Masseskytingene i USA sist helg har ifølge banneroverskriften i mandagens utgave av New York Times rystet «en forundret nasjon til kjernen». Times fortsatte med at massakrene i El Paso, Texas og Dayton, Ohio «var nok til å etterlate allmennheten lamslått og rystet».

Det er ikke klart hvordan Times-redaksjonen hadde klarte å fastslå stemningen til 340 millioner mennesker i løpet av timer. Det kan selvfølgelig være en viss grad av forvirring og forundring, som det alltid er rett etter slike sjokkerende hendelser. Men «forundring» er så langt fra den eneste, enn si den dominerende responsen. Det har vært for mange massedrap de to siste tiårene til at landets innbyggere bare har blitt forundret. Det er en god porsjon sinne og raseri. Folk er lutleie av å høre politikere reagere på disse utbruddene av massemord med de vanlige tynnslitte platitydene. På søndag kveld ble Ohios republikanske guvernør Mike DeWine buet ut av deltakerne på ei våkesamling avholdt i Dayton.

Uansett, i den grad det er «forundring» – det vil si, forvirring med hensyn til årsakene til disse morderiske utbruddene – har New York Times og resten av etablissementsmediene gjort alt for å desorientere og villede offentligheten.

Isteden for en seriøs granskning av det sosiale og politiske miljøet som har ført til gjenkomsten av fascistvold hevder Times og de mest innflytelsesrike delene av kapitalistmediene, at den essensielle årsaken til massedrapene er å finne i en gjennomgripende og organisk rasisme, som er så-godt-som medfødt og en uutryddelig komponent av «hvit» identitet.

I overskriften for sin førende redaksjonelle lederartikkel på mandag erklærte Times: «Vi har et hvitt nasjonalistisk terrorproblem.» Begrepet «hvit nasjonalist» eller «hvit nasjonalisme» opptrer 20 ganger i en lederartikkel viet til krav om en kampanje av typen «krig mot terror». Det henvises imidlertid bare tilfeldig, og i forbifarten til fascisme og nazisme. En rasistisk vurdering av kilden til volden tar plassen for en politisk forklaring.

Den samme utgaven av Times presenterte en kronikkartikkel skrevet av Melanye Price, forfatteren av The Race Whisperer: Barack Obama and the Political Uses of Race [Rasehviskeren: Barack Obama og de politiske anvendelsene av rase]. Under overskriften «Rasisme er alles problem,» skriver Price at Trump har «valgt å bruke saksanliggender som immigrasjon, kriminalitet og folketellingen til å oppildne til etnisitetsbasert frykt blant hvite». Ekte botemidler for situasjonen «krever en ærlig og oppriktig diskusjon med mennesker som utøver rasisme, og som drar nytte av rasistisk politikk».

Ifølge Price er de som «drar nytte» av rasistisk politikk de hun gjentatte ganger omtaler som «hvite mennesker». Hun uttrykker håp om at presidentkandidater vil diskutere «hvordan hvite privilegier og rasisme har formet dette landet så dyptgående at noen hvite ikke engang kan se måtene de er mottakere av rasebaserte fordeler». Det vil si at «hvite mennesker» er en universell kategori som har fordeler av «hvitt privilegium» og rasisme, selv om de skulle erklære seg som motstandere av rasisme.

Selvfølgelig eksisterer rasisme, som det også eksisterer hvit-dominans-fanatikere, men begrepene «hvit rase» eller «hvit nasjon» er meningsløse både fra et biologisk og fra et historisk informert standpunkt. Det er ingen interesser som forener alle «hvite mennesker» – en kategori som tilslører de enorme klasseskillene som kjennetegner det amerikanske samfunnet.

Mens fascistiske organisasjoner enda har veldig begrenset støtte, tjener Times’ rasistiske narrativ til å besørge dem med en politisk legitimitet, og det presenterer dem som genuine representanter for «hvite mennesker». Dette ledsages av promoteringen av myten om «hvitt privilegium», som er ment å skjære over og undergrave fornemmelsen av klassebasert solidaritet.

Dette er knapt et nytt tema for Times, selv om det er blitt fremmet med økende heftighet over de siste fem årene. I november 2016, fem dager før valget av Trump, erklærte Times’ Amanda Taub at Trump-kampanjen var produktet av en «krise for hvit identitet» frembrakt av det faktum at «arbeiderklassehvite», som tidligere hadde vært «dobbelt velsignet», nå så sine privilegier opphevet.

Hillary Clinton baserte sin valgkamp i 2016 på reaksjonær og rasistisk identitetspolitikk, sammen med de tilhørende påstandene om uforsonlige splittelser langs linjer av kjønn og seksuell legning. Påstandene om en rådende «voldtektskultur» blant menn og om patriarki, som har utviklet seg til #MeToo-kampanjen, tjener en tilsvarende funksjon. Det er et perspektiv som forakter arbeiderklassens interesser som en helhet.

Det var Clintons avvisning av å appellere til arbeiderklassens interesser under 2016-valget som banet veien for valget av Trump. Demokratenes rasistiskbaserte politikk blåste opp i ansiktet på dem i 2016, men nå fordobler de innsatsen.

Den politiske herkomsten for språket brukt av Times er det politiske høyre, og ikke venstresiden. Som WSWS bemerket [engelsk tekst] den gang, kom Taubs tekst med «kavaleriske og uvørne påstander om ‘hvithet’ og ‘hvite folks’ formeninger og frykt, på måter som har langt større likhet med utbruddene fra en Alfred Rosenberg, naziideologen, enn til noen som helst demokratisk tradisjon i USA».

På et tidligere stadium av amerikansk liberalisme ga Martin Luther King Jr. uttrykk for bredt delte synspunkter da han i 1961 bemerket at ideen om «medfødte forskjeller» mellom etnisitetene «har blitt pønsket ut av utenforstående som søker å påføre splittelser, ved å skille brødre fordi fargen på deres hud har en annen nyanse».

Ideer har konsekvenser og promoteringen av etnisitetsbasert politikk – fra begge sider av det politiske etablissementet – metastaserer til åpne voldshandlinger. Hvis Times har rett i at verden er delt inn i separate etnisiteter med distinkte og antagonistiske interesser, da ville den logiske konklusjonen være en form for etnisitetsbasert separatisme, som er nettopp det Patrick Crusius, den fascisttenkende skytteren fra El Paso, selv foreslår.

Promoteringen av etnisitetsbasert politikk er drevet frem av en helt bevisst politisk agenda, som har blitt teoretisk utarbeidet gjennom flere tiår. Den har sin opprinnelse i de antimarxistiske og postmodernistiske tenkerne, som insisterte på at klasse var blitt erstattet av etnisitet og kjønn som de sentrale mekanismene for undertrykking. Disse reaksjonære benektelsene av «arbeiderklassens ontologiske forrang» har ikke bare vist seg å være politiske feiltakelser – klasseantagonismer er mer intense nå enn noen gang – de har nå blitt sentrale for funksjoneringen av borgerlig politikk.

Etnisitetspolitikken er oligarkiets politikk. Hverken Trumps rasisme eller identitetspolitikken til Times representerer arbeiderklassens interesser, av noen som helst etnisitet. Det er politikken til en styringsklasse som, i en eller annen form, bestreber seg på å sette arbeidere opp mot hverandre. Kampen mot fascisme og rasisme er kampen for å forene alle deler av arbeiderklassen, mot kapitalisme. Alle forsøk på å benekte denne grunnleggende sannheten er politisk reaksjonære.