Donald Trump returnerte på onsdag til El Paso, Texas og Dayton, Ohio, åsted for to masseskytinger i forrige uke, som tilsammen drepte 31 mennesker. Disse iscenesatte besøkene ble sett av innbyggerne i El Paso, Dayton og ytterligere millioner for det de var: et uærlig forsøk fra Trump på å unnvike det faktum at han anstiftet, og bærer vesentlig politisk ansvar for det som fant sted.

Etter at demokratiske embetsrepresentanter hilste Trump velkommen ute på asfalten ved hans ankomst til El Paso og Dayton, gjorde betydelige protester det umulig for presidenten å vise sitt ansikt i to av de statene han vant i 2016-valget. Sykepleiere og leger ved sykehuset som behandler mange av ofrene i El Paso signerte på onsdag en underskriftskampanje med krav om at presidenten måtte nektes å komme inn i bygningen.

Den 29. juli responderte World Socialist Web Site på Trumps referanser til byen Baltimore som et «rotte- og gnagerinfestet reir» der «ingen mennesker ville ønske å bo». Timer før den første av forrige ukes skytinger fant sted i Gilroy, California, advarte WSWS:

Ord har betydning og konsekvenser. En sittende presidents fordømmelse av en amerikansk by og dens borgere, i så blatant rasistiske termer, har ingen presedens i USAs historie. Trump leker med ilden, og han vet det. Han og hans rådgivere mener og tror at hans rasistiske kommentarer ikke bare vil oppmuntre og samle hans supportere på ytrehøyresiden. Trump kalkulerer også med at hans blatante provokasjoner vil intensivere et allerede ustabilt politisk miljø, med et enormt potensiale for vold, og kan skape betingelser som tilrettelegger for at han kan påkalle diktatoriske fullmakter for å opprettholde «lov og orden».

Trump er, for å si det i klare ord: en medskyldig i mord. Men betydningen av begivenhetene rekker ut over selve personen Trump. Skytingene, og responsen på dem markerer et vendepunkt i det amerikanske samfunnet.

Lyden av en motorsykkel som ettertente satte i New York City, på tirsdag kveld tusenvis av mennesker i panikk, og de stormløp over Times Square i frykt for at nok en masseskyting var på gang.

I en by som er stolt av sin modige beredskap og selvtillit, ble mer enn et dusin personer skadet der folk flyktet inn på restauranter og forsøkte å tvinge seg inn i passerende kjøretøyer, desperate etter å komme seg vekk. En teaterforestilling på Broadway – Harper Lees To Kill a Mockingbird – ble avbrutt midt i spillet. Gideon Glick, en skuespiller i oppsetningen, tvitret:

«Stoppet forestillingen i kveld da en motorsykkel som ettertente ble feiltolket som ei bombe eller en skyting. Skrikende sivilister prøvde å storme teateret vårt for sikkert ly. Publikum begynte å rope og besetningen rømte scenen. Dette er den verden vi lever i. Dette må ikke få være vår verden.»

Dette er stemningen som eksisterer i kjølvannet av ei uke der tre vesentlige skytinger fant sted. At en motorsykkels ettertenning kan forårsake panikk i USAs største by, tusen miles fra den siste skytingen, viser den desperate tilstanden i det amerikanske samfunnet. Millioner av mennesker i USA og internasjonalt har blitt klar over at noe er dypt galt.

Slike skytinger er altfor vanlige i USA, der de har funnet sted mer enn én-gang-dagen i 2019 og skaper en enorm grad av nervøsitet og usikkerhet. Amerikanere dreper amerikanere i rekordstore antall. Mange frykter at de selv, eller en kjær kan være det neste intetanende offer for en masseskyting.

Den langtrukne oppbyggingen av enorme sosiale spenninger har skapt betingelser for en embryonal borgerkrig. Gitt graden av politisk forvirring og nød har dette så langt antatt en sosialt patologisk karakter. Men for å behandle sosial sykdom må først betingelsene som sykdommen oppsto i identifiseres.

For det første har den amerikanske regjeringen ritualisert statsvold, og har i 30 år ført permanent krig. Den amerikanske regjeringen har sluppet løs uante nivå av vold mot land som Irak, Jemen, Syria, Afghanistan, Somalia, Libya og Pakistan. Politiet, som bruker våpen fra krigene i utlandet, dreper mer enn tusen mennesker i året uten å møte straff.

Et helt leksikon av statlig vold – inkludert ord som «disposisjonsmatrise», «sjokk og ærefrykt», «utenomjuridisk overføring» og «offiser-involvert skyting» – har blitt utviklet i løpet av de siste to tiårene, og uttrykker i hvilken grad volden har blitt innebygd i det amerikanske liv. Nå blåser denne volden tilbake inn i det amerikanske samfunnet med ekstrem styrke.

For det andre dominerer massive nivå av sosial ulikhet alle aspekter av det politiske og sosiale liv. De rike har anskaffet seg enestående formuer og har forvandlet seg til den mest kriminelle og korrupte styringseliten som noen gang har eksistert i menneskets historie, der de overrisler seg med uendelig rikdom og belønner enhver form for økonomisk kriminalitet.

Trump representerer den råtne kombinasjonen av alle kapitalismens mest kriminelle elementer: Wall Street, eiendomsspekulasjoner, kasinoer, TV-underholdning, militæret og lange forhandlinger med Det demokratiske og Det republikanske partiet.

For det tredje jobber det politiske etablissementet for å undertrykke ethvert progressivt uttrykk for sosial opposisjon mot ulikhet og krig. Fremfor alt er hele stats-, medie- og fagforeningsapparatet engasjert i undertrykkingen av klassekampen.

Dette frembringer en dyp følelse av frustrasjon og sosial fremmedgjøring. Slike brede sosiale fenomener produserer og forsterker former for psykopati fremvist av mange skyttere.

Det er ikke en unnskyldning for fascisme å erkjenne at skytingen har sosiale røtter. Som Leo Trotskij skrev er fascisme en form for politisk patologi – fortvilelsens politikk. De som begår fascistisk berserkergang, er på selvmordsoppdrag og forventer ikke å overleve.

Det sosiale raseriet som eksisterer blant brede masser av mennesker må anta en politisk progressiv karakter.

En annen prosess utvikler seg i internasjonal målestokk: fremveksten av arbeiderklassens massemotstand mot sosial ulikhet. Bølga av massedemonstrasjoner som innledet året 2019 – deriblant i USA, Algerie, Frankrike, Sudan og mange andre land – har ekspandert etter hvert som året fortsetter.

I juli og august brøt det ut masseprotester som involverte betydelige prosentandeler av den totale befolkningen i Hong Kong og på Puerto Rico, der menneskene fylte gatene på øyer utenfor kystene av de to største økonomiene i verden. Arbeiderklassen spiller nå en mer fremtredende rolle i disse demonstrasjonene, et faktum som utvilsomt har gitt næring til skjelvingene i de internasjonale markedene. Protester av lignende skala har funnet sted de siste ukene i Honduras, i Guatemala, på Haiti, i Nicaragua og andre steder.

Et tiår etter markedskrasjet, og den globale resesjonen i årene 2007 og 2008, er det en oppvåkning av den milliarder-sterke internasjonale arbeiderklassen over hele verden. Nylig utgitte data viser at antallet streiker og store protester over hele verden, på hvert kontinent, er av en størrelsesorden høyere enn på noe tidspunkt på 1900-tallet.

For å motsette seg fascistisk vold, og dens tilretteleggere i Trump-administrasjonen, trenger arbeidere et perspektiv. Kampen mot fascisme må knyttes til et antikapitalistisk, antiimperialistisk og sosialistisk program som imøtekommer den internasjonale arbeiderklassens sosiale behov. Globalt økonomisk liv må tas ut av hendene til styringsklassen og omorganiseres på et planlagt, rasjonelt, sosialistisk grunnlag. Finansaristokratiets formuer må eksproprieres og omfordeles i henhold til behov.