Den franske populisten Jean-Luc Mélenchon, leder for partiet Ukuelige Frankrike (LFI – La France insoumise), tilbrakte to uker i Mexico med møter på høyt nivå, der han berømmet president Andrés Manuel López Obrador (AMLO) som realiseringen av hans eget nasjonalistprogram, kalt «Borgernes revolusjon».
Hans promoteringer og rådgivning for AMLOs høyreorienterte regjering kom sammen med direkte erklæringer som promoterte fransk og europeisk kapital. Besøket utgjorde et forsvar av fransk imperialismes interesser mot bakteppet av industristreikebølger i Mexico, de pågående protestene til Frankrikes Gilets Jaunes [Gule Vester] og en gjenoppblomstring av klassekampen internasjonalt.
Etter å ha ført individuelle diskusjoner med AMLO og Martí Batres, medstifteren av Mexicos regjerende Bevegelse for nasjonal fornyelse (Morena), fikk Mélenchon grønt lys for å forelese på Morenas politiske skoler og seminarer om si bok Folkets æra, samtidig som han holdt rådgivningssesjoner for den regjerende koalisjonens parlamentarikere og senatorer.
Hans råd var eksplisitt rettet mot å utvikle nye nasjonalistfeller for arbeidere og ungdommer som søker å finne veien for å slåss mot sosial ulikhet og angrep på demokratiske rettigheter.
Mélenchon planlegger nå sin videre reise til Argentina for å treffe eks-president og Peron-isten Cristina Fernández de Kirchner, som stiller som visepresidentkandidat ved valget der i oktober. Han skal deretter besøke den fengslede eks-presidenten Lula da Silva, fra Brasils Arbeiderparti (PT), og kanskje også Cuba.
Et blogginnlegg som bekjentgjør hans latinamerikanske turné lister også en serie «venstre»-populistiske grupper og politikere han har besøkt siden 2017, i Hellas, Italia, Russland, Storbritannia, Peru, Ecuador, Portugal, Tunisia, Mauritania, Tyskland og Spania, for å «opprette en global klubb (agora) av personligheter engasjerte i kampen for den økologiske og sosiale overgangen fra den liberale og produktivistiske globaliseringen».
Den 25. juli, under et møte med senatorer fra regjeringskoalisjonen i Mexico, introduserte Batres Mélenchon som én med «mange fans her» – faktisk refererte noen fra boka hans – og som en nær assosiert av AMLO siden grunnleggingen av Morena i 2011. I forrige måned, da hans partnere i Syriza led politisk nederlag i Hellas og ble stemt ut fra makten for å ha pålagt de drakoniske innstrammingene, og samtidig som det brygget til politisk krise i hans eget parti LFI, berømmet Mélenchon energisk AMLOs overveldende valgseier fra i fjor.
Ikke desto mindre advarte han: «Vi trenger deres suksess, ellers vil folk begynne å si at dere ikke kan endre noe i det hele tatt.»
Mélenchon erkjente at de sosiale innstrammingstiltakene, militariseringen og tilslagene mot immigranter som blir utført av AMLO er upopulære trekk. En nylig meningsmåling fra instituettet México Elige [Mexico Velger] viste et fall for akseptans fra 73 prosent i februar, til 47 prosent i juli.
«Vi kan ikke hoppe til de eksessive motsatsene,» rådet han senatorene: «Det blir som å hevde at dersom dere vil komme så kom, dersom dere ikke vil, så forlat. Jeg vil si åpent og ærlig: Jeg er ikke en tilhenger av fri migrasjon. Grenser har en livsviktig funksjon, som ei celle som strukturerer og organiserer… Folk burde kunne forbli i sitt land. Hvis de forlater, da er det ikke deres skyld eller vår. Vi har ingenting med det å gjøre. Det har de – de mektige og deres politikk.»
«Ikke bekymre dere for selve faktumet, jeg vet at dere kan takle det helt perfekt, men angående hva folket føler ... den samme styrken som styrtet alle de andre [politiske krefter].»
Dette forslaget har allerede blitt betegnet som «den portugisiske løsningen», med refereranse til taktikken anvendt av Mélenchons allierte i Portugals Venstreblokk [Bloco de Esquerda], som nå også har blitt adoptert av Podemos i Spania. Disse kreftene støtter høyreorientert politikk og regjeringer, mens de toer sine hender for alt politisk ansvar, ved å «avgrense» seg fra «kreftene som rår». I tilfellet Mexico skulle Morena – som kontrollerer den utøvende myndigheten og begge kamre av parlamentet og dermed lovgiverne – ifølge Mélenchons begreper altså lojalt besørge «elitenes» og «imperialistmaktenes» lovgivning, godkjenne og implementere deres diktater, og samtidig «gjenta at vi ikke er skyld i denne situasjonen».
El País intervjuet i forrige uke venezuelanske migranter som i 23 dager hadde vært internert i oppbevaringssenteret Iztapalapa, en barneanstalt som i juni ble anklaget av en regjeringsetat for «tortur og overgrep» gitt de elendige forholdene. Morena-myndighetene har hatt 33 100 barn internert der i år, og har fra januar til mai i år utvist totalt 15 500 barn.
Ei 10-år-gammel guatemalsk jente døde der den 15. mai, mens venezuelanerne var der. «Hun falt [ut av ei køyeseng] ca. klokka 16:00,» forklarte de. «Hun oppsøkte legen på grunn av store smerter: hun gråt og gråt og holdt seg for brystet og ribbeina. Legen sa det bare var gastritt og ga henne ei pille. Hun oppsøkte ham tre ganger til. Ca. klokka 21:00 gikk vi inn på rommet hennes og så at hun var i store smerter, øynene vrengte seg, hun var uten farge i huden og ansiktet.»
Den umenneskelige behandlingen av migranter og Trumps bøllete trusler om tariffer og sanksjoner mot Mexico, der han krever en utvidelse av antimigranttilslaget, blant annet med utplassering av AMLOs nye nasjonalgarde, møter en massiv opposisjon i Mexico.
Morena kriminaliserer nå enhver opposisjon, isteden for å kalle for en mobilisering av arbeidere i Mexico, USA og internasjonalt for å motsette seg Trumps nykoloniale trusler, og de opprettholder politikken om at «det ikke er deres skyld». På lørdag klubbet Morena-guvernøren og lovgiverne i AMLOs hjemstat Tabasco gjennom et lovfremlegg som dikterer fengselstraffer på opptil 13 år for alle marsjer, veisperringer eller enhver handling som «forhindrer gjennomføringen av offentlige eller private arbeider», dvs. streiker.
Tilbake i 2015 forfattet Mélenchon en gjestekronikk der han beskrev AMLO «som en demokratiets mester», mens han fordømte «[den tidligere franske presidenten] Francoise Hollande [for å ha] mottatt den uredelige [tidligere meksikanske] presidenten Peña Nieto, som kjøpte noen helikoptre av ham, men færre enn hva var lovet, men likefullt ble han av Hollande tildelt æreslegionens medalje.»
Mélenchon avslørte den rovgriske karakteren av sin promotering av fransk-meksikanske bånd da han på torsdag fortalte meksikanske senatorer: «Se her, vi er ikke interessert i at imperiet mislykkes i en krise, men vi må reforhandle for å komme tilbake til en rasjonell situasjon – enten det er med gringoene (amerikanerne) og deres dollars, eller om det er med Europa,» og han la til: «Amerika stikker fingrene sine inn i Europa på en farlig måte.»
Men som en forsvarer av fransk imperialismes interesser, hvorfor skulle vel Mélenchon motsette seg AMLOs utplassering av titusenvis av tropper som i siste instans kan anvendes mot arbeiderklassens opposisjon, når det er til forsvar for kapitalistisk eiendom? Franske investeringer i Mexico har økt mer enn 50 prosent siden 2013.
Mélenchons LFI støttet Macrons militærprogram som innebærer investeringer på € 300 milliarder [NOK 2,973 billioner] for perioden 2018 til 2024, rettet inn mot forberedelser for kriger mot andre stormakter. På hjemmefronten foreslår Mélenchons LFI dessuten en tilsvarende nasjonalgarde som den AMLO har opprettet, der han dessuten nedfelte innenriksutplassering av soldater i grunnloven. LFI-parlamentarikeren Alexis Corbière bemerket den gangen: «Vi støtter en obligatorisk militærtjeneste av ni måneders varighet, som ville være grunnlaget for en borgernes Nasjonalgarde, som ville tillate oss å gjenoppbygge forbindelsen mellom Hæren og Nasjonen.»
De parallelle politiske utviklingsbanene til Mélenchon og AMLO tilbyr verdifulle lærdommer for den internasjonale arbeiderklassen. Mélenchon var en kort periode med i Den internasjonale kommunistorganisasjonen (OCI) ledet av Pierre Lambert, kort etter at denne organisasjonen hadde brutt med ICFI (Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale), og han meldte seg i 1976 som 25-åring inn i Sosialistpartiet (PS). PS var et valgredskap for eks-stalinister, pabloister, Sosialkatolikker og tidligere embetsrepresentanter fra det nazi-kollaborerende Vichy-regimet. Etter å ha tjent som minister i en PS-regjering fra 2000 til 2002, som førte innstrammingspolitikk, reagerte han på valgnederlagene ved i 2009 å splitte fra PS og grunnlegge Venstrepartiet, og siden sitt eget part LFI i 2016.
AMLO har også vært karrierepolitiker som har besørget «venstre»-populistisk dekke for det borgerlige etablissementet, siden han i 1976 som 23-åring begynte i regjeringspartiet PRI – Det institusjonelle revolusjonspartiet. Nylig publiserte etterretningsdokumenter hevder at AMLO finansierte og støttet Mexicos stalinistiske kommunistparti på 1970-tallet, hvilket han benekter.
Uansett deres tidligere motiver var det som markerte deres politiske utvikling nettopp det nasjonalistiske programmet til miljøene av småborgerlige eks-radikaler da de gikk inn i politikken. Disse kreftene tilpasset seg reformistiske illusjoner hentet fra den kapitalistiske likevekten etter andre verdenskrig, og fra de stalinistiske kreftene som ble kultivert av Moskva som hadde muliggjort denne likevekten, med deres forræderier av de revolusjonære kampene i Europa etter verdenskrigen.
Deres politikk er basert på en eksplisitt avvisning av arbeiderklassens revolusjonære rolle. I 2014-boka Folkets æra, som han baserer sin strategi og sine forelesninger på, skriver Mélenchon under overskriften «Venstresiden kan dø»: «Det eksisterer ikke lenger noen global politisk kraft i konfrontasjon med den globaliserte finansens usynlige parti… Ingen av verdens fremrykkende realiteter har noen plass i dens argumentasjon, og heller ikke i dens prosjekter, antatt at noen noen gang hadde.»
Den hengivne mottakelsen av Mélenchon i Mexico demonstrerer kulmineringen av det som har vært en global prosess av politisk forråtning av den småborgerlige nasjonalismen. I en tid der produksjon og distribusjon av varer er organisert av transnasjonale foretak på tvers av hele verden, avslører deres forsvar av militariserte grenser og et nasjon-stat-system – som i dag bare hviler på militarisme og diktatur – hele middelklassens pseudo-venstre som imperialismens siste forsvarsskanse mot arbeiderklassens internasjonale enhet.
Den eneste organisasjonen som uforsonlig har motsatt seg AMLO, Mélenchon og alle de småborgerlige nasjonalistiske agentene for imperialisme, er ICFI – International Committee of the Fourth International (Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale) – den trotskistiske verdensbevegelsen, som står alene om å kjempe for ekte internasjonalisme, det vil si den revolusjonære omveltningen av den globale kapitalismen og alle nasjonalstatene, utført av den internasjonale arbeiderklassen. Det progressive alternativet til krig og diktatur er bygningen av ICFI i arbeiderklassen, som et nytt politisk lederskap forankret i de teoretiske prinsippene om marxisme og i assimileringen av hele historien om kampen for sosialisme.