Perspective

Beleiringstilstand i Kashmir: en advarsel til den internasjonale arbeiderklassen

Tretten millioner mennesker i India-kontrollerte Jammu og Kashmir (J&K) har tilbrakt de siste 15 dagene under et regime av ekstraordinær undertrykking og kollektiv avstraffelse, i hendene på Indias BJP-regjering, fra hindu-overherredømme-partiet Bharatiya Janata Party. Disse tiltakene har få – og historisk beryktede – presedenser.

I J&K har en hel befolkning – større enn i hele europeiske land som Belgia, Hellas og Portugal, eller for den del, enn store amerikanske stater som Pennsylvania, Illinois og Michigan – blitt utsatt for en «sikkerhetsnedstengning» som inkluderer et portforbud som holder folk som i bur i sine hjem, med svinnende matforsyninger.

Ytrings- og forsamlingsfriheten er avskaffet, med forbud mot ansamlinger av mer enn fire mennesker. Kritikere som har fordømt undertrykkingen til mediene har blitt fengslet. Offentlig transport har blitt nedstengt, og regionens økonomi og næringsliv har blitt brakt til stillstand.

Den indiske regjeringen – rutinemessig beskrevet som verdens største demokrati – har gjennomført «forebyggende internering» av mange av politikerne i J&K, som er den India-kontrollerte delen av den større regionen Kashmir, som har vært splittet siden den reaksjonære kommunalistiske delingen av subkontinentet i det muslimske Pakistan og det hovedsakelig hinduistiske India, etter uavhengigheten fra Storbritannia i 1947. Det omstridte territoriet har vært tennpunkt for to kriger og utallige krigskriser, mellom det som nå er atomvåpenbestykkede rivaler.

Mer enn 500 mennesker, deriblant to tidligere sjefministre i Jammu og Kashmir og dusinvis av andre fremtredende politiske størrelser, har blitt summarisk pågrepet, og deres familier har ikke fått vite hvor de er fengslet. Mange har blitt fraktet med militærfly til fengsler utenfor regionen. Samme skjebne har blitt «potensielle steinkastere» tildel, dvs. personer kjent for å ha deltatt i tidligere demonstrasjoner mot den indiske regjeringen.

Som sluttføringen av dette regimet for å underkaste seg en hel befolkning, har den indiske regjeringen stengt ned all kommunikasjon, inkludert fastlinjetelefoni, mobiltelefontjenester og internett, som gjør det umulig å komme i kontakt med slektninger, venner og arbeidskolleger, og langt mindre anvende sosialmedier for å organisere noen motstand.

Titusenvis av ekstra indiske tropper har blitt fløyet inn i regionen for å håndheve denne masseundertrykkingen, som ble sluppet løs på kashmiri-befolkningen den 5. august, helt uten forvarsel. Indias regjering, ledet av den fascistiske BJP-statsministeren Narendra Modi, gjennomførte tilslaget for å få kvalt enhver motstand i forkant, mot det som fulgte og faktisk sett utgjorde et utenomkonstitusjonelt kupp. Per utøvende fiat [dekret] strippet regjeringen illegalt Jammu og Kashmir – Indias eneste muslimske majoritetsstat – for dens spesielle, semi-autonome, konstitusjonelle status, og splittet staten opp i to underordnede enheter – Union Territories – som nå effektivt sett skal forvaltes av sentralregjeringen.

Enhver antydning til motstand mot tilslaget har blitt møtt med brutal undertrykking. Leger ved et av hovedsykehusene i Srinagar, regionens største by, rapporterte at bare på torsdag hadde minst 50 personer søkt behandling for hagleskuddsår og skader fra gummikuler.

Den 16. august så en stor demonstrasjon mot nedstengningen, da demonstranter samlet seg etter fredagsbønnen i Srinagar, og tok til gatene med plakater der det sto: «Stopp folkemordet i Kashmir, Våkn opp Verden». De ble møtt med tåregass og haglegeværbeskytning.

Engrosundertrykkingen i Kashmir har vært sammenlignet med det den israelske staten og dens sikkerhetsstyrker (IDF) har anvendt mot den palestinske befolkningen på den okkuperte Vestbredden og på Gaza-stripa. Men for å finne presedens for en væpnet internering av en hel befolkning i det omfanget Jammu og Kashmir utgjør, må man gå tilbake til perioden da Nazi-Tyskland invaderte og okkuperte resten av Europa.

Et av de mest bemerkelsesverdige elementene i Kashmir-begivenhetene har vært den nesten fullstendige tausheten og likegyldigheten fra vestlige regjeringer og medier. De store nyhetsnettverkene i USA har ignorert masseundertrykkingen nesten helt, mens dekningen i de ledende avisene har vært tilknappet og sporadisk.

Det amerikanske utenriksdepartementet meldte en intetsigende uttalelse der de erklærte: «Vi bemerker at den indiske regjeringen har beskrevet disse handlingene som strengt tatt et internt anliggende.»

Hva ville reaksjonen ha vært dersom tilsvarende undertrykking hadde funnet sted i Russland, Kina, Iran eller Venezuela? Er det noen tvil om at det ville ha blitt tildelt vegg-til-vegg-dekning, og hadde foranlediget opphetede fordømmelser og til og med trusler om militærintervensjon fra Washington? Nok en gang har hendelser bevist at «menneskerettigheter» bare blir et anliggende når de tjener til å videreføre nykoloniale kriger for regimeskifte, eller amerikansk imperialismes offensiv mot dens «strategiske rivaler» – Russland og Kina.

Det er både økonomiske og geostrategiske årsaker som ligger til grunn for at USA og andre vesentlige kapitalistregjeringer i Europa og utover, ignorerer masseundertrykkingen i Kashmir. Anført av Washington søker alle de store vestmaktene å bygge opp India som en militærstrategisk motvekt til kinesisk innflytelse i Asia. Modis ekstremt høyreorienterte regjering har samarbeidet fullt ut med disse bestrebelsene, og har slått Indias havner og baser åpne for amerikanske krigsskip og -fly, og har tilsluttet seg den USA-ledede fire-sidige strategiske alliansen med Japan og Australia, og forøvrig gjort India til en amerikansk frontlinjestat i konfrontasjonen med Beijing.

Men det er en mer fundamental årsak til tausheten fra kapitalistregjeringene i vesten over Modis tilslag. Alle av dem kan de se seg selv bruke tilsvarende metoder for å knuse sosial masseuro i sine egne land, og de har uten tvil gjort omfattende forberedelser for å gjøre det.

Donald Trumps regjering i USA har tatt i bruk stadig mer autoritære metoder for å konsolidere et presidensielt diktatur basert på støtte fra ytterste høyre og fascistiske elementer, mens den benytter seg av politistatstiltak for å undertrykke flyktninger og immigranter. I Frankrike har Emmanuel Macron «normalisert» unntaksfullmakter og brukt dem til å innføre vidtrekkende sosiale angrep, og han har satt hæren inn mot «Gul Vest»-protesterende og uttrykt beundring for pro-nazi diktatoren Philippe Pétain. Regjeringen til Angela Merkel har kultivert og beskyttet det ytterste høyre i Tyskland, inkludert fascistgjenger og direkte Hitler-apologeter, mens hun har presidert over fremveksten av det ekstremt høyreorienterte partiet AfD, som nå er hovedopposisjonsparti i Forbundsdagen [Bundestag].

Overalt smuldrer demokratiske styreformer opp, under konsekvensen av uforlignelig og økende sosial ulikhet. Regjerende kapitalistoligarkier vender seg nok en gang til direkte diktatur og fascisme, som respons på intensiveringen av den verdensøkonomiske krisen, veksten av handelskrig og geostrategiske konflikter, og fremfor alt som respons på gjenoppblomstringen av klassekampen i en verdensskala.

Ingen arbeider burde se til det brutale tilslaget i Kashmir og tro: «Det kunne ikke skje her». Avstengningen av internett, oversvømmingen av gatene med tropper, påleggingen av døgnkontinuerlig portforbud, nedskytningen av protesterende demonstranter – og langt verre ting – kan og vil finne sted i USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, og praktisk talt i ethvert annet land, foruten arbeiderklassens uavhengige politiske intervenering på en internasjonal skala, basert på et sosialistisk program for å styrte kapitalismen.

Loading