Indias regjering av hindu-overherredømme-partiet Bharatiya Janata Party (BJP) strippet mandag illegalt landets eneste muslimske flertallsstat Jammu og Kashmir for dens spesielle konstitusjonelle status, og delte den opp i to unionsterritorier. Det ene territoret består av divisjonene Jammu og Kashmir fra den nå avskaffede staten, og det andre territoriet av den sparsomt befolkede men geostrategisk betydningsfulle regionen Ladakh.
Gjennom handlinger som er å regne som et konstitusjonelt kupp har den indiske staten ikke bare opphevet den brede autonomien som Jammu og Kashmir (J&K) hadde – i det minste på papiret – under den indiske grunnlovens Artikler 370 og 35 (A). De nye regjeringene i den forgrenede tidligere staten har også fått en status underordnet de som Den indiske unionens gjenværende 28 stater har, slik at New Delhi nå kan utøve brede fullmakter over territoriets anliggender for all evighet.
Mandagens handlinger har eksplosive internasjonale og innenlandske konsekvenser. De vil ytterligere oppflamme spenninger med Pakistan, og utgjør et ytterligere skritt i den indiske regjeringselitens dreining til autoritære styreformer og promoteringen av hindu-kommunalistisk reaksjon.
BJP-regjeringen fryktet folkelig massemotstand mot dens handlinger og sendte titusenvis av ekstra tropper til Jammu og Kashmir, stengte ned internett, mobiltelefonnettet og fasttelefontilgangen over store deler av regionen, inkludert i J&Ks sommerhovedstad Srinagar, og arresterte prominente opposisjonspolitikere. Fra midnatt på mandag har flere distrikter, deriblant Srinagar og Jammu, vært satt under Straffelovens § 144, som betyr at alle sammenkomster av mer enn fire personer er forbudt.
Kashmir og den indo-pakistanske militærstrategiske rivalisering
Kontroll over territoriene som utgjorde det tidligere britisk-indiske fyrstedømmet Jammu og Kashmir har vært i sentrum for den reaksjonære militær-strategiske rivaliseringen mellom New Delhi og Islamabad siden den kommunalistiske delingen av Sør-Asia i 1947, til et uttrykkelig muslimsk Pakistan og et overveiende hinduistisk India.
Som resultat av den indo-pakistanske krigen i 1947 og 1948 ble Jammu og Kashmir [J&K] selv delt, og splittet Sør-Asias kashmiri-talende befolkning mellom India-administrert J&K og det Pakistan-kontrollerte Azad-Kashmir («frie» Kashmir). Helt tiden siden har begge landene lovet å «gjenvinne» den delen av Jammu og Kashmir som den andre holder.
Opphevelsen av J&Ks juridiske autonomi og statens fulle «integrering» inn i Den indiske union er rettet inn på å demonstrere New Delhis vilje til å avslutte den indo-pakistanske konflikten på Indias vilkår, og å fremtvinge en rask og blodig slutt på det antiindiske opprøret som har foruroliget staten de siste tre tiårene. Påfølgende indiske regjeringer – enten de var ledet av Congress Party, BJP, eller en «Tredje Front» av kaste-baserte og regionale partier – har alle svart på opprøret med massiv statlig vold, som har inkludert forsvinninger og summariske henrettelser av påståtte opprørere, og en utbredt tortur av sivilbefolkningen. Med stasjoneringen av mer enn en halv million soldater fra den indiske hæren og paramilitære styrker utplassert i en stat med en befolkning på bare 14 millioner, har mobiliseringen av den indiske statens undertrykkingsstyrker i Kashmir med berettigelse vært sammenlignet med de israelske sikkerhetsstyrkene på Vestbredden.
Pakistan har på sin side forsøkt å manipulere den massive fremmedgjøringen til muslimene i Kashmir-dalens overfor New Delhi, for å fremme sin egen reaksjonære agenda. Dette har inkludert tilsidesettingen av sekulære kashmiri-nasjonalister, samtidig som de har besørget våpen og annen logistisk støtte til islamistiske antiindiske kashmiri-opprørere.
I 2016, to år etter at Narendra Modi og hans BJP kom til makten i New Delhi, brøt det ut en ny bølge av masseprotester i J&K. BJP-regjeringens svar var todelt: beordringen av et voldsomt tilslag som etterlot mer enn hundre døde og tusenvis av demonstranter blindet, det overveldende flertallet av dem unge mennesker; og å skru opp spenningene med Pakistan. Først i september 2016, og igjen i februar i år beordret Modi-regjeringen militære angrep i Pakistan i det den hevdet var gjengjeldelse for Pakistan-støttede terroristangrep. Det sistnevnte «kirurgiske angrepet» resulterte i et pakistansk motangrep og et bikkjeslagsmål over det omstridte Kashmir, som førte Sør-Asias kjernevåpenbestykkede rivaler til det nærmeste de har vært en fullskala krig siden 1971.
Islamabad har fordømt Indias skjerpede kontroll over J&K, og sier at ingen «ensidige» skritt fra New Delhi kan endre statens «omstridte status, som det er nedfelt i resolusjoer fra FNs sikkerhetsråd», og lover å skyve imot. En stramt formulert uttalelse fra utenriksdepartementet erklærte at Pakistan som «part i denne internasjonale tvisten», vil «anvende alle mulige alternativer for å motvirke [Indias] illegale skritt».
Pakistans utenriksminister tilkalte deretter Den indiske høykommissæren (ambassadøren) og overrakte ham det Islamabad karakteriserte som en sterk démarche, som «formidlet Pakistans utvetydige avvisning av disse ulovlige handlingene, siden de bryter med folkeretten og flere av FNs sikkerhetsråds resolusjoner».
FN-generalsekretær Antonio Guterres oppfordret samtidig, ifølge hans talsperson Stephane Dujarric, alle parter til å «utøve tilbakeholdenhet». Dujarric la til at en militær FN-observatørgruppe «har observert og rapportert en økning av militær aktivitet» langs LoC [Line of Control], grenselinja som skiller det India-kontrollerte fra det Pakistan-kontrollerte Kashmir.
Omskriving av konstitusjonen per utøvende fiat [o. anm.: per dekret]
Innenriksimplikasjonene av BJP-regjeringens handlinger er ikke mindre oppildnende.
J&K ble strippet for sin spesielle status, oppstykket og transformert til to Union-territorier gjennom en presidensialforordning, som illegalt opphevet noen deler av konstitusjonen og omskrev andre, og gjennom to lovfremlegg som på mandag i løpet av timer ble klubbet gjennom parlamentet.
Inntil på mandag erklærte grunnloven at Artikkel 370 bare kunne oppheves med «samstemmighet fra Regjeringen i Staten Jammu og Kashmir». Men Indias BJP-regjering, som suspenderte delstatens valgte parlamentsforsamling i juni 2018 og siden har styrt J&K via den sentrale regjeringsoppnevnte guvernøren, endret per utøvende fiat dette til å leses som «samstemmigheten» fra guvernøren – det vil si med «samstemmigheten» av sin egen lokale satrap. Så mye for den demokratiske folkeviljen til befolkningen i Jammu-Kashmir!
Ikke bare ble befolkningen i staten ikke konsultert. Helt frem til øyeblikket på mandag da BJP initierte sitt konstitusjonelle kupp insisterte regjeringen offentlig at ingen trekk for å endre J&Ks konstitusjonelle status var forestående. Den hevdet at utplasseringen av tusenvis av ekstra militærtropper til delstaten, og kansellering av den årlige hindu-pilegrimsferden til den hellige Amarnath-hulen var som respons på trusler fra Pakistan-støttede opprørere.
Opphevelse av J&Ks autonomi og statens fulle «integrering» i Den indiske unionen er lengestående krav fra hindu-høyrefløyen og en integrert del av dens press for å forvandle den offisielt sekulære Republikken India til en «Hindu-Rashtra» (stat).
En ytterligere motivering for BJP-regjeringens konstitusjonelle kupp mot Jammu og Kashmir er å piske opp kommunalistisk reaksjon og krigshissende indisk nasjonalisme, under betingelser der Indias økonomi er ridd av flere kriser – deriblant fallende forbrukeretterspørsel, utbredt agrarisk nød og en banksektor tynget av dårlige foretakslån – og hvor sosial opposisjon vokser, spesielt i arbeiderklassen.
Som tiltenkt tok ultra-nasjonalistiske og direkte fascistiske krefter som RSS og Shiv Sena, til gatene for å hylle BJPs stripping av spesialstatusen og stats-statusen, fra det som hittil har vært Indias eneste stat med muslimsk majoritet.
Regjeringens illegale maktspill vant også støtte fra brede seksjoner av den angivelige opposisjonen, som understreket den sterke støtten i indiske styringskretser for et pådriv, uansett hvor uvørent, for å hevde indisk hegemoni i Sør-Asia. De som støttet Modis «kirurgiske angrep» på grunnloven inkluderte Bahujan Samaj Party (BSP), Aam Aadmi Party (AAP), Biju Janata Dal (BJD) og Telugu Desam Party (TDP).
«Vidtrekkende og farlige konsekvenser»
Lederne for de to pro-indiske partiene av Kashmirs muslimske elite meldte erklæringer som advarer for at mandagens handlinger bare vil oppildne det separatistiske sentimentet. Mehbooba Mufti, partileder for PDP, som var i front for den BJP-støttede koalisjonsregjering i J&K frem til våren 2018, tvitret: «Den ensidig avgjørelsen fra GOI [Government of India; Indias regjering] om å oppheve Artikkel 370 er illegal og grunnlovsstridig, og vil gjøre India til en okkupasjonsstyrke i J&K. Det vil få katastrofale konsekvenser for subkontinentet.»
Omar Abdullah, lederen for Den nasjonale konferansen, og som Mufti en tidligere J&K-minister [Chief MInister], sa at BJPs handlinger var «et totalt forræderi av den tilliten folket i Jammu og Kashmir hadde til India ... og vil ha vidtrekkende og farlige konsekvenser.»
Modi-regjeringen responderte på kommentarene fra Mufti og Abdullah med å beordre dem arrestert.
Congress Party, som har sin egen lange historie med krenking av kashmiri-folkets rettigheter og en brutal undertrykking, fordømte BJPs omskriving av grunnloven som «illegal», og sluttet seg til den vestbengal-baserte Trinamool Congress i anklagen om at sentralregjeringen tiltok seg retten til å endre fullmaktene og grensene av Indias delstater etter eget ønske.
P. Chidambaram, en seniorleder av Congress Party, sa: «Vi forventet oss et feilgrep, men ante ikke i våre villeste drømmer at de ville gå til et så katastrofalt skritt. I dag er en svart dag i Indias konstitusjonelle historie.»
De stalinistiske parlamentspartiene – Indias kommunistparti (Marxist) og Kommunistpartiet i India – fordømte på tilsvarende måte BJPs handlinger som et angrep på grunnloven og statenes rettigheter, uten å melde noen advarsel om at promoteringen av kommunalistisk reaksjon og angrep på demokratiske rettigheter fremfor alt er rettet mot Indias arbeidere og slitere. Som en integrert del av det indiske etablissementet gjennom flere tiår har de stalinistiske partiene CPM og CPI bistått og styrket veksten av hindu-høyre, ved å undertrykke klassekampen og knytte arbeiderklassen til Congress Party og andre høyrepartier, og forpliktet seg til nyliberalistisk reform og et «strategisk partnerskap» med Washington.
Congress Party taler for de delene av styringsklassen som frykter at BJPs oppildning av kommunalisme og et stadig mer åpent brudd med juridisk-konstitusjonelle normer kan høste en virvelvind innenriks, mens det skader Indias status og legale krav på Kashmir i utlandet.
Modi-regjeringen kalkulerer imidlertid med at dens provoserende skritt i Kashmir, og oppildningen til kommunalistisk reaksjon, ikke vil foranledige mer enn skyldsbetinget bekymring fra vestmaktene – og fremfor alt amerikansk imperialisme – som iherdig promoterer India som en militær-strategisk motvekt til Kina. Ifølge nyhetsmeldinger er New Delhi like før å signere det tredje, og siste av tre «grunnleggende» dokumenter med Washington som besørger rammeverket for felles indo-amerikanske militæroperasjoner. India har allerede sagt seg villig til å åpne sine militærbaser for anvendelse for amerikanske krigsfly og slagskip.