Over to uker etter at en amerikansk føderal domstol kastet ut en sivilsak anlagt av Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) mot Julian Assange har tyske medier vært dominert av en beskjemmet taushet. Den 30. juli avleverte den føderale dommeren John Koeltl fra US District Court for the Southern District of New York et vesentlig slag mot Det demokratiske partiet og de borgerlige medienes påstander om at Assange er en «russisk agent». Han avviste eksplisitt påstanden om at WikiLeaks-grunnleggeren hadde «konspirerte med Russland».
Da Assange ble slept ut av den ekvadorianske ambassaden i London av britisk politi og ble kastet inn i høysikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, fordømte de førende tyske avisene Assange, deriblandt Bild, TAZ og Süddeutsche Zeitung, eller de var begeistret over hans arrestering. Siden, med de falske anklagene mot Assange motbevist av en domstol, har knapt noen tyskspråklig avis funnet tid til å rapportere om denne sakens viktige utviklingen.
Den eneste artikkelen som kommer opp i et Google-søk, sammen med WSWS-rapportene, er en tekst fra den 31. juli, bare ett døgn etter kjennelsen, publisert i Spiegel Online med tittelen «Amerikansk kjennelse: WikiLeaks var tillatt å publisere hackede e-postmeldinger fra demokratene.» Artikkelen gjør et hån av objektiv rapportering. Den karakteriserer de borgerlige medienes rolle som propagandarm for etterretningsagenturene og den føderale regjeringen.
Patrick Beuth, Spiegel-redaktør og forfatter av artikkelen, prøvde i møte med rettskjennelsen å opprettholde antiRusslandpropagandakampanjen og eventyret om at Assange og WikiLeaks betjente Putin-regimet. Ved begynnelsen av artikkelen skriver han at «lenge har det vært hevet over enhver tvil at russiske etterretningstjenester i 2016 hacket flere institusjoner og ansatte i Det amerikanske demokratiske partiet, og så publiserte e-postmeldinger og dokumenter stjålet i prosessen – først alene, siden via WikiLeaks.»
Beuth hevder videre at dommer Koeltl i sin 81-siders-rettskjennelse gjorde klart «at han også er overbevist om russernes skyld». I tillegg hevdet han at «spørsmålet om hvorvidt WikiLeaks er en medieorganisasjon» ikke «hadde spilt noen rolle» for Koeltls beslutning.
Dette er bare to av utsagnene som snur virkeligheten på hodet. Faktisk fant dommer Koeltl at DNCs påstand om at Assange og WikiLeaks «konspirerte med Den russiske føderasjon for å stjele og distribuere DNCs materiale» ikke å være «i samsvar med fakta». Domstolen var heller ikke «forpliktet til å akseptere beskyldninger som fakta». Dommer Koeltl beskriver WikiLeaks som en «internasjonal nyhetsorganisasjon» og Assange som en «utgiver».
For Beuth spiller disse faktaene «ingen rolle», fordi han forfølger en klar politisk agenda og lenge har agitert mot WikiLeaks. I en kommentar for Die Zeit i mars 2017 spurte han provoserende: «Hvordan håndterer man en organisasjon som på den ene siden er ekstremt populær blant varslere og fortsetter å motta sensitive dokumenter, men på den andre ledes av en gal mann, som er fullstendig uimottakelig for kritikk, som enormt overdriver avsløringene sine og som mistenkes for å være et propagandaredskap for den russiske regjeringen?» Han skrev nok en kynisk og dum kommentar den 17. april 2015, med tittelen: «WikiLeaks er i ferd med å bli RidiculeLeaks.»
Beuth er på ingen måte et isolert tilfelle. Et spesielt motbydelig eksempel på hatpropagandaen mot Assange, utgitt for å være journalistikk, ble nylig servert av nettutgaven av Tagesschau [o.anm.: den tyske offentligfinansierte hovedkringkasteren]. I en artikkel den 24. juli 2019, med tittelen «Valgkamp i USA 2016: Hvilken rolle spilte Julian Assange?», gurgler redaktøren Silvia Stöber opp alle den amerikanske regjeringens og etterretningsagenturenes mest avskyelige løgner om Assange og WikiLeaks. Uten å sitere en eneste uavhengig kilde hevder Stöber at Assange «ikke har noen bekymringer om å være nært Putin-regimet», og at han har bånd med «den russiske militæretterretningstjenesten».
Alt dette forfølger de gjennomskuelige målene om å deskreditere Assange som journalist, og brennmerke ham som en russisk agent. Stöber er meget vel klar over den typen reaksjonær kampanje hun støtter med sin propaganda. «Utenriksminister Mike Pompeo beskrev WikiLeaks som et ikke-statlig, fiendtlig spionagentur. Dersom han blir utlevert til USA står det Assange i utsikt en lang fengselsstraff,» erkjenner hun på slutten av artikkelen. Basert på beskyldningene om spionasje, kunne Assange faktisk bli idømt dødsstraff.
Det eneste gode med Stöbers kommentar er at den kaster lys over de politiske motivene som driver kampanjen mot Assange og WikiLeaks. De vestlige regjeringene og deres lakeier i foretaksmediene forakter Assange av den enkle grunn at han har gjort det ekte journalister burde gjøre: å avsløre sannheten. Sammen med varsleren Chelsea Manning fokuserte WikiLeaks-utgiveren hovedsakelig på å avsløre krigsforbrytelsene begått av USA og andre imperialistmakters imperialisme, mens han tok et sterkt standpunkt mot krigshisserne.
Assange uttalte seg offentlig «om sitt misbehag med demokraten Hillary Clinton,» beklager Stöber. «I hans øyne» legemliggjør Clinton «en imperialistisk, krigssulten amerikansk utenrikspolitikk», og «i løpet av hennes tid som utenriksminister publiserte WikiLeaks blant annet diplomatmeldinger fra amerikanske ambassadører.» Mange av dokumentene publisert av WikiLeaks skadet «USA, Tyskland eller NATO».
Stöber mente trolig også med det at det skadet hennes eget «arbeid». Stöber er et godt eksempel på en av disse veltilknyttede «journalistene» som i hovedsak fungerer som vedheng til den tyske utenriks- og militærpolitikken. Som «Georgia-ekspert» er Stöber i frontlinja for antiRussland-kampanjen. Dette er belagt ved et intervju hun gjennomførte med den daværende utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier (SPD), om NATOs militæroppbygging mot Russland og utsiktene for Georgia-medlemskap i NATO, som er publisert på det tyske utenriksdepartementets offisielle nettsted. I en annen artikkel etterlyser Stöber høyere forsvarsutlegg og tar til orde for «en forbedring av forsvarskapasitetene».
En annen grunn til aggressiviteten i medienes propaganda er at opposisjonen mot militarisme og støtten for Assange blant befolkningen er så sterk. Den tyskspråklige underskriftskampanjen «Stopp utleveringen av Julian Assange til USA», på plattformen change.org er allerede undertegnet av over 330 000 mennesker. Og den internasjonale kampanjen ledet av World Socialist Web Site og Socialist Equality Partier over hele verden for å stoppe Assanges utlevering og sikre hans og Mannings frihet vinner økende støtte.
Klikk her for å delta i kampen for å få løslatt Julian Assange!