Tidligere spesialråd Robert Mueller vitnesbyrd for Kongressen på onsdag, iscenesatt av demokratene i håp om å få gjenopplivet deres diskrediterte antiRusslandkampanje og fremstillingen av Trump som ei nikkedukke for Putin, endte som en fiasko.
Mueller, som gjentatte ganger hadde erklært sin uvillighet til å vitne for Kongressen, nektet å si noe ut over den offisielle rapporten han ga ut for fire måneder siden. Det 448-sider-lange dokumentet erkjente at hans nesten-to-år-lange etterforskning ikke hadde klart å underbygge påstandene fra etterretningsagenturene og demokratene om Trump-kampanjens samspill med Russland i 2016-valget.
Mannen som demokratene hadde bygd opp som den ultimate patrioten og frelseren av det amerikanske demokratiet, klarte ikke å huske viktige detaljer i rapporten han nominelt var forfatter av. «Hvis det kommer fra rapporten, ja, da støtter jeg det,» sa han gjentatte ganger som svar på lovgiveres utspørring.
Laurence Tribe, jussprofessor ved Harvard og prominent demokratisk talsmann for impeachment av Trump, erklærte: «Så mye som jeg hater å måtte si det var denne morgenens høring en katastrofe. Så langt fra å blåse liv i sin fordømmende rapport, sugde den slitne Robert Mueller livet ut av den.»
«Mueller skuffer demokratene,» sukket New York Times i en artikkel av Peter Baker, som de siste tre årene har kværnet ut utallige hesblesende avsløringer basert på anonyme etterretningskilder, om russisk «samspill» med Trump.
Baker skrev: «I dagene frem til spesialrådens etterlengtede opptreden for Kongressen argumenterte demokratene for at den tv-kringkastede høringen av Robert S. Mueller III kunne forvandle impeachmentdebatten.» Men onsdagens begivenhet «var ikke den blockbuster demokratene hadde søkt, og Mr. Mueller var heller ikke den actionstjerna de hadde rollesatt.»
Dan Balz, nasjonal sjefkorrespondent for Washington Post, skrev at for demokratene som anså Mueller som «agenten for president Trumps endelige undergang ... knuste onsdagens høringer på Capitol Hill sannsynligvis de illusjonene en-gang-for-alle».
Demokratenes bestrebelser på å oppildne til et palasskupp basert på deler av militæret og etterretningsetablissementet har bare gitt troverdighet til Trumps demagogiske posering som motstander av de «ikke-valgte dypstatoperatørene som trosser velgerne for å presse gjennom sine egne hemmelige agendaer,» som han formulerte det i en tale i fjor.
Trumps kriseridde administrasjon, bredt foraktet av den amerikanske befolkningen og omgitt av kriser i inn- og utland, fremstår styrket fra hele denne snuskete affæren. Høringene runder av demokratenes rekke av kapituleringer på substansielle saksanliggender – fra finansieringen av Trumps fascistiske antiimmigrasjonspolitikk til hans massive boondoggle [les: ‘overoppblåst budjett’] for militæret, toppet av torsdagens vedtak i Representantenes hus kontrollert av demokratene, for godkjenningen av en toårig budsjettforlengelse.
Under opptakten til Mueller-høringene kom Trump, oppmuntret av demokratenes uansvarlige feighet, med sin til-dags-dato mest feiende påstand om tøylesløs utøvende makt, der han erklærte at den amerikanske grunnloven gir ham «rett til å gjøre akkurat hva jeg vil».
Muellers opptreden avslørte svindelen i påstandene fra demokratene, de store papir- og kringkastingsmediene, og fra betydelige deler av Det republikanske partiet, om at «russerne», i skjønn forening med WikiLeaks og organisasjonens fengslede og forfulgte grunnlegger Julian Assange, er skyldige i «å så splittelser» i det amerikanske samfunnet. Som om det skulle «utenforstående agitatorer» til for å vekke sosial misnøye i et land der de tre rikeste individene forvalter mer formue enn de nederste 160 millioner til sammen!
Onsdagens fiasko vil imidlertid ikke avskrekke Det demokratiske partiet og dets medieallierte fra å forfølge sin høyreorienterte antiRusslandheksejakt, eller fra å utvide den til Kina og andre land i amerikansk imperialismes sikter. New York Times og Washington Post responderte begge på den patetiske forestillingen på Capitol Hill med å kreve en intensivering av USAs bestrebelser for å slå ned på angivelig «utenlandsk innblanding».
Sistnevnte begrep er en eufemisme for pådrivet støttet av begge partiene for å sensurere internett og kriminalisere uavhengig og kritisk journalistikk, legemliggjort med fengslingen av Assange og Chelsea Manning. Mueller anvente onsdagens høring, oppfordret av demokratene, til å fordømme det han kalte WikiLeaks’ «illegale aktivitet».
I en redaksjonell lederartikkel med tittelen «De gjør det, mens vi sitter her», berømmet New York Times Muellers oppfordring til «lovgivning for å forbedre informasjonsdeling og annen koordinering mellom etterretningsbyråer». Times beklaget det faktum at Muellers advarsler om «russisk undergraving av det amerikanske demokratiet» ikke blir tatt til etterretning, og at «nesten alle republikanere i begge komitéene, ikke engang erkjente trusselen fra Russland og andre land».
Mens Times’ hysteriske påstander om «russisk innblanding» er absurde løgner, er den politikken som blir implementert veldig reell. Kongressen har tvunget alle store teknologiselskaper til å implementere et vidtrekkende sensurregime, som uforholdsmessig rammer venstreorienterte, antikrignettsteder og organisasjoner. I tillegg til de falske anklagene mot Assange har Trump-administrasjonen, med demokratenes støtte, pålagt nye visumbegrensninger for kinesiske studenter, der det påstås at de er – som FBI-direktør Christopher Wray fortalte Kongressen – «ukonvensjonelle innsamlere», dvs. spioner.
Det kan nå settes opp et visst balanseregnskap over denne politisk fornedrede episoden i amerikansk historie. De siste to-og-et-halvt årene med antiRusslandhysteri har gjort det klart at demokratene er enige i hoveddelen av Trumps innenriksprogram. I tre-år-på rad har de vedtatt rekordøkninger av militærbudsjettet, et faktum Trump bemerker prominent hver gang han holder en fascistisk tale for et militært publikum.
Demokratenes innvendinger mot Trump-administrasjonen har dreid seg om forskjeller over utenrikspolitikken. De har krevd at Det hvite hus inntar en mer aggressiv holdning, ikke bare mot Russland men i økende grad også mot Kina. De har gjentatte ganger advart mot Trumps roing tilbake på USAs bestrebelser på å få ødelagt den kinesiske teknologigiganten Huawei.
Fra starten av har demokratenes innsatser for å oppildne til et palasskupp vært rettet mot å demobilisere og avvæpne masseopposisjonen som eksisterer mot Trump-administrasjonen. I den grad Trump fremstår som sterk skyldes det bare mangelen på ryggrad hos hans kyniske og feige politiske motstandere i Det demokratiske partiet.
Hele opplevelsen siden Trump tiltrådte presidentembetet gjør det klart at det er umulig å seriøst motsette seg fascisten i Det hvite hus ved å støtte, eller å forsøke å presse Det demokratiske partiet. Det alle fraksjoner av styringseliten og det amerikanske politiske etablissement frykter er et utbrudd av den voksende sosiale opposisjonen i arbeiderklassen, som truer deres rikdommer og privilegier. Dersom de måtte velge mellom Trump og en folkelig massebevegelse for å få ham fjernet, har alle fraksjoner av Det demokratiske partiet gjort det klart at de ville velge Trump.
Det er imidlertid én ting å løpe ringer rundt demokratene, mens det er noe ganske annet å stå imot en reell folkelige opposisjon. Trump, som har opprettholdt den laveste godkjenningsevalueringen for noen president siden andre verdenskrig, forblir enormt hatet.
Hvis det ble innkalt til en marsj i Washington som seriøst opponerte mot Trump, ville deltakelsen være i millioner. Denne ukas begivenheter på Puerto Rico, der folkelig masseopposisjon har tvunget den forhatte Wall-Street-marionetten som tjente som øyas guvernør til å gå av, er bare en forsmak på hva som brygger på det amerikanske fastlandet.
Denne fremvoksende massebevegelsen må anta formen av en bevisst kamp for å forene arbeiderklassen mot alle fraksjoner av styringsklassen, i kampen for sosialisme. Dette krever byggingen av en ny politisk ledelse. Det sentrale spørsmålet i kampen mot diktatur, krig og sosial ulikhet er byggingen av Socialist Equality Party.