledelsen tidlig ble informert om CNIs intriger, men fortsetter å holde det skjult for den spanske befolkningen.
På tilsvarende måte deltok også de katalanske nasjonalistene i Statens hemmeligholdskommisjon i fjor. Den katalanske nasjonalistparlamentarikeren Jordi Xuclá priste absurd nok Roldán, og sa at informasjonen presentert var «betydelig og kommuniserte alt på en absolutt konstruktiv måte».
Den avvisende reaksjonen fra Iglesias til Públicos fordømmende avsløringer er ingen tilfeldighet. Podemos er et etablissementsparti som artikulerer interessene til et velbeslått middelklassemiljø. Det har gjentatte ganger bevist sin vevillighet til å gjennomføre harde innstrammingstiltak og promilitaristisk politikk på det lokale og det regionale nivå. Nå som partiet søker å komme inn i en nasjonalregjering er det desperat etter å bevise sin pålitelighet for staten.
Podemos’ reaksjon er en bevisst bestrebelse på å holde arbeidere og ungdom i Spania og internasjonalt, fra å få vite sannheten om etterretningsagenturenes rolle i angrepet i Barcelona, for å kunne undertrykke den voksende opposisjonen mot krig og angrep på demokratiske rettigheter. De tar sikte på å vugge befolkningen i søvn, til tross for voksende sosialt raseri og politisk motstand på tvers av hele Europa.
Jaume Asens, talsperson for En Comú Podem (Podemos’ katalanske tilknytning), insisterte på at Públicos rapport måtte analyseres «rolig og grundig». Han la til at lesere burde «unngå å bli fristet til å konstruere konspirasjonstolkninger».
Dette er absurd og reaksjonært, siden det Público har avslørt bærer alle kjennetegn av en genuin konspirasjon, som involverer kriminell opptreden på
toppnivå av den spanske staten. CNI overvåket og gjennomførte intensiv overvåkning av terroristcella frem til selve angrepet den 17. august, som etterlot 21 døde og 130 sårede. Embetsrepresentanter ved CNIs hovedkontor forsøkte så å slette mappa på Es Satty, da etterforskninger av angrepene begynte, som han hadde spilt den ledende rollen i forberedelsene av.
Asens reaksjon er desto mer bemerkelsesverdig ved at han var offentlig oppnevnt advokat for Mohammed Mrabet, som sto overfor tiltale for terroristhandlinger i Operacion Chacal, etter Al Qaedas bombinger i Madrid i 2004. Asens er veldig godt klar over statens lengetidige tilknytninger til Es Satty, og hvordan statens øverste embetsrepresentanter løy for offentligheten etter Barcelona-angrepene.
Mrabet var ringleder av ei terroristcelle i Vilanova i la Geltru, en småby i nærheten av Barcelona, som forsøkte å rekruttere ungdom til å dra og slåss i Irak. En av hans nærmeste samarbeidspartnere var Es Satty, som ifølge Públicos rapport var en av de fremste hemmelige vitnene som jobbet med politiet med anklagene mot Mrabet og resten av cellas medlemmer. Det som er ukjent er om Es Satty allerede den gangen, et tiår tidligere, var en CNI-informant.
Det var CNI som installerte Es Satty, en islamist som var kjent for politiet og etterretningstjenestene, som imam i hovedmoskéen i den lille byen Ripoll, hvor han bygde opp si terroristcelle. CNI intervenerte også for å forhindre Es Satty fra å bli utvist i 2014, da de allerede hadde rekruttert ham som informant.