Tysklands Grønne forbereder seg for regjeringsdeltakelse

Av Peter Schwarz
19 August 2019

Fjorten år etter kollapsen for den første koalisjonsregjeringen av sosialdemokratene SPD og die Grünen, er det angivelige miljøpartiet igjen betraktet som et kurant regjeringsparti i Tyskland. Gitt den mulige slutten for storkoalisjonen etter kommende delstatsvalg i Sachsen, Brandenburg og Thüringen, hvor sosialdemokratene (SPD) og kristelig-demokratene (CDU) forventes å tape store antall stemmer, blir ulike scenarioer diskutert.

De grønne spiller en sentral rolle i alle disse planene. I løpet av den siste perioden har De grønne ligget på rundt 25 prosent i nasjonale meningsmålinger, rundt det dobbelte av oppslutningen for SPD og bare litt bak søsterpartiene CDU/CSU [o. anm.: ‘Unionen’ har en historisk avtale om fellesskap, der CSU stiller til valg i Bayern, og CDU kandiderer i resten av landet].

Daniel Kohn-Bendit, studentlederen fra 1968, mangeårig Grønn-politiker og nå rådgiver for den franske presidenten Emmanuel Macron, anser til og med Grønn-medleder Robert Harbeck som en fremtidig kandidat for tysk kansler. Harbeck, som i januar 2018 sammen med Annalena Baerbock overtok det nasjonale lederskapet for De grønne, er «så absolutt personen som kunne gå inn i historien som den første Grønne-kansleren,» sa Kohn-Bendit til Die Zeit. «I dag er Robert Harbeck De grønnes politiske personlighet, som kan lede veien til kanslerembetet.»

Da De grønne i 1998 for første gang tok del i en føderal regjering under partileder Joschka Fischer, eksisterte det en bølge av illusjoner om at en SPD-Grün-regjering ville gjennomføre en venstredreining etter 16 år med konservativt CDU-styre. I deres valgmanifest den gangen kunngjorde De grønne deres støtte for pasifisme og sosiale reformer.

Men de illusjonene skulle bli bittert gjort til skamme. Under utenriksminister Fischer organiserte De grønne de tyske væpnede styrkers første militærintervensjoner etter verdenskrigen, i Kosovo og Afghanistan, der de brøt det tiår-lange tabuet for utenlandske militæroperasjoner. De vedtok massive skattelettelser for de rike, og ga sin fulle støtte til SPD-kansler Gerhard Schröders Agenda 2010, som iverksatte den største sosiale kontrarevolusjonen siden etableringen av Forbundsrepublikken (BRD). Som resultat lever nå millioner av mennesker i fattigdom og under prekære sosiale betingelser.

De grønne forsøker ikke lenger å vekke venstreorienterte illusjoner. De er mye mer fokusert på å vise deres vilje til energisk å skyve på for gjenkomsten av tysk militarisme, byggingen av en politistat og for nedskjæringer av sosiale utgifter. Deres foretrukne partner er ikke lenger SPD, som også har forflyttet seg jevnt til høyre, men CDU/CSU.

Harbeck og Baerbock har brukt sommeravbruddet til i en serie intervjuer å argumentere for en global tysk utenrikspolitikk, en styrking av hæren og en tøffere holdning mot flyktninger.

Harbeck erklærte at han kunne tenke seg europeisk deltakelse i en marineoperasjon i Hormuzstredet, fordi det i Iran-konflikten er «uavhengige europeiske interesser», og Europa ikke lenger kan stole på at andre forsvarer deres interesser. Dette rapporterte vi om i en tidligere artikkel [tysk tekst].

Baerbock ønsket ikke å komme i bakleksa på denne saken. I siste utgave av Der Spiegel, oppfordrer hun Europa, der hun i hovedsak mener Tyskland, til å gjøre seg «i stand til en global politikk». «EU er for øyeblikket svak på utenrikspolitikken, dels fordi Tyskland de siste årene har nektet å ta et førende ansvar. Som resultat lider Europa.»

Enhver som er kjent med tysk historie vet godt hva som menes med «en global politikk». Det var det offisielle kampropet for Det tyske riket i dets dreining inn bak en imperialistisk politikk med militære trusler og erobring, som til slutt førte til katastrofene med første og andre verdenskrig.

Baerbocks påstand om at Europa har lidd på grunn av manglende tysk beredskap til å påta seg «førende ansvar», kan bare gjøres av en som fornekter eller ignorerer tysk imperialismes forbrytelser i to verdenskriger, eller for den del som en Alexander Gaulland, lederen for partiet Alternative für Deutschland (AfD), som anser denne perioden for å være «så mye fugleskitt» på vellykket tysk historie gjennom 1 000 år.

I likhet med Harbeck har Baerbock også erklært sin støtte til en militæroperasjon i Hormuzstredet, forutsatt at USA ikke deltar. Hun er til og med beredt til å sende hæren til Persiabukta uten et FN-mandat, selv om De grønnes valgmanifest eksplisitt ekskluderte slike operasjoner for bare to år siden.

Den grønne medlederen tar også til orde for et mer effektivt samarbeid om våpeninnkjøp i Europa. «Vi europeere bruker fire ganger mer på våre militære enn hva Russland gjør, men vi har fortsatt færre kapasiteter,» beklaget hun i Der Spiegel.

Allerede sent på fjoråret sa Baerbock til Süddeutsche Zeitung at hun favoriserte et strengere utvisningsregime for asylsøkere som er dømt for et straffbart forhold, og gjorde det derved tydelig at hun er enig med hardlinerne i CDU/CSU og AfD.

Staten må «mer bestemt gripe inn» mot gjentatte lovbrytere, krevde hun. Hun la til at dette gjelder spesielt for seksuallovbrudd. En straffbar handling må etterfølges raskt av en dom og fengsling, ellers ville det skapes det inntrykk at vold ikke straffes i Tyskland, ifølge Baerbock. Hun oppfordret til implementering av kriminelle-grupperettssaker, og forespurte om ytterligere € 400 millioner til rettsvesenet.

Da miljøpartiet De grønne ble stiftet for snart 40 år siden, hadde det dype røtter i pasifistbevegelsen. Hvordan kan forvandlingen av dette partiet til en forløper for tysk militarisme forklares? Til det må man må ta i bruk det marxistiske prinsippet om at man ikke dømmer et parti etter hva det sier om seg selv, men heller ved å analysere de sosiale interessene det representerer.

For Sosialistiske arbeideres liga (BSA), forgjengeren for Sozialistische Gleichhetspartei (SGP), var De grønnes reaksjonære karakter tydelig helt fra starten. Studentopprørerne i 1968, da De grønnes grunnleggergenerasjon dukket opp, var orientert rundt de teoretiske konseptene fra Frankfurterskolen og relaterte tendenser innen Det nye venstre. De avviste arbeiderklassen som en revolusjonær klasse, og fokuserte på å frigjøre individet fra samfunnets begrensninger.

Da miljøpartiet De grønne ble stiftet i 1980 hadde radikalerne fra 1968 allerede forlatt sin antikapitalistiske retorikk. Den ble erstattet av løfter om pasifisme, miljøvern og bistand til å få det borgerlige demokratiet til å blomstre på nytt.

De en-gang opprørske studentene og deres etterkommere har siden blitt godt betalte professorer og statlige embetsrepresentanter. Mer enn nesten noe annet parti utgjør De grønne et spesifikt sosialt miljø – det privilegerte, velutdannede, urbane småborgerskapet. Sekstiåtte prosent av alle partimedlemmer har universitetsgrader, mens 45 prosent av alle yrkesaktive medlemmer er offentlige embetsrepresentanter, eller de er offentlige ansatte.

De Grønnes velgere er også stort sett å finne i et høyt utdannet, urbant miljø. 62 prosent er enten uteksaminerte fra videregående- eller høyskoler, deres gjennomsnittsinntekt er over befolkningsgjennomsnittet, og selvstendignæringsdrivende (14 prosent) er den nest-største gruppa av deres velgere, etter offentlig ansatte (18 prosent).

Samtidig er De grønnes velgere relativt unge, med en gjennomsnittsalder på 38. Fremfor alt blant unge mennesker, som med rette er bekymret for klimaendringer, har De grønne vunnet støtte på grunn av sitt renomé som miljøvernparti. Det ville imidlertid være en illusjon å forvente at de skulle gjennomføre noen som helst endring. Uansett hvor De grønne har innehatt posten som miljøvernminister, eller i tilfellet Baden-Württemberg som ministerpresident, har de raskt sluttet sin fred med storforetakene.

De privilegerte sjiktene av middelklassen som De grønne bygger på, forskyves stadig lenger mot høyre i møte med sosiale motsetninger og fremveksten av internasjonale spenninger. Dette er et internasjonalt fenomen. Det er ikke bare en kollosal forskjell mellom den rikeste 1-prosenten og «de 99 prosent», men også mellom de rikeste 10 prosent og de fattigste 90 prosent. Mange som er del av den rikeste 10-prosenten av samfunnet, som har råd til privatskoler, som handler i økologiske forretninger og har et hus eller en storbyleilighet, ser på den sosiale nedgangen og det økende raseriet blant fattige deler av befolkningen som en trussel mot deres livsstil. Dette er grunnen til De grønnes vedvarende høyremarsj.

Det nye lederskapet for De grønne, den 49-år-gamle forfatteren Harbeck og den 38-år-gamle juristen Baerbock, legemliggjør denne utviklingen.

Allerede i 2010 ga Harbeck ut ei bok med tittelen Patriotisme – en venstreorientert appell, der han oppfordret til et «meningsfullt politisk narrativ» og «venstreorientert patriotisme». I løpet av årene med SPD-Grünen-koalisjonen skrev Harbeck at det var «kult å trekke seg tilbake til patriotisk ambivalens», men nå er en annen konklusjon nødvendig.

Harbeck opponerer mot gammeldags nasjonalisme. Han navngir imidlertid Barack Obama som sin modell, som «snakket mye om Amerika og patriotisme». Obamas valgseier ble «feiret som en ny grunnlegging av Amerika». Han var i stand til å «påkalle en nasjonal stolthet, ikke basert på hva som er, men hva som kunne være, og som alle burde delta i».

Man kan nå se tydelig hva som kom ut av dette: under Obama steg sosial ulikhet som aldri før, han videreførte sine forgjengeres kriger, og begynte nye i Libya og Syria, og han institusjonaliserte målrettede droneattentat, og deporterte flere immigranter enn Donald Trump. Harbeck styler seg som en som kan følge i Obamas fotspor.

Til tross for sin avslappede offentlige fremtoning har Harbeck planlagt og forberedt sin karriere nøye. «I essens er Harbeck-systemet basert på en delvis autentisk, delvis kunstig posering av uavhengighet, kombinert med en årvåkenhet om makt og en høyst personalisert PR-strategi,» skriver den Berlin-baserte journalisten Birgit Marschall på plattformen «Politiske kommunikasjoner», om «Kraftsystemet til De grønnes lederskapsduo». Harbecks støttespillere omfatter Jürgen Trittin, som i syv år tjente som miljøvernminister under kansler Schröder, og Cem Özdemir, hans forgjenger i partiledelsen for die Grünen.

Baerbock planla også nøye sin oppstigning gjennom rekkene. «Hun forberedte nøye sitt valg som partileder,» skriver Marschall. «Hennes kampanje ble støttet av Can Erdal, en politisk rådgiver fra Düsseldorf, og kommunikasjonsfagmannen Michael Scharfschwerdt fra A.T. Pearney.» Én av hennes viktigste rådgivere var hennes ektemann Daniel Holefleisch, som var ansatt i De grønnes hovedkvarter i flere år, før han gikk over til stillingen som «senior direktør for offentlige anliggender» hos varedistribusjonsforetaket DHL, som er renomert for elendige arbeidsbetingelser.