Demokratenes presidentkandidater: En sosialistisk evaluering

Beto O’Rourke: Den utrolige kympende tomme dressen

World Socialist Web Site har begynt en sporadisk serie artikler som profilerer Det demokratiske partiets vesentlige kandidater for presidentvalget i 2020. WSWS-skribenter vil undersøke politisk forhistorie og program for hver av kandidatene, og gjøre en sak for arbeiderklassen for et sosialistisk alternativ til både demokratene og Trump-administrasjonen. Det er allerede publisert profilartikler om Elizabeth Warren, Pete Buttigieg og Kamala Harris på norsk.

Beto O’Rourke, kongressmedlem i tre perioder, som ga opp sitt sete i Representantenes hus for å utfordre senator Ted Cruz i 2018 der han tapte med knapp margin, ble skrytt opp som en seriøs utfordrer for den demokratiske presidentnominasjonen da han meldte seg på løpet tidligere i år.

Han fikk stjernebehandling av mediene, blant annet forsiden av magasinet Vogue, ble kalt en «med-frontrunner», og nådde initielt så høyt som til tredjeplassen i meningsmålingene. Men hans kampanje har siden falert, pengeinnsamlingen hans har praktisk talt kollapset, og O’Rourke har knapt kvalifisert seg til den tredje demokratiske fjernsynsdebatten, som er satt til september i Houston.

Pengeinnsamlingen er et spesielt bemerkelsesverdig skifte fra 2018, da O’Rourke fikk samlet inn mer enn $ 80 millioner, over det dobbelte av alle andre kandidater til Kongressen i fjor, halvparten av det fra smådonasjoner over internett. Det ser nå ut til at denne utspringet av støtte hadde mer å gjøre med avsmaken for Ted Cruz enn med Beto O’Rourkes egne positive attraksjoner.

I løpet av de første 24 timene etter at O’Rourke formelt erklærte sitt presidentkandidatur i en online opptreden, samlet hans kampanje inn over $ 6 millioner. Men siden har meningsmålingstallene hans trendet jevnt nedover, mediene har blitt fiendtlige – de kritiserte hardt hans innsats i de to første demokratiske debattene – og den finasielle støtten har begynt å tørke opp.

I andre kvartal av 2019 reiste O’Rourke bare $ 3,7 millioner, mindre enn én-dag-totalen da han gikk inn i konkurransen. Over samme perioden brukte kampanjen hans $ 5,2 millioner, hvilket indikerer at foretaket blødde penger og kanskje burde avvikles, heller før enn senere.

O’Rourke presenterer seg med en eim av et vidunderbarn, med en optimisme og munter populisme som er omvendt proporsjonal til hans politiske substans. For de som er ukjente med hans repertoar av banale truismer, er følgende sitat et representativt eksempel: «Menneskenes makt er det som trengs for at vi skal oppnå våre prioriteringer.»

Bak hypen, hvem er denne unge solstrålen?

«Beto» vokste opp i et 372 kvadratmeter stort hjem, et av de første med svømmebasseng i området av El Paso, Texas. Han hadde husholderske. Mora hans eide en high-end butikk som solgte møbler, og faren Pat O’Rourke eide en bygård, begge på Stanton Street. Faren drev to sweatshop maquilas [o. anm.: produksjonsforetak der det ble jobbet lange dager, for lav lønn og under elendige betingelser] med ansatte fra Juarez, i nabolandet Mexico. Som en lokal sosial og politisk klatrer ønsket han å omdanne El Paso til «Hong Kong i sørvest», det vil si til et billiglønnsdomene.

Begge maquila-foretakene mislyktes imidlertid, og Pat O’Rourke var i beste fall semi-vellykket med sin dreining til lokalpolitikken, der han la seg til venstre, så til høyre og tilbake igjen, alt etter som karrieremålene krevde.

Faren støttet pastor Jesse Jackson i hans to presidentbud, og Beto har et bilde av seg selv og den demokratiske «borgerrettighetsaktivisten» i sitt hjem. I et høyreorientert stunt sendte den samme Pat O’Rourke, som ansvarlig fylkesrepresentant, daværende president Ronald Reagan en «faktura» for lokale sykehuskostnader angivelig pådratt som resultat av illegale immigranter som strømmet inn i El Paso og belastet sosialtjenestene.

Pat O'Rourke vant som demokrat et valg til fylkesleder, forlot vervet etter en periode og stilte deretter igjen for samme stillingen i 1998 som republikaner, innordnet med gjenvalgskampanjen til Texas-guvernør George W. Bush, men han ble totalt beseiret siden El Paso forble en demokratisk høyborg selv da Texas som helhet gikk under republikansk styre gjennom flere tiår.

I følge hovedoppslagsartikkelen i aprilnummeret av Vanity Fair, la faren et enormt press på Beto for å gjøre noe av seg, og tok avstand fra ham for at han mislyktes i matematikk og han sendte til slutt sønnen til en internatskole i Washington, DC. Mens han studerte ved Columbia University i New York skrev han en forskningsartikkel om den amerikanske omveltningen av den guatemalske presidenten Jacobo Árbenz, grunnla en miljøklubb og vanket i punkrockmmiljøet.

Gjennom sine tjueår levde Beto en bohemsk tilværelse, blant annet med en bilulykke i påvirket tilstand og et overtredelsesgebyr, før han flyttet tilbake til familiehjemmet og åpnet webdesignforetaket «Stanton Street Technology», med en startkapital på $ 19 000 fra mamma og pappa.

I november 1999 la han ut en artikkel på Stanton Street Technologys «City Talk Readers’ Forum» om et tema som skulle komme til å fange hans fremtidige kampanjefinansierers oppmerksomhet. «Det store problemet i dag er tilgangen til kapital,» skrev han, «og hvorvidt banker stiller kreditt til rådighet eller ikke, for de kvalifiserte småbedriftene i byen som trenger det».

Beto O’Rourke kom til sitt rette på denne tiden, der han innyndet seg med farens venner og forretningsforbindelser, gikk rundene og ble medlem av Rotary Club, Hispanic Commerce Chamber of Commerce og «enhver organisasjon som ville ha meg», som han sa. «Hvis noen hadde en åpen mulighet, da ville jeg være med på den.»

Innen 2004, etter farens død i en alder av 58 år i en sykkelulykke, vurderte O’Rourke sin første politiske kampanje for bystyret i El Paso. Det var på denne tiden hans mor arrangerte en date for ham med Amy Sanders, datter av den lokale eiendomsmogulen Bill Sanders.

Mogul kan være en underdrivelse, ettersom Sanders hadde tjent hundrevis av millioner av dollar på eiendomsutvikling i Chicago, der han hadde vært først ute med investeringsinstrumentet kjent som REIT – eller eiendomsinvesteringstrust – og i 1999 ble beskrevet av Bloomberg News som «Warren Buffett i eiendomsutvikling». Han flyttet fra Chicago til Santa Fe, New Mexico, før han vendte tilbake til El Paso der han kom fra.

Beto var finansiert av flere av El Pasos mest velbeslåtte forretningsmenn da han stilte til valg og vant et byrådssete i 2005, på en plattform for skattelettelser for business. Han giftet seg med Amy kort tid derpå og ble sjefspromotør for en fremtredende områdeutviklingsordning som fokuserte på å bulldoser-vende arbeiderklassenabolag for å lage plass for spisesteder og high-end butikker i bysentret, langs elva.

I mellomtiden etablerte Bill Sanders Borderplex Realty Trust, et holdingselskap som kjøpte opp eiendommer i El Paso og spekulerte i steile verdiøkninger som resultat av byens (og Betos) gentrifiseringsplaner. Hans formue var i 2018 estimert til $ 500 millioner [NOK 4,45 milliarder] – en solid «base» for en ambisiøs svigersønn.

Innen 2011 oppmuntret Sanders O’Rourke til å stille for plassen i Representantenes hus, som da var holdt av kollegademokrat Silvestre Reyes, som hadde hatt den i åtte perioder. Sanders etablerte en Super PAC [o. anm: Political Action Committee; en organisasjon tillatt å bruke ubegrensede midler for politisk promotering, generelt anvedt for kjøp av politisk fjernsynsreklame, m.m.] som brukte rundt $ 240 000 på å angripe Reyes som korrupt.

O’Rourke vant primærvalget og valget, og derpå to ganger til, i 2014 og 2016. Hans kongresshistorikk er preget av pay-to-play crookery [‘betal-for-tilgang’ avtaler], som i det store og hele utgjør mye av hverdagslivet i borgerlig politikk. Han mottok kampanjecash fra ansatte i selskaper drevet av vesentlige donorer. Ansatte i hans svigerfars tidligere selskap Strategic Growth Bank, så vel som Sanders selv, donerte $ 57 400 dollar til O’Rourkes kampanjer i 2014 og 2016. På tilsvarende måte ga ansatte i El-Paso-baserte Western Refining $ 10 600 dollar i 2014.

Den største investeringen kom fra ansatte i Hunt Companies: $ 60 300 for valgkampene i 2014 og 2016. Som gjenytelse motsatte O’Rourke seg reduksjoner i forsvarsbevilgningene som truet bunnlinja i Hunt Companies, som var landets største byggherre og forvalter av privatboliger for militært personell og familier. O’Rourke bisto republikanerne i Representantenes hus å beskytte subsidier til en verdi av $ 2 milliarder for disse storskala slumlords [‘bolighaier’].

Mellom 2016 og 2018 betalte en stiftelse opprettet og finansiert av Woody Hunt fra Hunt Companies, Amy O’Rourke (tidligere lærer og grunnlegger av en charterskole) $ 146 085 i «konsulentgebyr», en eufemisme for tjenester utført.

O’Rourke var den 97. rikeste personen i den siste Kongressen, ifølge Roll Call. Selvangivelsen viser at mellom 2008 og 2017 var nesten 40 prosent av O'Rourkes $ 3,4 millioner i inntekter fra aksjeutbytte, renter, kapitalgevinster og leieinntekter fra enheter som foreldrene eide eller hadde gitt dem, derav $ 1 million fra to enheter etablerte av faren til Amy O'Rourke.

O’Rourke utfordret Ted Cruz i midtperiodevalget i 2018 som Texas-senator. O’Rourke førte kampanje i nasjonal skala, der han dukket opp på The Ellen DeGeneres Show og forøvrig vant påtegninger fra Beyoncé, LeBron James og tidligere CIA-direktør John Brennan. Kampanjen – Cruz vant med tre prosents margin – tjente i vesentlig grad til å stimulere entusiasme blant demokratiske donorer i midtperiodevalget i 2018, der demokratene tok to kongressplasser i Texas, Houston og Dallas, som del av erobringen av de 40-plassene som ga dem kontroll over Representantenes hus.

Texas hadde den høyeste valgdeltakelsen av noen stat sammenlignet med forrige midtperiodevalg, der 3,7 millioner flere velgere deltok i 2018 enn fire år tidligere. Velgerne i bysentre som Dallas, Houston, Austin og San Antonio mønstret sterkt for O’Rourke, men Cruz seiret takket være velgerne i landlige områder og de mellomstore byene.

«Jeg lærte veldig mye under den kampanjen,» sa O’Rourke. «Og jeg mener at i en tid da politikken vår er så sterkt scriptet og testet og trygg, der hadde vi noe som var nytt og kanskje til og med litt farlig, eller annerledes, med måten vi kjørte denne kampanjen på.»

Den demokratiske fløyen av det amerikanske finansoligarkiet lærte også noe under den kampanjen. Her var det en med en velprøvd historikk for tjenester for big business, som var relativt ungdommelig og med en angivelig karisma som kunne vise seg nyttig i 2020, enten i presidentløpet eller i konkurranse med John Cornyn, den andre republikanske senatoren fra Texas, som er mer av en etablissementsfigur enn den ultra-konservative Cruz.

O'Rourke identifiserer seg som en kapitalist, og avviser etiketten «sosialist» og en gang «progressiv». Til dags dato er hans mest utviklede politiske forslag en businessvennligere versjon av Green New Deal, i seg selv et politisk narrespill pushet av den mindre åpent høyreorienterte fløyen av den demokratiske kongressgrupperingen. O’Rourkes plan fremhever den private sektor, dropper planken i Green New Deal [engelsk tekst] om full sysselsetting og setter målet om å redusere klimagassutslipp til null innen… 2050! Selv om planen har en prislapp på $ 1,5 billioner [13,35 billioner] – som det amerikanske militæret brenner gjennom på to år – unngår den stort sett detaljer, inkludert kilden til finansieringen, selv om O'Rourke tidligere har oppfordret til å heve minstealderen for kvalifisering for Social Security [offentlig pensjon].

I et intervju med det liberale magasinet The American Prospect hevdet O’Rourke at hans svigerfar med en formue på $ 500 millioner ikke utøvde noen innflytelse over hans politiske agenda eller program. William Sanders «gjorde det til en regel, som han fulgte religiøst, at han aldri snakket om politikk,» sa han. Dette ble angivelig sagt uten å fortrekke en mine.

I løpet av sine seks år i Kongressen viste O’Rourke ingen tilbøyelighet til å utfordre det politiske etablissementet. Så langt ifra: i løpet av sin tredje periode, som falt sammen med de to første årene til Trump-administrasjonen, stemte han 30 prosent av tiden med Trump, ifølge et estimat over avstemmingshistorikk. Open Secrets rapporterte at han i 2018 aksepterte flere bidrag fra olje- og gassindustrien enn noen annen kongresskandidat i landet – bortsett fra sin kongressopponent, republikaneren Ted Cruz.

I den grad O’Rourke kan skryte av noen liberal legitimering i det hele tatt støtter han kosmetiske endringer i strafferettssystemet, deriblant legaliseringen av marihuana og en slutt på kontantbetalt bail [o. anm.: betaling for å slippe fengsel før rettssak og evt. domfelling]. Han har forsvart NFL-spillere som kneler under nasjonalsangen for å protestere mot politivold. Denne typen «venstre»-politikk har en attraktiv prislapp for styringsklassen: det koster ingenting.

Når det gjelder immigrasjon står han stolt umiddelbart til venstre for det ekstreme høyre, og favoriserer en «legal vei til statsborgerskap» og andre usle tiltak som opprettholder udokumenterte arbeidere som en kilde til billig arbeidskraft for amerikansk business.

O’Rourke utfordrer ikke for-profitt-helsevesenet. Samtidig som han ytrer støtte for å øke offentlige skolelærerlønninger, grunnla hans egen ektefelle en charterskole i El Paso og jobber for en organisasjon som promoterer disse.

Til slutt, på utenrikspolitikk forsvarer O’Rourke McCarthy-ist fiksjonen om russisk innblanding i 2016-presidentvalget. I sitt bud på senatsplassen i 2018 angrep O’Rourke motstanderen Ted Cruz fra høyre, for å ikke ville fordømme president Trumps diplomatiske møte med den russiske presidenten Vladimir Putin.

O'Rourke sa til The Dallas Morning News at Trump burde få riksrett-tilale i Kongressen [‘impeachment], og sa presidenten hadde «ønsket velkommen en utenlandsk makts deltakelse inn i vårt valg, som forsøkte å svinge valget til hans egen fordel» og «tydelig hindret rettferdigheten å skje fyldest ved å sparke hovedetterforskeren», en henvisning til tidligere FBI-direktør James Comey.

Det er skrevet mye om stilen til Beto O’Rourke, hans personlige væremåte og så videre. Han har en forkjærlighet for en bevissthetsstrøm-type tankespill, som man kunne forvente fra en motivasjonstaler eller en kultleder.

Dette er selvfølgelig sekundære sammenhenger. Spørsmålet er heller, hvorfor kan denne veritable beltefôrede kulespruteren av platityder ha en sjanse på det viktigste politiske embetet i verden?

«Beto»-fenomenet er en politisk gjenspeiling av amerikansk kapitalismes håpløse uføre. En utvidende kløft skiller de få som har og de utallige som ikke har.

I motsetning til rivalene Bernie Sanders og Elizabeth Warren har Beto O’Rourke ikke søkt å demonisere milliardærene eller Wall Street når han finter til venstresiden. I stedet har han søkt å få overtaket på liberal skyldfornemmelse og har offentlig toet sin hender for sitt eget «hvite mannlige privilegium».

Nyligst, i et forsøk på å gjenopplive sin skrantende kampanje – nå på sin andre «omstart» – nådde denne poseringen et spesielt gnistrende klimaks. O’Rourke kunngjorde i midten av juli at både han og kona hadde gransket sine slektstrær og sporet deres anegallerier fra slaveeiere. Han skrev i et innlegg på Medium at han nylig hadde skaffet seg dokumenter som viste at på hans fars side hadde hans tipp-tipp-tippoldefar ført opp de to kvinnene Rose og Eliza som sine slaver.

«Jeg har hatt fordeler av et system som mine forfedre bygde for sin egen fordel, på bekostning av andre,» skrev han. «Vi trenger alle å kjenne vår egen historie når det gjelder den nasjonale historien, som jeg nå lærer meg min. Det er først da, mener jeg, at vi kan ta de nødvendige skritt for å reparere skadene og slutte å hjemsøke generasjonene som følger vår med denne urettferdigheten.»

O’Rourke sa at siden hans familie hadde hatt fordeler av slaveri og de «påfølgende former for institusjonalisert rasisme», følte han det som nødvendig å støtte erstatning for etterkommere av slaver, og omfavnet lovgivningen som ble foreslått av hans kollega kongressrepresentant fra Texas, Sheila Jackson Lee.

Kandidaten ber ikke om unnskyldning for å ha dratt nytte av den enorme formuen som svigerfaren har håvet inn på eiendomsspekulasjoner, en av de mest rovgriske og sosialt destruktive formene for kapitalistisk plyndring. Han svelger den kamelen, men anstrenger seg derimot med knotten fra en sjette-generasjons tilknytning til slavesystemet, som ble omveltet for 154 år siden, i Den amerikanske borgerkrigen, en av de største og mest frigjørende kampene i verdenshistorien.

Det politiske formålet er gjennomskuelig. O’Rourke håper å kunne innynde seg hos det svarte politiske etablissementet, for en kampanje som er i nesten-terminal tilstand. Men kontrasten mellom hans brystbanking over et slavesystem som ble nedlagt for lenge siden og hans ubøyelige forsvar av moderne kapitalisme som utnytter og undertrykker milliarder av arbeidende mennesker i dag, er opplysende.

Loading