Perspective

Generalstreik signaliserer arbeiderklassens inntreden i protestene i Hong Kong

Generalstreiken av arbeidere i Hong Kong på mandag signaliserer en ny fase i den tiltagende masseprotestbevegelsen som ble utløst av regjeringens lovfremlegg om utlevering til fastlandsKina. Titusenvis av arbeidere fra forskjellige bransjer – deriblant jernbanen, flyplassen, offentlige tjenester, ingeniørvirksomheter, bygningsbransjen, finans og bankvirksomheter – tilsluttet seg protestene, forstyrret byens transportsystem og begrenset operasjonene ved byens internasjonale lufthavn.

Streiken var ikke organisert av fagforeningene, men skjedde som resultat av arbeidernes eget initiativ i likhet med protestene selv. Konføderasjonen av fagforeninger (CTU), som er innordnet med den offisielle opposisjon i byens lovgivende råd – den pan-demokratiske grupperingen – støttet nominelt streiken, men kalte ikke ut medlemmer i de tilknyttede fagforeningene, som tilsammen utgjør nesten 200 000 fagorganiserte.

Arbeiderklassens inntreden på en klassebasis i protestene peker på de underliggende sosiale og økonomiske drivkreftene. Kravene fra protestlederne har hittil vært begrenset til den fullstendige tilbaketrekkingen av lovfremlegget om utlevering, byrådslederen [Chief Executive] Carrie Lams avgang, henleggelsen av alle anklager mot demonstranter, en uavhengig granskning av politivolden og frie og åpne valg basert på universell stemmerett.

Arbeiderklassen konfronterer imidlertid ikke bare mangelen på grunnleggende demokratiske rettigheter, men en utdypende økonomisk og sosial krise. Mens Hong Kongs milliardærer dominerer det økonomiske livet, og mange av dem har nære tilknytninger til Det kinesiske kommunistpartiet (CCP) i Beijing, sliter majoriteten av innbyggerne med å overleve i en av verdens dyreste byer. Cirka 20 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensa i trange, substandard innkvarteringer og med lite støtte fra Hong Kongs meget begrensede velferdstjenester.

Masseprotestene i Hong Kong, som nå har vedvart i mer enn to måneder og tidvis har omfattet over en fjerdedel av byens befolkning, er del av arbeiderklassens oppsving internasjonalt, drevet av den global kapitalismens utdypende krise. Det folkelige oppsvinget av opposisjon i byen finner sted samtidig med vedvarende massedemonstrasjoner på det amerikanske territoriet Puerto Rico, store streiker i India, og «gul vest»-bevegelsen i Frankrike, for bare å nevne noen.

Protestene i Hong Kong er forvarselet for et oppsving fra arbeiderklassen over hele regionen, inkludert i Kina selv. Rett over grensa arbeider titusenvis av industriarbeidere under svært utbyttende forhold i nabobyen Shenzhen og den spesielle økonomiske sonen (SEZ). Beijings påtrykk for innføringen av et lovverk for å tillate utlevering fra Hong Kong til fastlandsKina er motivert av bekymringer for at byen skal være et fristed for dissidenter og kritikere som kan utløse politisk opposisjon i Kina.

CCPs tynt tilslørte trusler om å bruke militæret til å undertrykke protestene i Hong Kong er drevet av frykten for at streikene og demonstrasjonene kan oppmuntre arbeidere i andre deler av Kina til å slåss for sine sosiale og demokratiske rettigheter. Til tross for politistatens tunge undertrykking og sensur er det klare tegn til økte arbeidslivsaksjoner fra kinesiske arbeideres side, med en økning av antallet streiker registrert av China Labor Bulletin, som er basert i Hong Kong, fra 1 250 i 2017 til mer enn 1 700 i 2018 – bare en brøkdel av totalen.

Ingen kan betvile Hong-Kong-demonstrantenes mot og besluttsomhet til å slåss for sine grunnleggende demokratiske rettigheter. Dessuten avviser mange demonstranter pan-demokratene, som representerer sjikt av foretakseliten i Hong Kong som er mest bekymret for at Beijing skal tre inn på deres enemerker. Det som imidlertid mangler er et tydelig politisk alternativ å føre en kamp på, ikke bare mot Carrie-Lam-administrasjonen i Hong Kong, men mot CCP-regimet i Beijing.

Følgende grunnleggende prinsipper må underbygge det politiske perspektivet som arbeiderklassen kjemper for.

For det første må det være basert på internasjonalisme og på avvisningen av alle former for nasjonalisme, inkludert de sneversynte forestillingene til Hong Kongs separatistgrupper som klandrer fastlandskinesere for forverrede sosiale og økonomiske forhold i byen. Bare gjennom en forent kamp av arbeidere i hele Kina er det mulig å føre en kamp mot det stalinistiske byråkratiet i Beijing og de politiske lakeiene i Hong Kong, som del av en bredere internasjonal bevegelse mot kapitalismen.

For det andre må arbeiderklassen etablere sin politiske uavhengighet fra alle fraksjoner av styringsklassen. Disse sjiktene av foretakseliten som støtter oppfordringen om større demokratiske rettigheter og autonomi for Hong Kong, gjør det bare for å fremme sine egne posisjoner og profitter fra utbyttingen av arbeiderklassen. Dessuten bør arbeidere avvise de som appellerer til amerikansk og britisk imperialisme om å gripe inn på vegne av demokrati i Hong Kong.

USA og landets allierte har ingen bekymringer for de demokratiske rettighetene i Hong Kong, eller noe annet sted. De har gjentatte ganger utnyttet banneret av «menneskerettigheter» som påskudd for konfrontasjoner og krig. Trump-administrasjonen akselererer nå uforsvarlig sin økonomiske krig og militæroppbygging mot Kina over hele Indiske-Stillehavsregionen. Enhver amerikansk støtte til protestbevegelsen i Hong Kong ville ganske enkelt være et knep for å legge større press på Beijing.

For det tredje er kampen for arbeiderklassens demokratiske rettigheter helt og fullt bundet opp med kampen for sosialisme, og for de grunnleggende sosiale rettighetene til en anstendig jobb, til helsetjenester og utdanning, og til rimelige boliger. Mangelen på politisk lederskap i arbeiderklassen i Hong Kong og Kina er fremfor alt et produkt av den falske identifiseringen av maoisme og stalinisme med genuin marxisme og sosialisme.

Byggingen av revolusjonært lederskap i den kinesiske arbeiderklassen krever avklaring av de sentrale strategiske opplevelsene fra 1900-tallet og om stalinismens bedragerier, inkludert i Kina. Det reaksjonære nasjonalistiske perspektivet med «sosialisme i ett land», som ledet Mao og CCP-ledelsen, produserte den ene katastrofen etter den andre, og åpnet døra for kapitalistisk restaurering fra 1978 og deretter. Da britisk imperialisme var villig til å levere tilbake kolonien Hong Kong til Kina i 1997 var det ikke på grunnlag av ordningen «ett land, to systemer», men snarere at det bare var ett system – kapitalisme – på tvers av hele Kina.

De nødvendige historiske lærdommene stammer fra kampen den trotskistiske verdensbevegelsen – idag representert av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonle (ICFI) [International Committee of the Fourth International] – har ført mot stalinisme gjennom nesten et århundre. Vi oppfordrer arbeidere og ungdommer i Hong Kong som søker etter en politisk vei fremover, til å kontakte oss og innlede en politisk dialog om disse viktige spørsmålene.

Loading