Mellom 500 000 og én million puertorikanere gikk ut i gatene i hovedstaden San Juan på mandag, i den største demonstrasjonen i øyas historie. Selv nedre-grense-anslaget på 500 000 ville bety 16 prosent av territoriets befolkning på 3,2 millioner som deltakere i mandagens protester.

Den samme prosentandelen anvendt for det amerikanske fastlandet ville tilsvare 50 millioner demonstrerende, en utsikt som fyller styringsklassen med frykt.

For mindre enn to uker siden publiserte Puerto Ricos Senter for gravejournalistikk [Center for Investigative Journalism] 900 sider med chatmeldinger [o. anm.: krypterte tekstmeldinger på sosialmedieplattformen Telegram; en tjeneste tilsvarende WhatsApp] som beskrev forakten styringsklassen har for arbeidere og ungdom. Når journalister trosser medieetablissementet og faktisk rapporterer om styringsklassens intriger er implikasjonene revolusjonære.

I tekstmeldingene rakker guvernøren Ricardo Rosselló og hans rådgivere ned på skoleelevenes protester og de planlegger å knuse deres demonstrasjonr, de diskuterer anvendelsen av de selvtilfredse foretakskjøpte mediene til å kneble og få brakt uavhengige journalister til taushet, de planlegger å spre propagandavideoer med «falske nyheter» produsert i hemmelighet av regjeringen, for å døyve opposisjonen, de snakker om å blokkere en politireform og de håner fattige innbyggere som er tvunget til å bruke farlig offentlig infrastruktur.

I den mest opprørende meldingen håner Rosselló arbeiderne som den amerikanske regjeringen etterlot til å dø, etter at orkanen Maria forødet øya i 2017. Rossellós finansdirektør Sobrino Vega sa: «Nå som vi er på temaet, har ikke vi noen kadavre å mate kråkene våre med?»

Denne strofen har brent seg inn i bevisstheten til millioner av mennesker, som den puertorikanske ekvivalenten av Marie Antoinettes «la dem spise kake». Den har utløst et så eksplosivt raseri fordi den tapper inn i en dyptgripende historisk og sosial misnøye, som har brygget under overflata av det puertorikanske samfunnet gjennom flere tiår. På et territorium som ble stjålet gjennom erobring i den tidlige fasen av amerikansk imperialisme, hvor subjektene ikke har noen reell rett til å velge sine egne representanter, bestemmer nå masser av mennesker seg for å søke oppreisning for misnøyen utenfor det politiske etablissementets rammer.

Det demokratiske partiet og dets pressorganer har forsøkt å bagatellisere klassekarakteren av opposisjonen som har eksplodert etter publiseringen av tekstmeldingene, og portretterer raseriet i vesentlig grad som spørsmål om etnisitet og identitet. New York Times skrev på mandag at «utvekslingene avslørte elitenes arrogante ‘bro’-kultur [o. anm.: ‘bro’ som slang/kortform for svartes omtale av hverandre som ‘brother’ (‘bror’)]» der de «latterliggjorde en overvektig mann, en fattig mann, ei homofil popstjerne, og flere kvinner».

Faktisk er den puertorikanske befolkningens misnøye forankret i den dype fattigdommen og amerikansk imperialismes koloniutbytting av øya.

Begge de to store amerikanske politiske partiene snudde ryggen til øyas befolkning i kjølvannet av orkanene Maria og Irma, som etterlot nesten 5 000 mennesker døde.

Da orkanen slo til løy den føderale og den lokale regjeringen for befolkningen om dødstallene og nektet å gjøre noen reell innsats for å yte dem bistand. USAs president Donald Trump skrøyt av at orkanene ikke var «virkelige katastrofer», fordi de «bare» hadde drept 16 mennesker og han kalte regjeringsresponsen en «utrolig suksess». Uker senere fløy han til øya for en foto-op, og kastet det han kalte «vakre, myke papirhåndklær» til desperate tilskuere.

På mandag helte Trump bensin på bålet da han kalte seg «det beste som noen gang har skjedd med Puerto Rico», og la til: «Vi gjorde en fremragende jobb på Puerto Rico.»

Omtrent 10 000 skoler, broer, veier og annen infrastruktur ble ødelagt av orkanene. Per forrige uke var bare ni gjenoppbyggingsprosjekter godkjent av FEMA – Federal Emergency Management Agency (Den føderale nødsforvaltningsetaten). Regjeringen viderefører sin årelange plan for privatiseringer og innstrammingsbudsjetter, for å nedbetale øyas gjeld til Wall-Street-kreditorer ved å slette sosialprogrammer og den offentlige utdanningen.Den amerikanske styringsklassen, filleristet av krise etter krise, er desperat etter å få stoppet de puertorikanske protestene fra å utløse massestreiker og protester på fastlandet, der den samme ekstreme ulikheten og fattigdommen dominerer alle elementer av det politiske og sosiale liv.

På grunn av det faktum at Trump er bredt hatet på tvers av hele Puerto Rico tilfaller hovedansvaret for å undertrykke demonstrasjonene Det demokratiske partiet.

Rosselló, som er medlem av Puerto Ricos Nytt Fremskrittsparti (PNP) [New Progressive Party], er en amerikansk demokrat og medlem av Foreningen av demokratiske guvernører [Democratic Governors’ Association]. Han var delegat på Den demokratiske nasjonalkonvensjonen for Hillary Clinton i 2008, og for Barack Obama i 2012. Begge de vesentlige partiene på Puerto Rico er dominert av fastlandsdemokratene.

I over ei uke forble Det demokratiske partiet taust om guvernørens tekstmeldinger. Mandag ettermiddag, da det ble klart at protestene var enorme, ble det sendt ut en forordning og alle ledende demokrater meldte sine tweets og overflatiske uttalelser, i et forsøk på å komme inn foran demonstrasjonene for å få brakt dem under kontroll.

Bevegelsen på Puerto Rico innvarsler ekspansjonen og intensiveringen av den globale bølga av streiker og protester. Heri ligger det utviklingsforløpet som arbeiderklassen må ta som respons på den politiske krisen i Washington mellom de to reaksjonære fraksjonene av den amerikanske styringsklassen.

Trump utvikler en fasciststrategi som tar sikte på å forberede seg på den fysiske ødeleggelsen av de kommende arbeiderklassekampene. Demokratene, ikke mindre et parti for Wall Street, er besatt av å sensurere Internettet, styrke militær- og etterretningsagenturene, og fokuserer motstanden mot Trump basert på antirussisk hysteri og bekymringer for at Trump ikke i tilstrekkelig grad forfølger amerikansk imperialismes interesser i utlandet.

De siste månedene har massedemonstrasjoner av en historisk enestående skala funnet sted på nesten hvert et kontinent. I Hong Kong, Algerie, Frankrike og på Puerto Rico har masser av mennesker strømmet ut i gatene, såvel i metropolene som i tidligere kolonier.

Selv om deres stemmers og tegns språk er forskjellige, snakker deres krav – for demokratiske rettigheter og økonomisk likhet – språket til en fremvoksende samfunnskraft: den internasjonale arbeiderklassens. Unge mennesker – utnyttet, forgjeldet, arbeidsledige og underbetalte – spiller en fremtredende rolle i det stigende tidevannet av sosial kamp. Over halvparten av verdens befolkning er under 30 år. På Puerto Rico var det unge mennesker som anvendte sosialmedier til å spre Rossellós tekster til sine venner og arbeidskolleger.

Protestene krever Rossellós avgang, som guvernøren hittil har nektet å imøtekomme. Faktum er at hverken Rossellós avgang eller en demokratisk-ledet impeachment-prosess mot Trump ville forbedre situasjonen for arbeiderklassen på Puerto Rico eller på det amerikanske fastlandet.

Det å adressere den grunnleggende årsaken til ulikhet, offentlig korrupsjon og angrep på demokratiske rettigheter krever den bredeste mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen, som leder ungdommen og sunne elementer av middelklassen, i en kamp mot kapitalistsystemet.