Forslaget fra Hellas’ nye statsminister Kyriakos Mitsotakis, medlem av det høyreorienterte partiet Nytt Demokrati (ND), om å oppheve landets lov for akademisk asyl, må den greske arbeiderklassen ta som en alvorlig advarsel. Den greske styringsklassen bereder grunnen for en diktatorisk stat som påminner om Hellas’ militærjunta fra 1967 til 1974, og dens blodige arv som var lovens opphav.
Loven om akademisk asyl, som ble innført i 1982, forbyr politiet fra å komme inn på universitetsområdene [campus-ene]. Politiet kan bare komme inn på campus-området dersom de får innvilget tillatelse fra universitetets administratorer. Loven garanterer studentene beskyttelse mot arrestering eller statsbrutalitet. En tilsvarende lov eksisterer ingen andre steder i Europa.
Loven ble innført som respons på den USA-støttede militærjuntaens brutale drap på minst 23 studenter og forbipasserende, deriblant en fem-år-gammel gutt, under opprøret den 17. november 1973 ved Det polytekniske universitetet i Aten, nå kalt Atens nasjonale tekniske universitet. På denne dagen, som var den tredje dagen med protester, lanserte studentene en streik under slagordet «brød, utdanning, frihet». Studentene krevde styrtingen av den greske militærjuntaen ledet av CIA-tilknyttede Georgios Papadopoulos, som hadde tatt makten i 1967. Den dagen skulle stridsvogner og soldater komme krasjende gjennom universitetsportene og utføre nedslaktingen.
Den 17. november markeres årlig av demonstrasjoner av ungdommer og arbeidere over hele Hellas, til minne om det greske militærdiktaturets ofre.
I 2011, under den sosialdemokratiske PASOK-regjeringen, ble loven skrotet og for første gang siden juntaens fall i 1974 gikk gresk politi samme år inn på universitets-campusene den 17. november, en dag som var preget av Hellas’ største protester på mange år. Den kvelden entret politiet Aristoteles universitetets campus, etter å ha jaget ei gruppe ungdommer inn på området.
Syriza-regjeringen, ledet av tidligere statsminister Alexis Tsipras, gjeninnførte den akademiske asylloven i 2017. Det kyniske trekket, to år etter at Syriza inntok makten, ble gjort vel vitende om at loven lett kunne omgjøres av påfølgende regjeringer i den nærmeste fremtid, som det var stor sannsynlighet for den gangen, gitt den dype fiendligheten til Syriza fra den greske arbeiderklassen.
Etter å ha kommet til makten med løfter om at partiet skulle bekjempe innstrammingene, samtidig som det fikk uopphørlig smiger av pseudo-venstre-grupper som Demokratiske sosialister i Amerika (DSA) og magasinet Jacobin, forrådte Syriza de greske massene og påla EUs innstrammingsdiktater. Den greske arbeiderklassen, studentene og ungdommen ble kastet til ulvene. Ungdomsledigheten nådde ruinerende nivåer og ligger i dag på 40 prosent, mens Hellas’ voksne befolkning fortsatt lider under 18 prosent arbeidsledighet. Dette er i tillegg til opphevingen av universelle helsetjenester og avkortingen av inntekter og offentlige pensjoner.
Syriza hadde også tilsyn med styrkingen av politiapparatet, som partiet slapp brutalt løs på greske arbeidere og studenter under protester. Samtidig rundet Syriza-regjeringen opp hjelpeløse flyktninger på flukt fra krig og sikker død, og satte dem i konsentrasjonsleirer der mange fortsatt vansmekter. Syrizas omfavnelse av statsrepresjon fant sitt skarpeste uttrykk med Tsipras blomstrende relasjon til den egyptiske militærdiktatoren general Abdel Fattah el-Sisi, slakteren av 2011-revolusjonen.
Det høyreorienterte ND intensiverer bare Syrizas repressive tiltak. Etter at ND beseiret pseudo-venstre-Syriza i parlamentsvalget i juli lovet den nye greske ND-statsministeren Mitsotakis å øke statsvolden og undertrykkingen. Han sa: «Vi vil styrke politiet, som må få gjort jobben sin bra. Vi må beskytte politiet, og det må bli mer politiaktivitet i sentrum av Athen. For den neste regjeringen er sikkerhet en politisk prioritet ... Distriktspolitikommandanter som går inn i fiendtlige områder vil bli belønnet.»
Mitsotakis hevder den løgnen at loven om akademisk asyl har gjort universitets-campuser til sydende sentre for vold og narkotikamisbruk. Han sa: «Vi vil ha universiteter der studenter og lærere ikke er redde; universiteter som vi ikke skammer oss over ... Jeg sverger at det ikke skal være okkuperte områder ved våre offentlige universiteter. De gjengene som eksisterer der i dag vil bli eliminert.»
Faktisk ønsker Mitsotakis, der han representerer den greske styringsklassens mål, å fjerne arbeiderklassens og studentenes beskyttelser, som ville forby ND-regjeringens voldelige represjon, eller som Mitsotakis så tydelig uttrykte det, «eliminere» studenters og arbeideres demonstrasjoner og streiker. Dette målet er også forbundet med at campus-områdene har blitt brukt av flyktninger som nødhavner fra det greske politiet.
I alle land svarer styringsklassen på den voksende revolusjonære utfordringen nedenfra med en skarp forflytning til høyre, og i retning diktatoriske tiltak. Trusselen om å oppheve den akademiske asylloven kommer samtidig med økende klassespenninger som har sett ei bølge av eksplosive protester og streiker.