Medietaushet om avvisningen av DNC-søksmålet mot Julian Assange

3 August 2019

Den føderale rettsbeslutningen fra sist tirsdag som avviste – «with prejudice» [juridisk fagterm: ‘en-gang-for-alle’; dvs. ingen ankemulighet, eller anledning til gjenopptakelse] – Den demokratiske nasjonalkomitéens (DNC) sivil-sak-søksmål mot Julian Assange, var en knusende fordømmelse av den amerikanske styringselitens kampanje for å ødelegge WikiLeaks-grunnleggeren, og for hele «Russiagate» konspirasjonsteorien pushet av Det demokratiske partiet, foretaksmedier og etterretningsagenturene de tre siste årene.

Rettsbeslutningen truffet av dommer John Koeltl fra den føderale domstolen US District Court for the Southern District of New York, avviste bakvaskelsen om at Assange «samsspilte» med Russland. Belutningen opprettholdt hans status som journalist og utgiver [‘publisher’] og avviste påstander om at WikiLeaks’ 2016-publiseringer av lekkede e-postmeldinger fra DNC var «illegale».

Til tross for betydningen av rettskjennelsen, og dens åpenbare nyhetsverdi, har den blitt lagt lokk på av nesten samtlige medier i USA og internasjonalt.

Den universelle tausheten om rettsbeslutningen – som spenner fra New York Times (som begravde en seks-avsnitt-lang rapport om rettskjennelsen på side 25) og Washington Post og til «alternative» mediekilder som Intercept, fra fjernsynets kveldsnyhetsprogrammer og til pseudo-venstre- publikasjonene – kan bare beskrives som en koordinert politisk konspirasjon.

Målet er å undertrykke enhver diskusjon om domstolens avsløring av bakvaskelsene anvendt for ondsinnet å sverte og isolere Assange, og for å berettige den uforlignelige internasjonale jakten på ham for WikiLeaks’ eksponeringer av amerikanske krigsforbrytelser, overvåkningsoperasjoner og diplomatiske konspirasjoner.

New York Times, Washington Post og andre foretaksmediekilder har uopphørlig og nådeløst svertet Assange som en «russisk agent» og portrettert ham som midtpunkt for en konspirasjon klekket ut i Moskva, for å frata demokratenes kandidat Hillary Clinton presidentskapet i det amerikanske 2016-valget.

Nå som påstandene deres har vært utsatt for en domstolsgranskning og har blitt avslørt som et flettverk av løgner og oppdiktning, har de innført radiotaushet. Det er ingen tvil om at hadde rettsbeslutningen gått i DNCs favør ville den blitt møtt med banneroverskrifter og dekning vegg-til-vegg.

Denne responsen avslører disse publikasjonene som statspropagandister og aktive deltagere i kampanjen fra Det demokratiske partiet, fra Trump-administrasjonen og fra hele styringseliten for å få dømt Assange for resten av hans liv til et amerikansk fengsel, for «forbrytelsen» å ha publisert sannheten.

Redaktørene og seniorskribentene fra disse nyhetsutløpene, for eksempel James Bennett, redaktør for siden for redaksjonelle lederartikler i New York Times, er i kontinuerlig kontakt med CIA og andre etterretningsagenturer. Bak kulissene utarbeider de en redaksjonell linje for å fremme interessene til Wall-Street-bankene og militær-etterretningsapparatet. Samtidig bestemmer de hvilke nyheter og hvilken informasjon de skal skjule for USAs og verdens befolkning.

Hovedstrømsmedienes bestrebelser på å begrave rettskjennelsen gir et tydelig eksempel på typen mediemanipulering som har ført til at millioner av mennesker har søkt til internett etter alternative nyhetskilder, som WikiLeaks selv er et eksempel på.

Dommer Koeltls beslutning tydeliggjorde den antidemokratiske og diktatoriske logikken i DNC-saken anlagt mot Assange. Dommeren advarte: «Dersom WikiLeaks kunne holdes ansvarlig for publiseringen av dokumenter som angår DNCs politiske, økonomiske og velgerinvolveringsstrategier, bare fordi DNC definerer dem som ‘hemmelige’ og forretningshemmeligheter, da kan også aviser eller andre medier holdes ansvarlige.» Han erklærte at det ville «overstyre det første endringstillegget» [‘First Amendment of the US Constitution] – beskyttelsen av pressefriheten fastlagt av den amerikanske grunnloven.

Koeltls rettsbeslutning er en absolutt og entydig berettigelse for Assanges og WikiLeaks’ publiseringer fra 2016, som avslørte DNCs bestrebelser for å rigge Det demokratiske partiets primærvalg mot den selverklærte «demokratiske sosialisten» Bernie Sanders, og til fordel for Hillary Clinton.

Dommeren fant disse utgivelsene, sammen med publiseringen av Clintons hemmelige taler til Wall-Street-banker, der hun lovet å være deres kjøpte-og-betalte representant, var «saker av den høyeste offentlig interesse». De «ga de amerikanske velgerne innsyn bak gardina til et av de to store politiske partiene i USA under et presidentvalg».

Dessuten fant Koeltl at det ikke var noe belegg for å berettige DNCs påstand om at WikiLeaks hadde samspilt med den russiske staten for å fremskaffe materialet. Assange og WikiLeaks har alltid hevdet at dokumentene ikke ble besørget dem av Putin-regimet.

Kjennelsen demonstrerte den flagrante illegaliteten i den amerikanske vendettaen mot Assange. Bakvaskelsen om at han opererte som en «russisk agent» for å «blande seg inn» i amerikansk politikk, ble brukt av den amerikanske regjeringen og dens etterretningsagenturer for å presse det ekvadorianske regimet til å kutte Assanges internett-tilgang i 2016, og nok en gang i 2018. Det tjente som et sentralt påskudd for deres illegale opphevelse av hans politiske asyl i ambassadebygningen i april.

Dommen var også en implisitt eksponering av lovløsheten i bestrebelsene til Trump-administrasjonen, med full støtte fra demokratene, på å få utlevert Assange fra Storbritannia, slik at han kan bli rettsforfulgt på 18 amerikanske siktelser, deriblant 17 spionasjeanklager, som tilsammen har en maksimal strafferamme på 175 års fengsel.

Trump-administrasjonen og justisdepartementet hevder at det var illegalt av WikiLeaks og Assange å publisere US Armys krigsloggrapporter fra Irak og Afghanistan [‘Iraq War Logs, Afghan War Logs], hundretusener av diplomatmeldinger [‘Cabelgate] og andre dokumenter som avslører amerikanske krigsforbrytelser og intriger, levert WikiLeaks av den modige varsleren Chelsea Manning.

Koeltls rettskjennelse bekreftet imidlertid nok en gang det grunnleggende demokratiske prinsipp at WikiLeaks hadde rett til å offentliggjøre DNC-dokumentene fra 2016, selv om de skulle ha vært illegalt fremskaffet av den russiske regjeringen, eller enhver annen enhet.

Den klare implikasjonen er at selv om Mannings beslutning om å lekke amerikanske militær- og diplomatdokumenter var et lovbrudd, var ikke WikiLeaks’ offentliggjøring av dem det. Publiseringen av både 2010- og 2016-lekkasjene var konstitusjonelt beskyttet journalistisk aktivitet.

Videre underminerte Koeltl påstandene fra Trump-administrasjonen, fra demokratene og fra mediene om at Assange er en «hacker» [‘datasnok’], som ikke fortjener beskyttelse av grunnlovens første endringstillegg [‘First Amendment]. Dommeren refererte gjentatte ganger til Assange som en «journalist» og til WikiLeaks som en «utgiver» [‘publisher’].

Forsøket på å få Assange utlevert til USA for å få tiltalt ham er med andre ord et frontalangrep på USAs grunnlov og på pressefriheten. I sin ignorering av nasjonal og internasjonal lov kan dette bare beskrives som en utenomrettslig overføringsoperasjon [‘extraordinary rendition operation’], som er å sammenligne med kidnappingene og torturoperasjonene CIA gjennomførte i flere tiår.

Den fiendtlige responsen på Koeltls rettskjennelse fra hele det politiske etablissementet og fra foretaksmediene, i USA og internasjonalt, demonstrerer at denne konspirasjonen ikke vil kunne beseires av klagende appeller til regjeringene, de politiske partiene og til medieforetakene som har vært spydspisser for angrepet på Assanges juridiske og demokratiske rettigheter.

Alle av dem bruker de forfølgelsen av Assange som en prøvesak for påleggingen av stadig-mer autoritære tiltak, med siktemål å undertrykke en voksende folkelig fiendtlighet mot krig, sosial ulikhet og angrepet på demokratiske rettigheter.

Det som kreves er utviklingen av en massebevegelse nedenfra, for å mobilisere arbeiderklassens enorme sosiale og politiske makt internasjonalt, for å sikre Assanges frihet og for å forsvare alle demokratiske rettigheter.

For å føre frem denne kritiske kampen oppfordret WSWS og ICFI [International Committee of the Fourth International; Den internatioanale komitéen av den fjerde internasjonale] i forrige måned til dannelsen av en Global forsvarskomité [‘Global Defense Committee] for å få løslatt Assange og den modige varsleren Chelsea Manning. Alle arbeidere, unge mennesker og tilhengere av demokratiske rettigheter bør kontakte WSWS i dag, for å ta opp kampen for å få løslatt Assange og Manning!

[Her er lenke til den norske oversettelsen av erklæringen.]

Oscar Grenfell