I et massivt polititilslag i Moskva på lørdag ble mer enn 1 300 personer arrestert under en demonstrasjonssamling av den liberale opposisjonen. Demonstrantene krevde at 57 kandidater, de fleste av dem assosiert med høyresidens opposisjonspolitiker Alexej Navalnyj og hans parti «Russlands fremtid», skulle få delta i valget til Moskvas byduma den 8. september. Sammen med dumavalget i Moskva skal det holdes rundt 30 regionale og kommunale valg samme dagen.
Bymyndighetene hadde erklært demonstrasjonen illegal og Moskva-ordføreren Sergej Sobjanin hadde fordømt dem som en «sikkerhetstrussel», og lovte at «orden skulle sikres». Det påfølgende tilslaget mot protestdemonstrasjonen, som involverte mellom tre og fem tusen mennesker midt i Moskva-sentrum var enestående i sitt omfang, selv etter standarden for de hyppige polititilslagene mot opposisjonsprotester i Russland. Video-opptak viser scener som ligner en militærokkupasjon, eller en borgerkrig.
Flere tungt pansrede kjøretøyer var utplassert på Tverskaya-gata. Sammen med bypolitiet i Moskva mobiliserte staten også OMON, en paramilitær enhet fra innenriksdepartementet, som inngår i den russiske nasjonalgarden. Det var minst like mange betjenter fra politiet og fra OMON på gatene som det var demonstranter. På flere punkter under protestene, som varte nesten hele dagen, dannet hundrevis av OMON-betjenter kjeder som omringet store grupper av demonstranter, før de stormet inn i mengden, banket løs på folk og førte dem vekk for å arrestere dem.
Ropene fra demonstrantene inkluderte: «Det skal bli frihet i Russland», «Russland uten Putin», «Putin kom deg vekk», så vel som «Russland» og «okkupanter». På bannere som ble holdt opp av demonstrantene sto det: «Vi skal ta tilbake Russland», og «Slutt å lyve for oss».
Blant de arresterte var flere av de kandidatene som er forhindret fra å stille i valget, blant dem Ilja Jasjin, Liubov Sobol og Ivan Zhdanov. De er alle involvert i Alexej Navalnyjs «Fond for å bekjempe av korrupsjon». I følge ubekreftede rapporter ble forbipasserende også arrestert.
Tilslaget på lørdag etterfulgte over ei uke med demonstrasjoner fra den liberale opposisjonen, som hadde deltakelse fra flere tusen, og som krevde at deres kandidater skulle plasseres på valgsedlene. Alexej Navalnyj ble arrestert under en av disse protestene forrige onsdag og sitter fremdeles fengslet. Totalt sett aksepterte myndighetene flere enn 200 kandidater som konkurrerer om 45 seter.
De fleste av dem, deriblant flere som stiller som «uavhengige» kandidater, er tilknyttet det regjerende partiet Forent Russland eller de viktigste opposisjonspartiene i Dumaen, som i løpet av to tiår har fungert som den «lojale opposisjonen» mot Putin-regimet – det ultranasjonalistiske og stalinistiske Kommunistpartiet i Russland (KPRF), det fascistiske Liberaldemokratiske partiet (LDPR), og det nasjonalistiske partiet Rettferdig Russland.
Den eneste andre organisasjonen som ble tillatt å stille kandidater er det stalinistiske partiet «Russiske kommunister», en organisasjon som er ansett for å være et Kreml-prosjekt satt opp for å avlede stemmer fra andre kandidater. Blant deres kandidater er den høyreorienterte stalinisten Darya Mitina fra Det forente kommunistpartiet (OKP) som har bånd til Kreml [engelsk tekst] og det ytre høyre i Russland og internasjonalt, og som WSWS tidligere har avslørt. Boris Kagarlitskyj, en annen viktig skikkelse fra den stalinistiske pseudo-venstre-scenen i Russland, stiller som kandidat for det nasjonalistiske partiet «Rettferdig Russland». I likhet med Mitina har Kagarlitskyj støttet de øst-ukrainske separatistene under borgerkrigen som begynte i Ukraina etter det USA-støttede fascistkuppet i Kiev i februar 2014.
Mer enn et titalls kandidater som var tilknyttet den liberale opposisjonen til Alexej Navalnyj, ble forbudt å delta, til tross for at de hadde samlet de nødvendige 5 000 underskriftene.
Den liberale opposisjonens program er tvers igjennom reaksjonært: orientert mot en tettere allianse med amerikansk imperialisme, taler figurer som Alexej Navalnyj og Ilja Jasjin for deler av det russiske oligarkiet og den øvre middelklasse som føler at deres økonomiske interesser blir overkjørt av oligarkene rundt Putin, og de har sine uenigheter med Kreml om utenrikspolitikken (se: «Hva representerer den russiske «opposisjonslederen» Alexej Navalnyj?»).
De har blitt bygd opp gjennom flere år av Washington som potensielle ledere for en bevegelse av misfornøye deler av den øvre middelklassen og av oligarkiet. I likhet med Maidan-bevegelsen i Kiev som kulminerte med å skyve ut den pro-russiske ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i et fascistkupp i februar 2014, ville en slik bevegelse være rettet mot å skyve ut Putin gjennom mobiliseringen av ekstremt høyreorienterte krefter, og etableringen av et oligarkisk regime som ville være mer direkte underordnet utenrikspolitikken og de økonomiske interesser til amerikansk imperialisme.
I likhet med Navalnyj, som han har jobbet sammen med i nesten to tiår, har Jasjin vært en lengetidig talsmann for en nær allianse av de såkalte liberalerne med høyreekstreme krefter i Russland. Jasjin var også en nær samarbeidspartner med avdøde Boris Nemtsov [engelsk tekst], som ble drept under tvilsomme omstendigheter tidlig i 2015, og som var en av de viktigste russiske politikerne med nær tilknytning til Washington.
Støtten til den liberale opposisjonen er i stor grad begrenset til sjikt av fagprofesjonelle og den øvre middelklassen, samt deler av oligarkiet, som er sentrert i Moskva og i mindre grad i St. Petersburg.
Arbeidere må imidlertid tolke og forstå det massive tilslaget mot opposisjonsprotesten på lørdag som en seriøs advarsel. Det vitner om den ekstreme nervøsiteten i Kreml under betingelser med en opptrapping av USAs krigspådriv mot Iran, oppblomstringen av klassekamp internasjonalt og økende raseri og sosial misnøye i den russiske arbeiderklassen. Det var ment som en maktdemonstrasjon og bekjentgjøring av statens beredskap til voldsomt å undertrykke enhver opposisjon, fremfor alt motstand som kommer fra arbeiderklassen.
Med det regjerende partiet Forente Russland allerede dypt upopulært, har oppslutningen for Putin også nylig falt betydelig, fremfor alt som respons på hans støtte til den høyt forhatte hevingen av pensjonsalderen. Denne «pensjonsreformen» ble presset gjennom mot massiv opposisjon i fjor, og betyr et frontalangrep på den allerede gjennomhullede levestandarden til det overveldende flertallet av den yrkesaktive befolkningen. I tillegg har de siste månedene sett permittering av tusenvis av Ford-arbeidere [engelsk tekst] med elendige kompensasjoner, samtidig med frykt for at Russlands største bilfirma GAZ kan legges ned, som truer hundretusenvis av arbeidsplasser.
Den liberale opposisjonen, Putin-regimet, den «lojale opposisjonen» av LDPR, KPRF og Rettferdig Russland, så vel som de stalinistiske og pseudo-venstre kreftene, er alle skjønt forent i deres fiendtlighet mot enhver bevegelse av arbeiderklassen, og er alle besluttsomt enige om å implementere en agenda med sosiale innstramminger. Alle disse partiene støttet oppløsingen av Sovjetunionen (USSR) og er fiendtlig innstilte mot trotskisme.
Dette ble tydelig demonstrert av fjorårets falske protester mot pensjonsreformen, der Darya Mitinas OKP marsjerte sammen med Navalnyjs tilhengere, det fascistiske partiet LDPR, med det stalinistiske KPRF, med de russiske pabloistene og med åpent fascistiske krefter. Deres felles mål var å desorientere massemisnøyen mot pensjonsreformen og å forhindre en bevegelse av arbeidere i opposisjon til regjeringen (se: «Russiske stalinister og pseudo-venstre slutter rekkene mot bred opposisjon mot pensjonskutt»).
Det er ingen tvil om at protester og streiker som involverer brede deler av arbeiderklassen vil bli møtt med enda større vold og raseri fra statens side enn protestene på lørdag. Dette gjør det desto mer presserende for arbeidere og intellektuelle som er seriøst bekymret for faren for krig, sosiale innstramminger og angrepene på demokratiske rettigheter, å etablere deres fullstendig politiske uavhengighet fra de rådende reaksjonære politiske kreftene i Russland, ved å snu seg til et sosialistisk og internasjonalistisk program.